Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

KOMMENTARER

Kulturkrigernes nye våpen

Woke er det nye PK – og det er intellektuell latskap.

SPARKER NEDOVER: Kjetil Rolness skriver i Medier 24 om Emilie Portås Anderssen. Hun er 22 år, sommervikar i NRKs ungdomskanal P3 og begikk for en knapp uke siden noen sleivete påstander i sin første artikkel utenfor studentavisa. Tusenvis har siden høvlet henne ned i sosiale medier. Foto: Jan Thomas Espedal / Aftenposten / NTB Scanpix
SPARKER NEDOVER: Kjetil Rolness skriver i Medier 24 om Emilie Portås Anderssen. Hun er 22 år, sommervikar i NRKs ungdomskanal P3 og begikk for en knapp uke siden noen sleivete påstander i sin første artikkel utenfor studentavisa. Tusenvis har siden høvlet henne ned i sosiale medier. Foto: Jan Thomas Espedal / Aftenposten / NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

INTERN KOMMENTAR: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

En ung journalists første artikkel utenfor studentavisa har på ei uke fått titusenvis av sinte reaksjoner i sosiale medier, blitt latterliggjort av en samlet kulturelite og av personer fra ytre høyre til ytre venstre.

«Statskanalen hiver seg på 'woke'-bølgen og begår et presseetisk mageplask», skriver så Kjetil Rolness i Medier 24 og fortsetter med dette karakterdrapet på Emilie Portås Anderssen. Hun er 22 år, sommervikar i NRKs ungdomskanal P3 og begikk for en knapp uke siden noen sleivete påstander i en kommentar på P3s nettsider. Mediekritikken hans belegges med argumenter fra Tonje Gjevjon, som først og fremst er ute etter å forsvare J.K. Rowlings holdninger til transpersoner. Nok om det. Angrepet på den unge journalisten kan forstås som del av et bredere fenomen.

«Woke» er et begrep som brukes stadig oftere i norsk offentlighet. Den siste drøye uka har Alex Iversen skrevet kronikk i Aftenposten om hvordan Woke-vekkelsen truer det åpne samfunnet og politisk redaktør Skjalg Fjellheim har i Nordlys plassert Aftenpostens politiske redaktør Kjetil Alstadheim i woke-landskapet, fordi han våger å antyde forståelse for samenes ønske om å endre Joika-boksen. Ordet er i samme periode også brukt av skribenter i Resett, Document, Rights.no og Minerva – alltid med negativt fortegn.

Opprinnelig var begrepet ment positivt. Det fikk plass i Oxford English Dictionary i 2017, da var woke som positivt ladet begrep allerede på vei ut og parodiert på treffende vis i Saturday Night Live. Opprinnelig ble begrepet skapt på tidlig 1960-tall, men gjennom framveksten av Black Lives Matter-bevegelsen ble det et begrep folk brukte om seg selv og meningsfeller for å erstatte politisk korrekt eller PK – etter at det begrepet hadde blitt misbrukt av meningsmotstandere. Woke skulle beskrive en årvåkenhet for kulturelle spørsmål generelt og rasisme spesielt. Nå brukes «woke» som et stempel på meningsmotstandere, på samme måte som PK. Det har blitt et våpen for høyresida, som Steve Rose treffende skriver i The Guardian.

Nå importeres det altså til Norge, av de samme folka som lenge har advart mot å importere «krenkelseshysteri» fra USA. Jeg er enig i at det finnes mange problematiske sider ved direkte å importere den identitetspolitiske debatten fra over dammen, både fordi det finnes store forskjeller mellom samfunnene våre og fordi det finnes problematiske elementer i debattformen. Nå framstår det likevel som om «kulturkrigerne» har lett med lys og lupe etter noe som kan likne, og kvesser knivene over småting som ellers knapt kan kalles noen trussel mot det norske samfunnet. Det er her stempelet woke kommer inn.

Det er intellektuell latskap. Rolness bruker woke for å avvise et meningsinnhold han er uenig i, men istedenfor å diskutere det politiske innholdet avsporer han debatten med en ellers greit begrunnet mediekritikk. Fjellheim er åpenbart rasende fordi Alstadheim er uenig med Nordlys på lederplass og setter deres holdning til Joikakaker i sammenheng med den historiske behandlingen av samer. Men istedenfor å lytte og imøtegå argumentene, går Fjellheim til frontalangrep. Han diskrediterer Alstadheim ved å påstå at de som er enige med ham bare er «ganske liten gruppe moralske entreprenører, primært universitetsansatte og folk fra kulturfeltet, og etter hvert kommentatorer og politiske redaktører i Oslo». Åpenbart passer denne karikaturen bedre inn i ideen om woke enn Sametinget og Samerådet, som er de som faktisk har reist saken. Stempelet woke blir slik et knep som delegitimerer minoriteters maktkritikk for å slippe å ta den på alvor.

Vår tids mange debatter om det som kalles identitetspolitikk har ikke alltid gode spørsmål og slett ikke alltid opplagte svar. Jeg føler for eksempel ubehag over at filmer og bøker kreves gjort utilgjengelig, og mener ikke at alle krav om å fjerne statuer og bilder bør etterkommes. Men det er også historieløst å påstå at stereotype framstillinger i kulturen eller hvem vi setter på pidestall ikke spiller noen rolle. Når verden går framover er det ikke fordi vi sletter historien fra vår hukommelse, men tvert imot drøfter den i nye sammenhenger og et kritisk lys, for å bedre forstå hvordan tida endrer kulturen og hver enkelt av oss.

Jeg har derfor sympati med bekymringen som uttrykkes i det mye omtalte brevet som ble publisert i Harper's Magazine denne uka. Men de profilerte forfatterne som advarer mot kulturell boikott nevner en rekke ulike saker på så antydende vis at leserne oppfatter innholdet på vidt forskjellige måter. Det viktigste vi bør unngå å importere fra den amerikanske debatten er tendensen til å sause sammen alle de ulike debattene som har noe med identitet å gjøre til en smørje som man enten må være for eller imot. Slik fyres det opp under nettopp den polariseringen som gjør at begge sider belemres med mobbmentalitet. Redaksjonell frihet og sterke argumenter er ikke sensur, men hets og drapstrusler er uakseptabelt. Målet må være kulturdebatt, ikke kulturkrig.

Når transpersoner reagerer på Rowlings insistering på biologisk kjønn og Sametinget reagerer på karikeringen av samer på Joika-boksen, er det ikke posering. Det er marginaliserte grupper som ber om å bli tatt på alvor. Både de og deres allierte fortjener bedre svar enn et stempel i panna.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!