Kulturell kraft i klimakrisen

Norske kunstnere deltar ikke i den globale dugnaden for å redde kloden vår.

Her er så stille. Norske kunstnere deltar ikke i den globale dugnaden for å redde kloden vår. Enten det, eller så er deres kulturelle kraft usynlig for oss. En gruppe norske forskere med klimakompetanse har nå stiftet Concerned Scientists Norway. De siterer forfatteren Mark Lynas «Det burde vært oppløp i gatene». Verden glir nemlig stille inn mot en varmekatastrofe. Helt unødvendig, for løsninger fins.

Hvem kan beskrive denne absurde situasjonen så godt at det bidrar til forandring? Kanskje norske kunstnere og kulturarbeidere? Men her reageres det i beskjeden målestokk. Du må lete lenge før du finner nyere kulturuttrykk som forsøker å bearbeide menneskets situasjon rett forut for en varslet, selvskapt og unødvendig katastrofe.

Er norsk kulturliv så bundet av sin egen hverdag at de lukker seg for klimatrusselen? Er de så moteavhengige at de venter på at andre skal begynne, slik Norge ofte venter på at andre land skal ta føringen? Er dagens norske kunstnere så skremt av syttitallets plakatpolitiske kunst at de ikke tør ta fatt i et så apokalyptisk tema som klimatrusselen, og overlater den kulturelle klimakampen til Hollywood?

Det er i så fall ikke bare et farlig tap i kampen for et levelig klima. Det er også en fallitterklæring for kunsten selv, hvis den i 2008 ikke har kraft til å gå løs på de virkelig tunge oppgavene. Men som sagt, kanskje vi bare ikke ser de miljøengasjerte kunstnerne? Kan dere i så fall vennligst tre fram? Dere er viktige. Kunst og kultur har nemlig det privilegium at de er felter for helhetlige uttrykk. I motsetning til oss to saksprosaister og kanskje propagandister, kan kunsten trekke med følelsene, uten at det trenger gå på bekostning av forståelsen.

Vi trenger kunst som viser oss at klimaendringene kan bli ødeleggende, at de farligste utslagene kan unngås, og at uroen må brukes til å mobilisere nå - ikke i 2030. Kunst og kultur kan foregripe framtiden, vise oss det usynlige, slik at vi styrer unna.

Kunsterisk kraft i samfunnet har vi sett før. Kiellands Gift avskaffet nesten på egen hånd den gamle puggskolen. Bjørneboes Jonas ga oss et annet syn på barn som ikke faller inn i normalkategoriene. Han skrev om fengselsvesenet, og bidro til en mer human behandling av innsatte. I store deler av Doris Lessings fabelaktige forfatterskap ligger uroen for økologiske ødeleggelser under, eller over, overflaten.

Amerikanerne har skadet klimaet mer enn noen, men bidrar også til bevissthetsskapning. Ingen enkeltperson har vel betydd så mye som mannen som fikk flest stemmer ved presidentvalget i USA for åtte år siden, særlig gjennom sin dokumentarfilm En ubehagelig sannhet. Produsenten for filmen, Laurie David, jobbet ikke bare for talkshow-stjernen David Letterman, hun drev også politisk lobbyarbeid i Washington samtidig.

Megastjerner som George Clooney, Brad Pitt, Angelina Jolie, og Keanu Reeves har på ulike måter brukt sin status og kunsteriske formidlingsevne til å ta et større samfunnsansvar. Det samme har selvsagt Bob Geldof og Bono. I dag vises dokumentarfilmen «The 11th Hour» i Oslo, produsert og fremført av verdensstjernen Leonardo DiCaprio. Filmen fortsetter på mange måter der Al Gore slapp. Mange andre vestlige kulturpersonligheter, kjente og ukjente, har bidratt til økt internasjonal solidaritet, selv om motkreftene selvsagt er massive.

