BØR HOLDE IGJEN: Kulturminister Trine Skei Grande (V) kan bli en kulturminister som drastisk reduserer sitt eget departements innflytelse. Foto: Dagbladet Magasinet
BØR HOLDE IGJEN: Kulturminister Trine Skei Grande (V) kan bli en kulturminister som drastisk reduserer sitt eget departements innflytelse. Foto: Dagbladet MagasinetVis mer

Desentralisering av kulturlivet:

Kulturlivet ofres fordi de nye regionene må ha noe å gjøre

Overføringen av ansvar for kultursektoren til regionene er en ualminnelig dårlig idé

Kommentar

Regionreformen har ikke vært billig for noen av de involverte. Den har kostet tid, blodslit og prestisje både for de som vil skubbe den gjennom og de som stritter mot. Og ennå har det ikke vært viet nok oppmerksomhet til en sektor som kan bli skamfert dersom forslagene i ekspertutvalgets rapport fra i vinter gjennomføres, nemlig kulturlivet.

Utvalget foreslår en radikal omlegging av strukturene i norsk kulturpolitikk og at en rekke tunge kulturinstitusjoner skal finansieres og styres på det regionale nivået i stedet for det statlige. Dersom disse forslagene blir tatt til følge, vil en rekke museer, orkestre og teatre ikke lenger forvaltes av nasjonale organer med stor faglig tyngde, som kan se hele feltet i sammenheng, men av regionale politikere som må veie tilskudd til musikk, billedkunst og kulturminneforvaltning opp mot kravene om flere sykehjemsplasser eller tryggere skoleveier.

Bergensinstitusjoner som Den Nationale Scene og Bergen Filharmoniske Orkester vil styres fra Førde, som vant tautrekkingen om å administrere kulturlivet under forhandlingene om den nye vestlandsregionen. Ikke ett av ekspertutvalgets syv medlemmer har bakgrunn fra kulturlivet eller fra humanistiske fag. De erklærer nonchalant at institusjonene det er snakk om «ivaretar ikke primært et nasjonalt oppdrag», og at tilskuddene «ikke krever et landsdekkende perspektiv for prioritering og tilrettelegging».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er en ganske nedlatende holdning til det som skjer i regionene. Hvordan kunst og kulturminner blir tatt vare på og formidlet til publikum forskjellige steder i landet er viktig for langt flere enn publikum i nærområdet. Det har betydning i et nasjonalt og historisk perspektiv. At det finnes utøvere og skapere på et høyt nivå, som kan ta vare på og videreutvikle kunstformer som dans og teater, er viktig for det samlede teater- og dansemiljøet enten utøverne er i Tromsø, Trondheim eller Oslo. Men for ekspertutvalget er det tydeligvis i Oslo det viktige skjer. Det er hovedstadens institusjoner som allernådigst skal få lov å forbli under Kulturdepartementet.

Når en ser på begrunnelsene for at den sentraliserte kulturforvaltningen skal splintres, blir de blinde flekkene desto større og tydeligere. Det virker som om hva som er til det beste for kulturlivet, kunstformene og utøverne overhodet ikke interesserer ekspertutvalget. Derimot legges det stor vekt på at regionene slik vil få insentiver til å bygge opp kompetanse på feltet. Kulturen selv er kun interessant som instrument for å oppnå en annen effekt. Og regionene trenger jo uansett noe å henge fingrene i, så hvorfor ikke dette?

Det er flere svar på et «hvorfor ikke»-spørsmål. At regionene skal kunne stille opp med den type kompetanse som trengs på så mange forskjellige felt, på så mange steder i landet, er urealistisk. Å påpeke dette er ikke å undervurdere regionene. Det er å anerkjenne at det å forvalte og finansiere en sektor med til dels svært forskjellige og høyt spesialiserte aktører, der en god del henvender seg til et mindre, avansert og innforstått publikum, krever stor kunnskap og forståelse for det særegne ved å jobbe med kunst og kultur.

Det kompetansen finnes blant annet i Norsk kulturråd. Men det vil være vanskelig for kulturrådet å opprettholde denne kompetansen hvis de får drastisk færre institusjoner å jobbe med. Å svekke velfungerende nasjonale fagmiljøer fordi man forestiller seg at det ville være fint å ha slike i regionene om noen år, virker ikke som en spesielt god deal. Regjeringen har forsøkt seg på slike takter tidligere. I fjor ble et forslag om en stor overføring av kulturansvar til fylkeskommunene stanset av stortingsflertallet. Et argument var at man måtte vente på den nye kulturmeldingen. Men kulturmeldingen kommer i 2019, etter at de store avgjørelsene i regionreformen er tatt. Kulturlivet kan komme til å lide på grunn av dårlig timing, og på grunn av at et lite utvalg blir satt til å komme med sveipende anbefalinger både om felt de kjenner og felt de ikke kjenner.

Det er for lett å skalte og valte med kulturfeltet. Det er alltid andre behov som virker mer presserende, det finnes saftigere kjøttbein å kaste ut i opinionen enn flere kunstnerstipender. Det vil alltid være noen som blir mugne fordi en kunstform de selv ikke synes noe om, holdes i livet ved hjelp av skattekroner. Nettopp derfor er det viktig at kulturen forvaltes ut fra overordnede strategier og ikke legges på de mest ubarmhjertige kjøttvektene.