Kulturhistorisk museum på Bygdøy

DE SISTE UKENE

har det i media pågått en diskusjon om profilen på et nytt norsk nasjonalmuseum. Tanken om en slik institusjon ble reist av professor Magnus Rindal, og han skisserte et museum som skulle omfatte både Universitetets Kulturhistoriske Museer (UKM) og Norsk Folkemuseum. Museet skulle ligge i Bjørvika, midt i «gamle Oslo». Siden har blant annet professorene Bjarne Rogan, Arne Martin Klausen og direktør Egil Mikkelsen ved UKM fulgt opp med ulike synspunkter på hva slags profil et nasjonalmuseum skal ha. Her er mange kryssende tanker, til dels uklare, og som representant for Norsk Folkemuseum finner jeg grunn til å kommentere dem.

Betegnelsen Nasjonalmuseum tilhører en svunnen tid og må legges bort. Å legge en nasjonal målestokk på kulturhistorien er i dag avlegs, og som Bjarne Rogan viser i sitt innlegg, går utenlandske museer i helt andre retninger. Det gjelder naturligvis også Norsk Folkemuseum. Derfor er jeg imot Magnus Rindals tanke om å hente inn kulturhistorisk materiale fra andre deler av landet og samle det i hovedstaden, for på denne måten å skape et slags nytt nasjonalt monument. Dette materialet tilhører de museer som oppbevarer dem og bør selvsagt forbli hos dem.

DET ER IKKE VANSKELIG

å være enig i Egil Mikkelsens tanker om hva et nyflyttet museum i Bjørvika skal gjøre. De er gode og kunne vært tatt direkte ut av strategisk plan for Norsk Folkemuseum. Han ønske om å skape et museum som er aktuelt og tilpasset vår globaliserte virkelighet deles av de fleste museumsledere verden over. Problemet er at UKM vanskelig kan oppnå dette alene, uansett hvor museet plasseres, fordi det - selv med vikingskipene - vil forbli en uferdig og ulogisk museumskonstruksjon. Mens Norsk Folkemuseum arbeider med hele etterreformatorisk tid og med hovedvekt på vår egen samtid, er UKM sammensatt av tre museer: ett hvis samlinger stopper 500 år tilbake i tiden, ett hvis gjenstander stort sett er hentet i fremmede kulturer under kolonitiden, og ett spesialmuseum for mynt.

De elementene UKM mangler for å bli et helhetlig og aktuelt museum og oppnå sine mål, ligger på Bygdøy, og det er ikke uten grunn at det i snart hundre år har vært tanken å samle dem til en logisk helhet. Jeg vil forsøke å utdype dette:

NORSK FOLKEMUSEUM

overlapper UKM med bygninger og gjenstander helt tilbake til 1100- tallet, og dets samlinger og formidling følger historien videre fremover til dagen i dag. Middelalderbygningene våre vil komplettere UKMs samlinger og våre øvrige utstillinger vil knytte middelalderen til vår egen tid i en uavbrutt tidslinje. Det kunstige bruddet som av ikke-faglige årsaker har delt historiefremstillingen i to vil nå kunne leges. Folk vil kunne vandre gjennom historien fra steinalder til 2000-tallet og oppdage utviklingslinjer og sammenhenger på en måte som i dag er umulig. For skoleelever og studenter vil dette være uvurderlig.

Også Etnografisk Museum vil vinne aktualitet gjennom en allianse med Norsk Folkemuseum. Den samiske kulturen vil endelig få en avklart plassering og bli tydeliggjort. Enda viktigere er arbeidet med den flerkulturelle virkeligheten i dagens Norge. Her driver vi i dag et aktivt dokumentasjons- og formidlingsarbeid. Utstillingen «Min hverdag, min verden» som nettopp åpnet føyer seg inn i en serie av midlertidige og permanente utstillinger på dette området og synliggjør den nye, flerkulturelle dimensjonen Norsk Folkemuseum har fått.

