SENTRAL ROLLE:
Skuespiller Anders Danielsen Lie har en viktig rolle i Joachim Triers  film 
 " OSLO, 31. AUGUST "
Foto: Berit Roald / Scanpix
SENTRAL ROLLE: Skuespiller Anders Danielsen Lie har en viktig rolle i Joachim Triers film " OSLO, 31. AUGUST " Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer

Kulturkapitalens ubehag

"Oslo, 31. August" dynges ned av priser, men sees av få. "Min kamp" går glipp av priser, men leses av mange. Forklaringen? Følelser og klasse.

TIDENES TREDJE BESTE norske film, ifølge kritikerlaugets kåring i fjor. 7 av 12 Kosmorama-priser sist helg. Beste film på Stockholm filmfestival. Strålende kritikker i Danmark og England. Unorske besøkstall i Frankrike og fire siders omtale i Cahiers de Cinéma. Jo da, regissør Joachim Trier har all grunn til å være overveldet over responsen på «Oslo, 31 august». Det er også gode grunner til å bli underveldet.

«Oslo, 31. august» har solgt 65584 billetter i Norge. En sjuendedel av «Hodejegerne», 13000 mindre enn Pål Sletaunes «Babycall», like mange som «Amors baller» (norsk ungdomskomedie, ikke en voksenfilm). Utenfor hovedstadsområdet er den sett av lusne 20000. 65 prosent av filmens publikum bor i Oslo, mens vanlig markedsandel er 20. Lett å forklare med gjenkjennelseseffekt, OsLOVE-stemning etter 22/7, og på den andre siden: Bygde-Norges bekvemme fordommer mot hovedstaden.

MEN HANDLER dette om geografi? Kanskje er det slik at filmens eksistensielle tematikk appellerer mest til folk som faktisk bor i store byer. Nesten halvparten i Oslo har høyere utdanning, mot en av fem i Hedemark og Oppland. Folk liker, mener og kjøper ulike ting i ulike deler av landet. Geografiske smaksforskjeller, som nordmenn elsker å tematisere, bunner gjerne i det vi ikke liker å snakke om: klasseskiller. I dette tilfelle særlig de som går på tvers - fra høyresiden med mest penger (økonomisk kapital) til venstresiden med mest peiling (kulturell kapital). Her trengs ingen Bourdieu-forelesning på grunnfag i sosiologi. Trier selv har i flere intervjuer kommentert prisdrysset med samme festlige vending: «Jeg ler hele veien til kulturkapitalbanken.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

KULTURFOLKET har ikke de beste vitsene. Men vi skjønner hva han mener: Filmpriser gir mer prestisje enn penger. Vi skjønner også at banken, tross sine filialer i større norske byer, er en sentralbank, trolig beliggende et sted på aksen Bislett- Marienlyst- Blindern- Damplass, Ullevål Hageby- Bakkehaugen kirke på Tåsen, der filmen ble vist torsdag kveld. Vi er på Oslo Vest, ja visst, men mer presist: Midtvesten i Oslo, der det villeste du kan gjøre er å henge opp kulørte lyspærer utendørs før jul.

Men dette sjiktets asketiske smak, sansen for «rene» og «naturlige» uttrykk, kvalitet uten luksus, form foran substans, deles av kultur- og utdanningseliten i andre land. I tilfelle Trier- født i en filmfamilie, med røtter i både Danmark, Frankrike og England- må vi dessuten bringe inn en subkultur- og generasjonsdimensjon. La oss kalle det «indie-eliten».

INDIE-ELITEN lager og konsumer 1) «alternativ» kultur med kunstambisjoner, på siden av storindustrien og hovedstrømmen, og 2) tilhører en ung generasjon som har redefinert dannelse til å omfatte selv punk og skating, bare det gjøres på kule måten. «Oslo 31. august» glir ned sammen med espresso, økomat, button-down-skjorter og vintagemøbler. Dette er «Stuff White People Like». Og, for å ta et annet satirisk nettsted: Anders er en unhappy hipster. Privilegert, men fucked up. Lett å avfeie som en sutrekopp med luksusproblemer, men nettopp kulturkapitalen gjør han ti ganger mer interessant og relevant enn norsk films parade av stakkarslige, brysomme menn. Dessuten suverent spilt av sin navnebror, turnuslegen Danielsen Lie. Men hva med handlingen?

