Kulturformidleren M.B. Landstad

I morgen er det 200 år siden salmedikteren og folkevisesamleren Magnus B. Landstad ble født, og Otto Nes gir her en presentasjon av hans omfattende virke.

M.B. Landstad har hatt en solid posisjon i norsk kultur- og folkeliv. I første rekke er navnet knyttet til den salmebok som med visse revisjoner har vært brukt i den norske kirke fra 1870 til 1985. Det var hans ene store livsverk. Men før det hadde han gitt ut et annet viktig livsverk, «Norske Folkeviser», i 1853. Salmeboken fikk etter hvert nærmest en monopolstilling i kirken, til den ble erstattet av «Norsk Salmebok» i 1985.

Hans folkevisesamling fikk også en enestående posisjon, og er fremdeles gangbar vare, utgitt i uendret opptrykk av Universitetsforlaget i 1968. Ja, så sent som i 1988 skrev professor Olav Bø om «Norske Folkeviser»: «Til denne dag ei av dei viktigaste bøkene med og om norske folkeviser og folkemelodiar.»

Magnus Brostrup Landstad ble født 7. oktober 1802 i verdens nordligste prestegjeld, Måsøy i Finnmark. Slekten hadde sine røtter på gården Landstad i Verdal. Det var en meget gammel gård. De eldste opptegnelser om gården går tilbake til 1333, og den omtales i 1559 i «Norske Regnskaber og Jordebøger». I siste halvdel av 1700-tallet var Jon Landstad eier av gården. Sønnen Hans, født 1771, brøt med bonderekken og utdannet seg til prest. Han fikk sitt første kall i Måsøy i 1797. Året etter giftet han seg med Margrete Elisabeth Schnitler. I 1804 ble han prest i Øksnes i Nordland.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Magnus var barn nummer tre, det skulle bli ti i alt. De første og viktige barneårene i Finnmark og Nordland gav ham sterke naturinntrykk. Midnattssol og mørketid, havstormer og smulere sjø. Fisket var det viktigste næringsgrunnlaget i karrige bygder. Også i prestefamilien var det smått med materielle goder, og nøysomhet ble en fast leveregel.

I 1811 ble Hans Landstad utnevnt til sokneprest i Vinje i Telemark, og i 1819 ble han sokneprest i Seljord.

Magnus Brostrup Landstad valgte presteyrket som sin far. I studietiden hadde han en huslærerstilling i Gran på Hadeland. Alt nå skriver Landstad vers, ofte med motiver fra naturen, men også teologisk pregede dikt som kan peke hen på den senere salmediktning. På Hadeland møtte han den kvinnen som skulle bli hans trofaste ledsager gjennom livet: «Mina», Vilhelmine Margrethe Marie Lassen, datter av prost Albert Lassen og Dorothea Andrea Lange. I februar 1827 skriver Landstad i Dagboken: «Ja, jeg har da faaet Kjæreste, og den som søt er, thi aldrig gaves der noen mer god, from, blid, skjøn, huld, oprigtig, troe, hengiven øm og inderlig elskverdig Kvinde.»

I 1828 tok han teologisk embetseksamen og ble feiret med en stor fest på prestegården hjemme i Seljord. Han skriver i Dagboken: «Om aftenen ble der danset til langt paa Natten. Dansen var morsom og ugenert og munter. Alle var glade.» I 1829 giftet han seg med Mina, og dro til sitt første kall i Gausdal. Etter fem år her vendte han tilbake til ungdommens bygder i Telemark. Han ble sokneprest i Kviteseid i 1834 og etterfulgte sin far i Seljord i 1839. Prestegjerningen fortsatte i Fredrikshald (Halden) i 1849, og endte i Sandeherred (Sandar), dit han kom i 1859.

Ved siden av prestegjerningen var det to store interesser som opptok Landstad og som kom til å prege hans liv og gjerning: innsamling og utgivelse av de gamle folkeviser og det omfattende arbeidet med en norsk salmebok.

Landstad begynte viseinnsamlingen omkring 1840. Han kunne høste inn originalt stoff fra det folkevisenes Gosen som han møtte i de øvre telemarksbygder. Han gikk direkte til kildene, skrev tekstene nøyaktig ned, og som han sier i forordet til «Norske Folkeviser»: «Paa faa Undtagelser nær, er alt hvad her leveres mundtlig meddelt.» Etter et møysommelig innsamlingsarbeid og en like krevende redigering - alt ved siden av prestegjerningen - kunne Landstad 30. juni 1848 skrive forordet til «Norske Folkeviser». De første prøvene ble trykt i 1849 i Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur. Så begynte et viktig samarbeid med Ivar Aasen. Landstad ønsket å legge språket opp mot oldnorsk, men Aasen advarte mot en for gammeldags språkform, det kunne hindre en allmenn forståelse av visene. Landstad fulgte rådet og la språket nærmere Telemarks-mål. Og så endelig i 1853 kom den store boken «Norske Folkeviser». Den inneholdt 133 tekster, fyldige språklige og folkloristiske merknader og opplysninger om personer og steder. Hele verket, inklusive et notebilag på 50 sider, er på 942 sider, en virkelig bragd i vår kulturhistorie, på linje med Asbjørnsen og Moes Folkeeventyr.

