Hugo-prisen, fantastisk litteraturs svar på Oscar og Pulitzerprisen har en ærverdig historie tilbake til 50-tallet, og tidligere vinnere inkluderer storheter som Robert Heinlein, Ursula Le Guin, Orson Scott Card og Frank Herbert. I nyere tid har både J.K. Rowling og Neil Gaiman mottatt prisen.

Hugo-prisen stemmes over på den årlige «Worldcon»-samlingen til World Science Fiction Society, med stemmerett for deltakere på samlingen eller støttemedlemmer.

For det andre året på rad har nominasjonsprosessen og prisen blitt overskygget av «sad puppies», en gruppe «konservative» sci-fi-forfattere og -lesere som mener prisen har tatt en vending mot venstrevridd, elitistisk og «litterært» innhold, og at før var et romskip og planeter på et cover en garanti for «swashbuckling fun», ikke samfunnskritikk. De har blitt opphavet til en mer ytterliggående gruppe, «rabid puppies» (med en frontfigur, Vox, som bl.a. har tatt til orde mot kvinnelig stemmerett.)

For en del utenforstående virker det hele besynderlig. Når det i Hugos riktig gamle dager ble delt ut priser til Le Guin og Heinlein er det vanskelig å argumentere for at samfunnskritiske/politiske temaer og relativt høytflygende litterære kvaliteter er noe nytt. Og nylig er prisen gitt til langt lettere litteratur. Debatten kan på en side kanskje sees mer som en utvidelse av aktivismen i utkanten av «mannsrettighetsbevegelsen» og «alternative right» og den såkalte #gamergate, et backlash mot et økende fokus på representasjon i, og kritisk analyse av, spillmediet. I tillegg til folk som bare vil ha mer moro.