Vi fotfølger en deprimert rehab-narkoman i et døgn i nærmiljøet. Han besøker en venn, søker jobb, går på kafé, går på fest, snakker med eksens telefonsvarer, drar til Frognerbadet (uten å svømme) og spiller klassisk piano, alt sammen uten å finne glede eller mening, før han går inn på barndomsrommet og tar livet sitt.

SÅNN GÅR NU DAGAN i triste, vakre, rolige filmer, elsket av et smalt, men internasjonalt stort segment av cineaster. Lite skjer på lerretet, og det som skjer, mangler forklaring. «Oslo, 31. august» er minimalistisk, introspektiv, elegisk, poetisk, stilisert og langsom, og leverer dermed varene for folk som misliker film som vare. I stedet for action, konflikter og «ytre dramatikk» (Gud forby), får de utsøkt casting, dialog, skuespill, fotografi og lyddesign. Sløye referanser til filmhistorien. Hverdagsrealisme, men også klarhet, farger, musikk og filmpoesi. Slikt løfter tanken hos dem som har det i banken.

MEN HVA MED den påstått «intense, psykologiske analysen» av unge Anders' lidelser? Filmen handler om alt annet enn narko, bedyrer Trier og kritikerne. Hva da? Kommunikasjonsvansker. Indre splittelse. Romantisk integritet. Aristokratisk vemod. Du verden. Men, men: Hvorfor har denne ressurssterke (men langt fra geniale) mannen falt så til de grader utafor? Hva hindrer han- med sjarm, evner og nettverk- å finne inn igjen? Og- eh- hvorfor skal vi bry oss?

Kunstens lodd er ei at svare. Still spørsmålene, og føl deg dum. If you have to ask you'll never know. Det virker nesten harry å søke svar. Som om man krever sosialrealisme eller en psykiatrisk rapport. Men Karen Thue argumenterer godt i Minerva for hvorfor hun finner filmen uinteressant. Legg til et bråkjekt DVD-slakt i Stavanger Aftenblad, så har du den samlede norske kritikerskepsis til filmen. Alle vet at Joachim Trier er veldig, veldig smart, og veldig, veldig sympatisk. Og veldig, veldig på vei opp og ut i verden. Da koster det for mye å være festbrems. Men blant (oppegående) venner hører man f.eks. dette:

«Filmen mangler noe.» Eller: «Fint byportrett, men også litt kjedelig.» Eller: «Man kom ikke 'nær' hovedpersonen til å kunne identifisere seg.» Eller: «Den traff meg ikke i smertepunktet.» Eller: «Fikk inntrykk av at det var en skildring av hvor vanskelig det kan være å være desillusjonert Natt og Dag-journalist, og det får ikke meg til å begynne å grine.»

«DET ER SÅ KNAUSGÅRD at det er helt jævlig», flirer filmens Thomas (spilt av Hans Olav Brenner), når han skal beskrive sitt trivielle familieliv. Det er ironisk. Knausgård, slik han framstår i «Min kamp», likner mye på Anders. Også han stiller nesten umulige krav til seg selv. Også han er høyt oppe og langt nede, med følelse av skam og utilstrekkelig overfor alle. Men for Knausgård gjelder bare en ting i liv og verk: Følelser. Og han tør vise dem, selv om han med sin kulturkapital vet bedre. «Åååhhh», lyder Knausgårds smerte. Anders er imidlertid for cool for å skrike og Trier for cool til å lage melodrama. Den banaliten som disse skyr, er ikke småborgerlivets trivialitet. Det er de enkle, store, fellesmenneskelige emosjonene som har gjort Knausgård til folkelesning.

«Min kamp kan bli stående som et eksempel på det erketypiske skillet mellom seriøse, elitistiske prisjuryer og den brede folkelige smak.» skriver Ingunn Økland i Aftenposten etter at Nordisk råd unnlot å nominere serien. Det samme kan sies om «Oslo 31. august», bare med motsatt fortegn. Knausgård, i utgangspunktet en tung, seriøs forfatter, har gjort en spektakulær kulturell crossover ved slippe alle hemninger. Trier, som arbeider i følelsenes medium per se, får heder og ære ved å holde tilbake. Så blir det opp til juryen der hjemme å avgjøre hvem av de to som lykkes der det gjelder. En ting er i alle fall sikkert: Knausgård gråter hele veien til den vanlige banken.

Kjetil Rolness er sosiolog, forfatter og foredragsholder. Også kjent som Jens Pikenes, sanger i Penthouse Playboys.