Også Norsk Folkemuseum vil åpenbart vinne på en slik allianse. Våre samlinger vil få ny mening, forankret i en historisk bakgrunn, de etnografiske samlingene vil en gang for alle rykke museet ut av nasjonsbyggerrollen det sprang ut av. Vi vil sammen utgjøre et sterkt fagmiljø, kunne utvikle rasjonelle fellesløsninger på konservering og magasinering og nytenke de samlede utstillingene våre, til glede for alle våre brukere. Vi vil ikke minst danne et museum som vil bli i enda bedre stand til å samarbeide internasjonalt.

I DAG GJENNOMFØRES

en museumsreform i Norge, der målet er et bedre og mer rasjonelt museumsvesen. Aldri har jeg sett en mer opplagt sak å sette inn reformkreftene på enn nettopp denne. De faglige og administrative gevinstene er åpenbare, også de økonomiske. Etter HM Kong Haralds beslutning om å overlate forvaltningen av Bygdø Kongsgård til Norsk Folkemuseum, åpner det seg muligheter for å realisere prosjektet på statlig grunn, uten å måtte gjennom kostbare og tidkrevende arkeologiske utgravninger. Ikke minst slipper man å flytte vikingskipene, med den åpenbare risiko og de høye kostnader dette ville medført.

I dag ligger de to museene under hvert sitt departement. Jeg tror både Universitetet i Oslo og de to departementer ser hvilke muligheter de har fått i denne situasjonen og klarer å overskride disse grensene.

Oslo kommune ønsker å få en statlig finansiert kulturinstitusjon på plass i Bjørvika, i tillegg til operaen. Det løper sammen med middelalderarkeologenes ønske om å knytte seg til et middelaldermiljø. Alt dette er forståelig, men det er snevert og kort tenkt, og som museumsmann og historiker må jeg advare mot det. UKM er ikke et middelaldermuseum for Oslo, og må aldri bli det. Det er et museum med samlinger fra steinalder til reformasjon og fra et vidt geografisk område. Den rollen må det bygge videre på.

BYGDØY ER OGSÅ

historisk grunn, og gjennom mer enn 150 år har halvøya vært bevisst utviklet som en folkepark med ulike publikumstilbud. Det første museet var Oscarshall som åpnet allerede i 1850. Et helhetlig kulturhistorisk museum på Bygdøy vil gagne Oslo og dens befolkning langt mer enn et udefinert museum i Bjørvika, lagt der av rene byutviklingsårsaker.

Oslo har allerede et bymuseum. Det ligger nå sammenpresset i en verneverdig bygning på Frogner med vanskelige arbeidsforhold, uten midler eller arealer til å utføre sin oppgave, men bemannet med dyktige fagfolk. Det er naturligvis Oslo Bymuseum som må gis oppgaven å fortelle Oslos middelalderhistorie i Bjørvika, i et nytt anlegg der folk kan vandre gjennom byens historie, fra middelalder til i dag. Det vil koste mer for Oslo kommune, men Staten bør vurdere å bruke noen av ressursene de sparer ved å plassere UKM på Bygdøy til å støtte en slik nyetablering. Å overlate byens eldste historie til et statlig museum vil bety enda et uforståelig brudd i en historisk fremstilling.

MED ETABLERINGEN AV

det nye Nasjonalmuseet for kunst har Staten tatt et stort og viktig grep. Det må følges opp med en tilsvarende vilje til nytenkning på det kulturhistoriske området. Overtakelsen av Bygdø Kongsgård har i år gjort dette mulig. Jeg ser det som viktig å tydeliggjøre dette, for at beslutningen skal dannes på best mulig grunnlag. Et slikt grunnlag er ikke kortsiktige særinteresser, men hva som er faglig forsvarlig og gagner storsamfunnet best på lang sikt. Fremtiden vil dømme oss for det valg vi nå skal gjøre.