Kulturkonflikt som griper

Med en film om kjærlighet på tvers av kulturer, om nedarvede tradisjoner og deres kollisjon med moderne vestlig omgangsform er Leidulv Risan tilbake på banen. «Bryllupet» er et godt samtidsdrama.

Det fungerer fordi et aktuelt og emosjonelt ladet tema blir belyst i relativt vid forstand, fra flere sider, med innsikt og dramatiske virkemidler. Dermed griper innholdet, og det er ingen liten ting.

Kjærlighet uten grenser

Samtidig er «Bryllupet» i utgangspunktet en TV-film, noe som ikke er spesielt vanskelig å se av bildene. De får et sterilt preg i stort format. Noen av miljøene ser dessuten ut som oppstilte kulisser. Men Risan slår seg likevel gjennom med sin beretning fra Norge anno 2000.

Den dreier seg om Tom (Mads Ousdal) og Samira (Susan Badrkhan) fra Irak. Sammen holder de på med en hovedoppgave i biokjemi. Hun er annengenerasjons innvandrer, familien er integrert i samfunnet. Men når kjærligheten spirer, slås kulturens og den religiøse innflytelsens bremseklosser på på heftigste vis.

Tydelige konflikter

Forholdet mellom de to skildres fint og med sans for den sjenanse, skepsis og forsiktighet kvinner av en annen kultur og religion ville gå fram med i tilsvarende situasjon. Risan belyser manns- og kvinneroller, i tillegg til reaksjoner moderne, norske foreldre kunne ha.

Ousdals spillefilmdebut er meget god. Han er liketil, naturlig og intens i rollen som den fortvilte Tom. Kjemien med Badrkhan er definitivt til stede. Også hun er et talent. «Bryllupet» er i det hele tatt velspilt.

Filmen er som et debattinnlegg med sin klare tydeliggjøring av konflikter i en skiftende norsk hverdag. Men viktigst er at den berører.

Susan Badrkan og Mads Ousdal i et engasjerende og velspilt drama om kjærlighet på tvers av kulturelle grenser.