KULTURHUS: I denne ærverdige bankbygningen mellom Tollbugata og Rådhusgata i utkanten av Kvadraturen skal Martin Revheim husholdere over kulturvirksomhet på i alt 12 000 kvadratmeter.  FOTO: TERJE MOSNES
KULTURHUS: I denne ærverdige bankbygningen mellom Tollbugata og Rådhusgata i utkanten av Kvadraturen skal Martin Revheim husholdere over kulturvirksomhet på i alt 12 000 kvadratmeter. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

Kulturentreprenøren i Kvadraturen

Fire år etter at han startet Blå leder Martin Revheim (38) Oslo-Filharmoniens styre og utreder framtidas norske kulturpolitikk. Men streitjobben hans er å omskape et bankpalass til Oslos nye kulturhus.

Å SI AT Martin Revheim lo hele veien fra Blå til banken vil være å overdrive. Riktig nok har yrkesferden hans, fra en grovrestaurert fabrikkbygning på Nedre Grünerløkka til Sparebankstiftelsen DNB NORs signalbygg øverst i Kvadraturen, gått via gledespredende institusjoner som Kongsberg Jazzfestival (festivalsjef 2002-06), NRK/Kringkastingsorkestret (orkestersjef 2006-09) og Norsk Musikkinformasjon (direktør 2009-11), men for all sin muntre musikalitet bød disse jobbene også på dissonanser og utfordringer som ikke utløste gapskratt og trillende gledestårer.

Likevel - det er grunn til å anta at den Revheim?ske latter fosset fram, muligens med en innledningsvis vantro undertone, da Sparebankstiftelsen i fjor spurte ham om han kunne tenke seg tittelen «hussjef» og frie hender til å utrede hvordan 12000 kvadratmeter praktbygg kunne benyttes til samfunnsgagnlig kulturproduksjon.

For en kulturentreprenør som Revheim kom det som et tilbud han rett og slett ikke kunne si nei til.

Like lite som han kunne si nei til forespørslene om å overta som styreleder for Oslo-Filharmonien, ta plass i styret for Oslo Konserthus og gå inn som regjeringsoppnevnt utvalgsmedlem i Kulturutredningen 2014, det såkalte Enger-utvalget.  

- JEG TROR PÅ flerfunksjonelle kulturhus, hus som lever hele døgnet og der flere kulturuttrykk og sjangre står i dialog, begynner han.

- Parallelt med at banken begynner å flytte ut neste år, kommer vi til å sette i gang gradvis her med en slags miniversjon av det totale livet som skal fylle huset, og så utvikle resten på basis av de erfaringene vi gjør underveis. Noe av det aller mest spennende med dette, er den prosessuelle innfallsvinkelen, og et tidsperspektiv som skiller seg fra alt annet som jeg har jobbet med og som jeg bruker tid på å venne meg til: At jeg jobber for evigheten.  

«BANKEN» I DENNE historien er DNB. «Huset» er det ærverdige granitt-og-marmorpalasset som arktitekt Henrik Nissen tegnet for DNBs forløper, Christiania Sparebank, rundt år 1900, mens «vi» er Sparebankstiftelsen DNB NOR. Stiftelsen eier både huset i Øvre Slottsgate 3 og den største biten av DNB nest etter Staten, og ett av dens uttrykte formål er å gi deler av overskuddet til allmennyttige tiltak.

Det siste er forklaringen på at Revheim har kunnet bruke det siste halve året på å kartlegge hvilke behov et nytt kulturhus i Oslo kan og bør dekke. Han regner med å forbli i research/idé-fasen ut 2012, men medgir at han aner konturene av hva slags katedral som snart skal reise seg i hvelv og haller på børslig grunn.  

UTREDER: Martin Revheim er foreløpig i utredningsfasen, men begynner å se konturene av det nye kulturhuset midt i Oslo. FOTO: TERJE MOSNES
UTREDER: Martin Revheim er foreløpig i utredningsfasen, men begynner å se konturene av det nye kulturhuset midt i Oslo. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer

- FØRST OG FREMST ser jeg for meg et  sosialt kontormiljø der et stort antall produserende grupperinger - festivaler, dansekompanier, teatertrupper og liknende  - har sine administrasjoner, sier han og fortsetter:

- Styrken vår vil være å kunne tilby et miljø. Én av flere mulige modeller er at små og store leietakere betaler tilnærmet markedspris for selve kontorpulten, mens fellesområder som kjøkken og kantine pluss møterom, øvingsrom etc — blir en gave fra stiftelsen. Poenget er at både små og store aktører skal kunne leie plass etter behov, fra en enkelt kontorpult til 10, 15 eller mer.

