Kulturkonferanse og konspirasjon

Står dypest sett den svenske riksbibliotekaren bak kulturminister Huitfeldts kontroversielle nedleggelse av ABM-utvikling? Følg med, følg med.....

FRISK I FOREDRAGET:  Professor Anne-Britt Gran dro den kulturpolitiske årsmeldinga i går.                                                                 Foto: Terje Mosnes
FRISK I FOREDRAGET: Professor Anne-Britt Gran dro den kulturpolitiske årsmeldinga i går. Foto: Terje MosnesVis mer

||| Nedleggelsen vingestekker som kjent ABM-sjef Stein Slyngstad og gjør riksbibliotekarens norske hustru, nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein, til norsk bibliotekvesens ubestridte sjef. Er noe vi ikke vet?

NEI, DET var ikke såpe- eller krimkomedieseminar på Litteraturhuset i Oslo i går, derimot seansen «Kulturrikets tilstand 2010», Kulturnorges årlige forskningskonferanse. Det meste foregikk på norsk menneskespråk, med deler av programmet gjennomført på kulturforskerfagterminologisk dialekt av varierende ugjennomtrengelighetsgrad, uten simultanoversettelse eller teksting i seteryggen foran.

MYE KLOKT ble ytret om såvidt ulike temaer som teatersjefers makt og avmakt i forhold til den styrende stat; om det nye Kulturrådet og den kulturelle skolesekkens skrinne demokratigehalt langs aksen kateter — fylkeskommune.

Vel og bra, men det var hovedforedraget, Handelshøyskolen BI-professor Anne-Britt Grans «kulturpolitiske årsmelding», som ble hvilepulsens største utfordrer før lunsj.

«OG HVOR går så kulturminister Anniken Huitfeldt?» åpnet Gran retorisk og besvarte spørsmålet på utpust: «Jo, Huitfeldt går i Giskes fotspor. Frivillig og av og til motvillig. Av og til utenfor stien, men hun pløyer foreløpig ingen ny mark.»

Så minnet Gran forsamlingen om at den lever i et kulturpolitisk lykkeland i et Europa der kulturbudsjettene synker, og la deretter Huitfeldts virke i Giske store fotspor under lupen.

DET BEGYNTE bra for statsråden. «Statsbudsjettet viser at hun har vært like sterk som Giske i å skaffe midler,» innledet Gran og fortsatte:

«Hun har fått kritikk for at hun er mindre tydelig enn Giske, men det er jeg helt uenig i. Jeg synes hun har vært veldig tydelig, først og fremst på at hun vil et sted med kulturpolitikken. Hun har et svært sosialdemokratisk fundament og vil at kulturen skal være et gode i samfunnet og bokstavelig talt skal løse samfunnsproblemer. Så vi har i hvert fall å gjøre med en kulturminister som tror på kulturen og ikke er redd for å instrumentalisere den. Hun tror ikke at kulturens estetiske verdi ødelegges selv om man bruker den som formål for noe annet, og akkurat på det punktet er jeg helt enig med henne.»

VERRE ble det da Gran tok for seg Huitfeldts manglende grep om fordelingspolitikken. Fortsatt subsidierer staten i sterkest grad kulturbruken til dem som har best råd til å betale for moroa selv, og denne kulturpolitiske urettferdigheten skaper økt sosial ulikhet. Sa Gran, men ga ministeren ros for å ha gått ut av Giskes fotspor i utvidelsen av Kulturrådets rolle.

SÅ SMALT det i svepen. Stillstand i viktige saker som moms på e-bøker og ulovlig fildeling, uklarhet om bruk av forskningsmidler — skal millionene gå til legitimeringsforskning som viser hvor vellykket regjeringens kulturpolitikk er? — og kulturdepartementetes manglende åpenhet i ansettelsessaker ble bokført som «ikke tjenelige for norsk kulturliv».

SKARPEST var Gran likevel da hun mer enn antydet at Trond Giske hadde lyttet til nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein og kjøpt den samme modellen for nasjonal bibliotekutvikling som Moe Skarsteins svenske ektemann leder i Sverige, og deretter lesset nedleggelsen av ABM-utvikling — den statlig etaten for samarbeid og organisering innen arkiv-, bibliotek- og museumsområdet over på Huitfeldt.

Før hun lakonisk konkluderte med at «penger er makt, mer penger er mer makt og vi har et kulturdepartement med mer penger enn før».