Kulturell kloning

Det er ikke som i andre skapelsesprosesser at vi kan slå på en bryter og si: - Bli norsk - og han ble norsk.

I min kronikk «Melanocyttenes tyranni» i Dagbladet 20.07.01, gransket jeg hva ved den norske mentaliteten og væremåten som hindrer likeverd for innvandrerne. Jeg påviste et farlig rasistisk potensial i den norske folkesjelen og anbefalte at vi i stedet for å hetse innvandrerne, går i oss selv i den kommende valgkampen. Det vil ikke Olaf B. Halvorsen. I sin kronikk «Ensidig antirasisme», Dagbladet 28.07.01, hevder han at Fugelli er «arrogant og nedlatende», at innvandrerne er «for Fugelli utelukkende passive objekter», ja han mener å vite at «det 'snillinger' av Fugellis type egentlig ønsker, er en slags etnisk zoologisk hage der vi kan gå rundt og se på hverandres særheter og merkverdigheter».

Som man forstår, er Halvorsens kronikk full av temperament, men tom for logikk. Ole Brumm er nemlig den beste veileder i analyse av samfunnskonflikter: Ja takk, man må forstå og fordele ansvar til begge parter. Når jeg i «Melanocyttenes tyranni» setter lys på den norske egenandelen i rasismeproblemet, betyr ikke det at jeg er blind for innvandrernes ansvar. Tvert om er jeg enig med Halvorsen i at vellykket integrering krever:

  • at innvandrerne lærer seg norsk
  • at innvandrerne følger norsk lov
  • at innvandrerne gradvis tar opp norske verdier
  • at innvandrerforeldre gir ungene sine rimelig frihet til egne livsvalg
  • at innvandrerne blir myndige og selvbærende medlemmer av det norske samfunnet.

For at så skal skje, må innvandrerne møte et norsk klima preget av nysgjerrighet, ydmykhet, tålmodighet og raushet. Halvorsens beskrivelse av innvandrermiljøene mangler disse kvalitetene. Tvert om aner man klassisk norsk selvgodhet, aggresjon og demonisering i hans framstilling. Halvorsen har fem tanker som fortjener motforestillinger fordi de ruller som skumle ekko gjennom den norske integrasjonsdebatten:

For Halvorsen er vellykket integrasjon «å gå helhjertet inn» i det norske samfunnet - nå. Han tar for gitt at «det er typisk norsk å være god» og forventer at «de andre» lydig, ja takknemlig skal tvangsinnlegge sine hjerter i Det norske hus. Dette er et urealistisk og umoralsk krav. Man kan transplantere muskelpumpen hjertet i løpet av noen timer. Men man kan ikke transplantere hjertet som identitetens og følelsenes organ, med et raskt kulturelt snitt. For meg er dette kravet et eksempel på den type norsk selvherlighet og utålmodighet som hemmer integreringen. En mer konstruktiv tilnærming til innvandrernes frihet og vår egen utvikling vil være å spørre: Er det sikkert at de rådende norske verdiene, tradisjonene, væremåtene og livskvalitetene er de eneste gyldige, med universell og evig holdbarhet? Kan det hende at innvandrerne bærer med seg menneskesyn, moralnormer, samværsformer og guder som Norge har godt av å integrere i sin folkesjel? Kan det tenkes at innvandrerne kan lære oss noe:

  • om arbeidsmoral
  • om samhold i familien
  • om respekt for de gamle
  • om prioritering av barna

om nøysomhet

  • om mot og tilpasningsevne
  • om livsglede tross fattigdom

Halvorsen tar skarp avstand fra innvandrerforeldre som holder igjen på at barna skal «gå helhjertet inn i det skremmende norske». Det er en vanlig erfaring ellers i livet og samfunnet at nye øyne ser nytt som kan være forfriskende. Kanskje bør vi interessere oss for innvandrerforeldrenes skepsis og bruke den som en kilde til selvransakelse. Kan det være gode grunner til å advare ungene mot svarte hull i det norske verdilandskapet? Kan det være forstand i å prøve å bremse ukritisk inngang i en ungdomskultur som langt på vei er formet av markedskreftene, preget av reklameskulpturerte kropper, opplevelseshunger, kjøpemani og dop? Har vi, norske foreldre, noe å lære av innvandrerforeldrenes moralske selvtillit?