- Skal det være publikumsarrangementer her? - Ja, huset får tre arenaer/scener. Vi har en stor sal med plass til 800 stående/350 sittende, en mindre sal som rommer rundt 100 sittende og tre hvelv som vil egne seg godt som intimscener. Ulike arrangører vil kunne leie salene svært rimelig i «ribbet» utgave, og eventuelt leie ekstra instrumenter, ekstra lyd- og lysutstyr etc av oss etter behov. Arrangører som i dag ikke har råd til å leie store saler vil nyte godt av dette, de vil slippe å betale for permanent installert utstyr som de ikke trenger eller bruker.  

- BLIR DET FLERE publikumsområder i huset? - Ja, et restaurant/barområde og en barn/ungdomsavdeling der vi håper å kunne gjennomføre for eksempel temaworkshops for barn og konserter for ungdom som ikke får se favorittene sine live i dag fordi det er 18-årsgrense overalt. Det er en del av oppdraget vårt å være med på å ta tilbake folkelivet i Kvadraturen, og det gjør vi ved å åpne deler av huset for publikum.

- Skal dere arrangere egne konserter, opplesninger, danseforestillinger etc?

- Nei, og jeg er veldig opptatt av at ikke steder som Cosmopolite, Nasjonal jazzscene, Riksscenen, Kolben i Oppegård og Bærum Kulturhus skal bli vanskeligere å drive på grunn av oss. Vi skal gå veldig langt i å legge til rette for arrangører som vil bruke ressursene våre, men vi skal ikke arrangere selv, og vi skal være nøye med ikke å komme i en situasjon der vi «snikfinansier» noen. Vi leter etter det tomme rommet i Oslos kulturliv, og mener at det kan fylles ved å samle produksjonsmiljøene og stimulere til samtaler som ikke finnes i dag.

Utfordringen vår blir å finne en modell for dette, får vi ikke med oss de store, som knutepunktfestivalene Øya, Mela og Ultima, bommer vi. Men lager vi et system som ikke får med seg de små festivalene og arrangørene, som all ears, Miniøya og Coda eller Son of Mu, har vi også bomma.  

- MIDT OPPE I dette nybrottsarbeidet er du også ny styreleder for noe av det mest etablerte i norsk kulturliv, Oslo-Filharmonien. Hva fikk deg til å si ja til den oppgaven?

- Det var noe jeg aldri ville ha sagt nei til, og mange grunner til at jeg sa ja. Det er svært, og det setter meg i nær kontakt med mine egne begrensninger, men man sier ikke nei til å få lov til å være med på å utvikle det orkestret.

- Forholdet mellom orkestret og husverten, Oslo Konserthus, har vært en verkebyll i mange år?

- Ja, jeg kjenner historien, men det har skjedd veldig mye positivt i den saken i løpet av det siste halvannet året. De to styrene snakker nå sammen om hvordan de kan bidra til å gjøre både orkestret og konserthuset bedre, og det er kjempeinspirerende.

- Er det et mål å få orkestret opp på et nivå der det anerkjennes internasjonalt som ett av de fire-fem beste i verden?

- Det er ikke noe formulert strategimål nå, men vi skal ha en strategirunde til våren, og der vil kvalitative mål være et tema og noe vi skal sette ord på. Jeg leser jo internasjonale anmeldere som mener at orkestret er helt der oppe når det er på sitt beste, så det later iallfall til at vi har de musikalske ressursene som skal til for å kunne hevde seg i det internasjonale toppsjiktet.

- Til sist: Skal du bli kulturpolitiker?

- Nei, det egner jeg meg nok ikke til. Interessen og engasjementet for feltet er der, men jeg er altfor praktisk orientert og utålmodig etter å få tingene gjort til å kunne trives i den rollen.