HVOR ER DE NORSKE?: Ingen enkeltperson har vel betydd så mye som Al Gore, særlig gjennom sin dokumentarfilm «En ubehagelig sannhet», skriver kronikkforfatterne. Her er Gore sammen med Leonardo DiCaprio. Foto: SCANPIX/AP
HVOR ER DE NORSKE?: Ingen enkeltperson har vel betydd så mye som Al Gore, særlig gjennom sin dokumentarfilm «En ubehagelig sannhet», skriver kronikkforfatterne. Her er Gore sammen med Leonardo DiCaprio. Foto: SCANPIX/AP Vis mer

Norske kunstnere er opptatt av å utforske språket, skildre familien, melankolien, de ironiske små hverdagstingene, og de er ikke uten interesse for sex … Men i beskjeden grad virker dere opptatt av det forhold at vi for tiden beveger oss mot et sivilsasjonssammenbrudd. Om det så ikke var de etiske og eksistensielle dimensjonene som opptok kulturlivet, burde man iallfall være opptatt av framtidige forlagsfester, filmfestivaler og stipendutdelinger - og følgelig bekymre seg, slik Kierkegaard krever at tenkningen skal.

Nå skal selvsagt kulturlivet være mangfoldig. Noen må rette seg innover, stille spørsmål om identitet, kulturkonflikter, psykologi. Men hvorfor er nesten ingen synlig opptatt av vår tids største utfordring?

Det fins noen skremmende spor. På 70-tallet ble kunst- og kulturlivet skadeskutt av marxist-leninistene. Den norske Forfatterforening vedtok resolusjoner om alt AKP vill ha resolusjoner om. I vide kretser ble massemord akseptert eller løyet bort. Deler av kulturlivet ble kjedelig, flatt og partibestemt.

Ingen ønsker seg filmer og bøker og bilder som like gjerne kunne vært laget i lokalene til Framtiden i våre hender eller WWF Norge. Vi har liten nytte av programatiske skildringer av klimakollaps, som riktig nok innbyr til mye dramatikk. Heller ikke oppbyggelige framstillinger av lavutslippssamfunn der folk trives med lavt forbruk og mye solenergi og opplevelser - som ikke innbyr til dramatikk. Kjedelig kunst er dårlig kunst, og den skaper ikke endringer. Kunstnere vet ikke mer enn andre om politikk, og politiske løsninger. Men hvorfor får vi ikke flere verker der klimautviklingen er en del av forståelseshorisonten? Hvorfor spør ingen om de mekanismene som gjør at vi fortrenger vår viten? Det angår menneskehetens og alt annet levendes skjebne.

Mennesket er en skapning som mobiliserer når vi må. I en krigssituasjon reiser de fleste seg i full høyde. Mange ofrer livet. For øyeblikket er knapt nok det minste offer lite nok til at det kommer på tale. Vi later heller som om vi tror på Jens og Erna og Erik og deres besvergelser om «ny teknologi» og «internasjonale løsninger».

Vi har ikke svaret. Men vi vil gjerne utfordre norske kunstnere. Dere har en makt over sinnene som vi ikke har. Bruk den. Ikke lukk øynene. Vær med på å dreie Norge.

Franz Kafka skrev 22 år gammel i et brev til en venn: «Du mener at gode bøker gjør oss lykkeligere? Nåja, lykkelige hadde vi vært også uten bøker, og bøker som gjør oss lykkeligere kunne vi til nød skrive selv. Nei, en bok som ikke plager oss - hvorfor skal vi lese den? En bok bør ramme som en katastrofe, et selvmord, noe langt utenfor menenskeheten. En bok skal treffe som et økseslag - og slå hull på isen, som åpner opp for det friske, levende havet i oss. Det er hva jeg tror».

Et krevende litterært program, som Kafka fullførte selv. Men vi trenger uansett flere norske kunstnere som kan bidra til å skape økt følelsesladet bevissthet om den krisen vi er inne i - og samtidig vise at det fins veier ut. Kultur er et mektig våpen, brukt godt kan kan det dreie Norge, skaffe oss nye politikere, endre på den etablerte mytologien om at må fortsette nesten som før, og at vi har god tid.

Kulturell kraft i klimakrisen