MISLYKKET KULTURKAMP: Kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) skriver i dette innlegget om hvorfor kulturpolitikk fikk liten plass i valgkampen.
MISLYKKET KULTURKAMP: Kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) skriver i dette innlegget om hvorfor kulturpolitikk fikk liten plass i valgkampen.Vis mer

Kulturpolitikk:

Kulturkamp for de få

De som klager over at kulturpolitikk fikk manglende plass og engasjement i valgkampen bør spørre seg selv hvorfor det ble slik?

Meninger

Det politiske initiativet «Kulturkampen», finansiert av Fagforbundet og LO, lyktes ikke med å engasjere velgerne i kulturdebatten. Trolig skyldes det at Kulturkampens medlemmer igjen reduserte kulturdebatten til krav om økte skattepenger til kunstnerlønn.

«Kulturkampen», med styre bestående av Monica Boracco, Mikkel Bugge, Rene Rasmussen, Marianne Hurum og Knut Alfsen var finansiert av LO og Fagforbundet, og skulle bidra til et regjeringsskifte og for å løfte kultur som sak i valgkampen.

Regjeringen ønsker en sterk offentlig finansiering av kunst og kultur. Penger er selvsagt viktig for å styrke kulturlivet, men den politiske kulturdebatten kan ikke alltid bare handle om flere skattekroner. Det interessante er hvorvidt pengene brukes riktig. Fører økt pengebruk på kulturfeltet til mer kunst og kultur av høy kvalitet? Står resultatene i forhold til ressursbruken? Bidrar støtteordninger, avtaler og organisering til å fremme eller svekke kunst og kultur?

Det grunnleggende spørsmålet om hvorfor kunst og kultur er viktig for oss som enkeltmennesker og som identitetsbygger i samfunnet fikk dessverre lite oppmerksomhet i valgkampen. Spørsmålene kan neppe besvares fullt ut, nettopp derfor er det viktig at vi har en levende debatt

I valgkampen ble verdidebatten dessverre en innvandringsdebatt. Et offentlig ordskifte om norske verdier er ikke enkelt, og det er antakelig verken mulig eller ønskelig at alle skal være enige. Men takk og pris for at det endelig er noe som engasjerer. Som setter følelsene i sving!

Artikkelen fortsetter under annonsen

At identitet, kultur, det som definerer oss som fellesskap og det som er viktig for oss skaper diskusjon er fantastisk. Det hadde vært et faresignal for det norske samfunnet om det ikke hadde skjedd.

Vi trenger en grunnmur av verdier, og vi trenger en samtale om disse. Muligheten til å diskutere kulturens plass i verdidebatten var høyst til stede. Hvor var Fagforbundets og LOs kunstneropprør da?

En av de viktige oppgavene regjeringen nå tar fatt på er en ny kulturmelding. Sammen med åndsverkloven som nå ligger til behandlingen i Stortinget vil dette legge et sterkt grunnlag for utviklingen av vår kunst og kulturproduksjon. Vi skal nå stake ut kursen på kunstfeltene til bibliotek, spill, film, arkiv, museum og frivillig kulturliv. Vi skal se på kulturpolitiske konsekvenser av teknologisk utvikling, globalisering, demografiske endringer, samfunnsøkonomiske realiteter og nye forvaltningsstrukturer.

I bunn og grunn betyr det å stille spørsmål som: Hvem bruker kulturtilbudet i dag? Hvor mye av vår kulturproduksjon når sitt publikum? Brukes institusjoner og kulturhus godt nok? Hvilke støtteordninger fungerer i det frivillige kulturlivet?

Vi gjennomgår nå det frie scenekunstfeltet, og vi ser på virkemiddelapparatet for kunstnerpolitikken. Samtidig utreder vi film- og musikkbransjen fra idé via produksjon og til publikum.

Bærekraften i kulturlivet må bli bedre. Om flere kan leve av det de selv skaper vil det også styrke kulturfeltet. Alle våre kulturhistoriske bygninger, der kunst og kultur faktisk skapes og lever i, kan ikke lengre bli forbigått av entusiasme for nybygg og drift. Vedlikehold av våre kulturskatter må prioriteres.

Gjennom etableringen av Kreativt Norge, lånekreditter, mentorprogrammer og gründer-/investorsatsing har regjeringen iverksatt tiltak for at kunstnere skal lykkes med å nå ut til større markeder. Det har vært en historisk satsing kulturell og kreativ næring. Nå er det opp til kunstnerne å se potensialet.

Men det er ikke bare kunst og kulturlivet som må se potensialet. Vi som nasjon bør bli flinkere til å løfte og heie på våre fremste kunstnere. På idrettsarenaene heier vi fram våre idrettshelter til gull med stor stolthet. Det burde vi også gjøre for kunstnere våre som når verdenstoppen med musikk, film og litteratur.

Regjeringen vil videreføre satsingen på offentlig og privat-samarbeid innen kunst og kultur, ikke minst gjennom arbeidet som Rådet for Kulturturisme har satt i gang. Gaveforsterkningsordningen og Talent Norge skaffer ikke bare nye og flere penger til kulturlivet. Det bygger også nye partner- og vennskap for norsk kunst og kultur.

Ved å øke engasjementet inspirerer vi også til kompetanseutveksling mellom det offentlige og private, og vi får på flere måter synliggjort vår mangfoldige kunst- og kulturproduksjon. Det viktigste resultatet av samarbeidet er at vi løfter det som skapes ut til et større publikum.

Kulturkampen mislyktes trolig å engasjere velgerne fordi den utelukkende fokuserte på økte inntekter til aktørene selv, og ikke på innholdet i kulturen eller kunst- og kulturtilbudet som treffer folket.

Det erfarte jeg på mine reiser rundt i Norge i sommer. Enten det var kammerkonsert på Dovrefjell, korpsøvelse med barn og unge i Kristiansand, festivaler, teater eller spel. Kulturdebatten må gjøres relevant for folk, og invitere til økt deltakelse, enten som utøver eller publikummer.

Vi lever i en urolig verden der mennesker har behov for noe verdifullt som bidrar til å holde oss sammen og utfordre våre vante oppfatninger om oss selv. Kunst og kultur har kraft til begge deler, den gjør samfunnet vårt mer kreativt, mer innovativt og godt å leve i.

Opplevelse av felles kulturarv skaper identitet og utvikler gode fellesskap, samtidig som nyskapning gir oss evne til kritiske tekning og debatt som er nødvendig for å forstå oss selv og vår samtid.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook