Kulturliberalisme

Det har vært interessant, underholdende, å følge debatten mellom forleggerne William Nygaard og Sindre Guldvog på denne side i sommer. I velformulerte innlegg, slik det passer seg forleggere, viser de ansikt og avdekker argumentrekker som isolert sett kan synes logiske, men som i realiteten er selektive og situasjonstilpassede.

Guldvog har funnet en passende anledning til å trekke seg som formann i Den norske Forleggerforening, etter at han på deres siste generalforsamling var blitt lokket og truet til å ta en ekstra runde i formannsstolen. Egentlig var det kollega Mork «sin tur». Men Mork i Gyldendal fant tidspunktet vanskelig, uten at Guldvog på det tidspunkt skjønte at en av årsakene kanskje var Gyldendals forestående oppkjøp av bokhandler. Kanskje Guldvog har følt seg litt lurt?

Guldvog finner imidlertid nå anledningen til å tilkjennegi sin mangeårige motstand mot bransjeavtalens berettigelse. Dette er ingen stor overraskelse for mange av oss i denne bransjen. Sikkert ikke for Nygaard heller, skulle jeg formode. Ikke desto mindre blir det lite troverdig og litt trist for mange av oss at argumentene kommer nå, og ikke under de nettopp avsluttede forhandlingene om Bransjeavtalen. For da talte han, om ikke akkurat like glødende og pompøst som Nygaard om kulturbransjen, så med intensitet og alvor. Det har selvsagt skjedd noe i mellomtiden. Gyldendal har bladd opp i underkant av 200 millioner og tatt opp konkurransen med Nygaards Aschehoug og deres «urene investeringer i boklader» i Oslo og Bergen. Hvis Guldvog ble overrasket over dette trekk fra Mork og hans styre i Gyldendal, ja, da blir i alle fall vi bokhandlere overrasket over Guldvog. Denne mulige utviklingen forutså Libris allerede i 1985 da Aschehoug kjøpte Norli i Oslo. Derfor reagerte da også bokhandlere generelt og Libris spesielt. Når Nygaard i et av innleggene sine hevder at det ikke var reaksjoner den gangen, så blir minnet i beste fall selektivt. Som formann i Libris på den tiden innkalte jeg til ekstraordinært styremøte hvor vi utba oss en redegjørelse av Nygaard selv. Jeg tror ikke han var særlig i tvil om vår holdning da han forlot møtet. For andre aktører i denne bransjen enn «de tre store» er det ingen tvil om når denne ulykkelige utvikling startet - det var i 1985. Den debatt som Guldvog nå trekker opp om bransjens behov for særordninger, er spennende og interessant i seg selv. Den er ikke avhengig av, og er ulogisk knyttet til Gyldendals svar på Aschehougs utfordringer.

Når Nygaard i spalten her onsdag 25. juli uttrykker at «vår nye bransjeavtale ble slett ikke helt slik formann Guldvog og hans forlegger-kolleger ønsket seg den», ja, så kan jeg bevitne at Nygaard her er særdeles sannferdig. Forleggernes ønsker (les: krav) var en sammenhengende liste med endringer til ugunst for bokhandlerne. Dårligere avanse i prosent på priser som forlagene egenhendig bestemmer, dårligere betalingsbetingelser, fritt salg i flere salgskanaler osv. Nygård har rett når han på sin måte gir uttrykk for at Libris' representant i bokhandlerforeningens forhandlingsdelegasjon protesterte høylytt. Det gjorde vi sammen med en samlet bokhandlerforening, kjeder og ikke-kjeder. Å hevde at «Det var Røkke/Aker/RGI-dominerte Libris som presset frem bruddet i alle forhandlinger» gir muligens et godt innblikk i Nygaards opplevelses- og oppfatningsevne. Som virkelighetsbeskrivelse er det lite egnet.

Faktisk er situasjonen slik at norske bokhandlere i dag ligger med et resultat på omlag 2% av omsetningen. Dette syntes forleggerne var for mye. De ønsket å redusere bokhandlerenes marginer ytterligere! Til sammenligning viser Aschehoug et resultat på drøye 5%. Gyldendal viste nylig et resultat på over 11% før skatt. Dette må forbedres! Etter forleggernes mening har dette ingen ting med kapitalisme, liberalisme og det som verre er å gjøre. Nei, det er kulturpolitikk - i begge henseende!