Der er en ytterligere fare ved Halvorsens integreringsmodell. Han har det travelt. Mennesket er et tilpasningsdyktig vesen. Innvandrere og flyktninger i Norge er selv eksemplariske bevis på det. Men her går en grense for hvor voldsomme og bråe forandringer mennesket kan tåle, uten å tape sin sjel. Å bruke stoppeklokke på innvandrernes integrering er å øve sosial og kulturell vold. Det er ikke som i andre skapelsesprosesser at vi kan slå på en bryter og si: - Bli norsk - og han ble norsk. Samordning med det norske utfordrer selve grunnstoffet i mennesket:

  • opplevelsen av å være et jeg
  • jakten på mening
  • følelsen av å høre til i en historie og i et fellesskap
  • behovet for trygghet og verdighet
  • eierskap til ordene
  • forholdet til Gud
  • Å skape seg selv av gammelt og nytt må få være en «never ending story».

Halvorsen målbærer et tredje argument som går igjen i innvandringsdebatten: Den som setter lys på strukturelle, samfunnsgitte barrierer for integrasjon, stakkarsliggjør innvandrerne. Overtroen på den frie, sterke vilje og underslaget av ulike muligheter har preget de herskende klasser til alle tider. Som Halvorsen indignert skriver: «Ikke engang sin egen integrering skal innvandrerne ha ansvar for.» Jo da. Det ansvaret har de og tar de på beundringsverdig måte. Men det går an å stille krav til innvandrernes egen integreringsvilje og samtidig erkjenne at det norske samfunn påfører dem sosiale og kulturelle handikap som gjør integreringen unødig vanskelig. Systematisk og grov diskriminering på arbeidsmarkedet og boligmarkedet er det vårt ansvar å fjerne, ikke innvandrernes. Den fjerde gjenganger Halvorsen gir liv til er:

Hans kronikk etterlater et inntrykk av fare, og igjen er muslimene fienden:

  • muslimene setter islam foran norsk lov
  • muslimske foreldre ødelegger ungenes norske skolegang
  • lederskikkelser i innvandringsmiljøene er «undertrykkende» og «patriarkalske» og holder sine folk i «jerngrep»

Halvorsen kan sikkert belegge disse påstandene med enkeltstående eksempler. Jeg vet også om rabiate kristne fundamentalister på Vestlandet som nekter å la barna sine gå i hedensk, offentlig skole, og der er bisarre kristne i Amerika som mener djevelen bor i alle svarte, og endog en sekt som vil gjelde alle homoseksuelle. Men vi vil ikke finne på å si at de kristne i Norge og USA «er sånn». Men når det gjelder muslimene begår Halvorsen med stort følge gladelig denne demonisering og generalisering. Muslimene «er sånn». Dette er den virkelige faren Halvorsen. Ved å konstruere fiendebilder, ved å demonisere «de andre» legger vi onde kimer til etnisk og religiøs konflikt også i Norge. Studier av hatets arkeologi viser at det er nettopp denne typen stempling av «de andres» kollektive panne med negative stigma som må stoppes tidlig, hvis grusomheter skal forebygges.

Det siste spøkelset Halvorsen gir skikkelse til er det amerikanerne kaller «blaming the victim». Dette er et gammelt gjenferd i den sosialmedisinske erfaringsverden. Makten påstår at de som den undertrykker, selv har skylden for sin vanskjebne. Halvorsen påstår at innvandrerne selv er de verste rasister: «den klarest uttrykte rasismen i Norge (eller bedre: de sjåvinistiske og diskriminerende holdningene) forekommer oftest i de ikke-vestlige (særlig muslimske) innvandrergruppene.» Og han insinuerer at innvandrerne egentlig ikke er tilhengere av et flerkulturelt Norge: «En kan stille seg spørsmål om hvor dypt ønsket om et flerkulturelt samfunn egentlig stikker.» For det første er dette krenkende og usanne påstander i strid med alle innvandrerorganisasjonenes uttalte målsettinger. For det andre, om det nå i et hypotetisk scenario var slik, at rasismen var større og sansen for det flerkulturelle samfunn var mindre i enkelte innvandrergrupper, skulle det endre på våre egne idealer om frihet og likeverd for hvert enkelt menneske uten begrensning av folkegruppe eller religion?

La meg til slutt gjenta mitt ønske for valgkampen. Reduksjon av skatter og avgifter for et bortskjemt folk er en ynkelig valgkampsak. Samfunnshelsen og livskvaliteten til menneskene i dette landet framover vil i høy grad påvirkes av hvordan vi klarer å utvikle det flerkulturelle Norge. Entusiastisk kamp for et raust og mangfoldig samfunn med mer rettferdig fordeling av kulturell og moralsk makt vil være en verdig og modig valgkampsak.