«Norske Folkeviser» ble rost av P.A. Munch. Han kalte boken «En national Skat». Og Rikard Berge skrev: «Aalmugen, ikkje minst i Telemark, liver paa det som ein bibel.» Men det var også kritiske røster. Jørgen Moe og Sophus Bugge hadde flere innvendinger, men etter nærmere studier av Telemarkens visetradisjon fikk både Moe og Bugge et langt mer positivt inntrykk av Landstads arbeid.

«Norske Folkeviser» kom til å spille en stor rolle i tidens nasjonale reisning. Bjørnson var begeistret: «Jeg kunde dem jo utenat og leste dem i hvert Selskap.» Ibsen ble sterkt inspirert og man kan merke innflytelsen i hans tidlige skuespill, særlig i «Gildet på Solhaug». Det var da også en kostelig skatt Landstad hadde trukket fram i lyset. Her var «Draumkvedet», det enestående visjonsdiktet som ikke er funnet i de andre nordiske land, videre «Åsmund Fregdegjæva», «Margit Hjukse», «Bendik og Årolilja», «Liti Kjersti», skjemteviser som «Ravnebryllup i Kråkelund», «Han Mass og Han Lass», nyere viser, stev, barneleker, regler og bånsuller.

Visearbeidet var så vidt avsluttet da Landstad i 1852 påtok seg et oppdrag fra Kirkedepartementet om å lede arbeidet med en ny kirkesalmebok.

Omkring 1850 var det tre salmebøker i bruk i vår kirke, alle danske. Landstad så det som sin hovedoppgave å fri hele salmeverket fra den dansk/tyske språktone, få inn nye salmer og forbedre de gamle. Arbeidet tok ni år. I 1861 forelå «Kirkesalmebog - et Udkast». Boken inneholdt 634 salmer. Av disse hadde Landstad selv skrevet 65, oversatt 82 og bearbeidet 21. Fra Morgenbladet og andre kretser kom sterke protester mot salmeutvalget og språket. Landstad endret noe på utvalget, men han ville ikke gå på akkord når det gjaldt språket, og Landstad beholdt den klare dreining i norsk retning. Han fikk solid støtte fra landsmålsdikteren Vinje i dette. Mange år senere understreker Knut Hamsun det viktige i at salmeboken hadde et språk som kunne forståes av alle.

Landstads utkast ble vurdert av en komité av professorer og prester, og 16. oktober 1869 ble salmeboken autorisert til bruk i kirken. I 1924 kom en revisjon av boken ved stiftsprost Gustav Jensen, og den het fra da av «Landstads reviderte». I en artikkel i Dagbladet i 1953, «Streiftog i gamle salmebøker», roser forfatteren Hans Heiberg Landstad for hans banebrytende salmearbeid, og kommer med sterk kritikk av den reviderte versjon. Av Landstads egne salmer er det særlig to som har fått en spesiell posisjon. «Fra fjord og fjære» og «Jeg vet meg en søvn i Jesu navn». Den siste er også med i dansk og svensk salmebok.

I 1876 søkte Landstad avskjed fra sitt presteembete i Sandar. Han fikk en offentlig pensjon på 4000 kroner årlig, en stor sum den gang. I 1877 flyttet han til Kristiania. Han var fortsatt en flittig samler og dikter. I 1879 utgav han sine «Sange og Digte» med kjente dikt som «Anneksreisen», «Et Sognebud» og «Neslands kirke», og i 1880 gav han ut samlingen «Gamle Sagn om Hjartdølerne». Forordet til denne skrev han 5. oktober. Tre dager senere, 8. oktober, døde Landstad. Mina Landstad døde i 1892, 84 år gammel. De hadde fjorten barn sammen, men syv av barna døde i tidlig alder. Dette gikk sterkt inn på Landstad og hans hustru, men de fant trøst i en from tro. Det kan tenkes at tradisjonsbæreren og dikteren M.B. Landstad ville ha valgt som minneord over seg og sin slekt noen linjer fra sin egen fedrelandssalme: «Norge over våre grave, blomstre som en Herrens have