Gyldendals, Aschehougs og Schibsteds oppkjøp av norsk bokhandel de senere år er i alle fall ikke i første omgang noen trussel for boka. I dette tror jeg Nygaard har rett. Derimot er oppkjøpene en kjempedemonstrasjon av hvem som har tjent store penger og derigjennom kunne legge seg opp kapital til å innta maktposisjoner i bransjen. Det har aldri norsk bokhandel kunnet gjøre med de handelsvilkår en har fått til rådighet.

Det er intet stort poeng å ta en debatt på hvorvidt dagens bransjeavtale bærer preg av å være nest best eller noen nødløsning. Viktigst for bransjen er det at vi har en bransjeavtale til vern om de verdier vi er satt til å forvalte. I mange henseende er den svært lik den gamle. I realiteten er det tre endringer av betydning. To punkter var vesentlige for forleggerne, nemlig å få åpnet for salg gjennom flere salgskanaler (liberalisering?) og kortere betalingstid for bokhandlere. For bokhandlerne var det vesentlig å beholde salg til skoler og derigjennom bevare distriktsbokhandelen, og kunne gjennomføre reelle forhandlinger om betingelser. Hvorvidt dette er blitt en bedre eller dårligere avtale i kulturens tjeneste, finner jeg det vanskelig å ha noen formening om enda. Skulle det imidlertid være slik at Nygaard har rett, at den nye bransjeavtalen er dårligere egnet som redskap i kulturens tjeneste, så er det kanskje betimelig å minne om at det faktisk var Forleggerforeningen med påtrykk fra herrene Nygaard og Guldvog som sa opp den avtalen vi hadde! Det endatil rett etter at avtalen var godkjent av myndighetene! Og skulle det være slik at det er bedre enn ingen ting, som Nygaard skriver, og som jeg er hjertelig enig med ham i, ja, så er det tilfredsstillende å vite at det var Libris ved undertegnede og Bokhandler Dahl som tok initiativ og fikk berget den etter at Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen hadde kastet kortene.

Når Guldvog nærer en frykt for bransjeavtalens fremtid etter de siste ukers hendelser, tror jeg imidlertid vi gjør klokt i å lytte, men kanskje ut fra litt andre innfallsvinkler. Jeg synes det er åpenbart at Guldvog har et poeng og påpeker fremtidige farer når han i sin artikkel 21. juli skriver: «Det er åpenbart at Gyldendal og Aschehoug kan sikre seg en særlig plass i egne bokhandler. Det ligger også i sakens kjerne at de vil ha felles interesse av å pleie relasjonene til hverandre på beste måte, og vil derfor også være sikret en særlig posisjon i den kanal det andre forlaget har innflytelse over.» Det kan virke som om Guldvog ikke har særlig tiltro til sine kolleger i «Forleggeriet» når de hevder at de «vil sørge for å ha vanntette skott mellom forlagsdrift og bokhandelvirksomhet». Hva er grunnen til en slik mistro? undrer jeg! Dessuten glemmer vel faktisk Guldvog at kanskje har vi bokhandlere også en mening om hvordan våre butikker og kjeder skal drives. Både norsk og internasjonal erfaring i bokhandel viser at bredde i utvalg og kunnskap om bøkene er hva kunden ønsker og forlanger. Det er her vi slår Guldvog og andre forleggeres boklubber. Gjør vi noe med dette, tar vi bort selve grunnlaget. Derfor har Libris alltid hatt bredde og kunnskapen om denne som fane og parole fra stiftelsen i 1972. Rokkes denne av Gyldendal nå, har kjeden ikke lenger noen fremtid foran seg. Slik er det like mye bokhandelen som sikrer en bred bokutgivelse. De er troverdige, for de lever og dør av kundetilfredsstillelse.

Ja, det er spennende og underholdende i denne bransjen om dagen - spesielt når det blir brann i rosenes leir - og to av de tre store barker sammen. Men det er kanskje litt konkurransebetenkelig at det er Aschehougs Nygaard som forsvarer Gyldendals Mork?

Bare to

prosent

av om-

setningen

Kunden

vil ha

bredde og

kunnskap

#

BOKBRANSJENS mektigste menn i samlet flokk: William Nygaard, Sindre Guldvog og Geir Mork. # Foto: OLA SÆTHER.