Kulturmannen, hvem er det?

Og hvorfor klapper kulturkjerringene for nettopp ham?

Meninger

De som ikke nileser avisenes kultursider har kanskje ikke hørt om Kulturmannen før. De vil vel anta at Kulturmannen må være en slags tegneseriehelt, en som med hemmelige superkrefter kommer flygende inn og redder nedleggingstruede bibliotek i distriktene, i ført susp og svart, høyhalsa genser.

«Legg ned den ordførerklubba, ellers resiterer jeg Jon Fosse til du får hjerteinfarkt!» Men akk, så kul. Er han ikke? Kulturmannen er en slesk fyr, som (jevnlig) er rødvinsfull og (alltid) er høy på seg sjæl.

I Norge har vi ikke snakka så mye om Kulturmannen - før vår egen Karl Ove Knausgård nylig meldte seg på debatten med den mye omtalte Kyklop-teksten. Der forsvarte han seg mot den svenske litteraturviteren Ebba Witt-Brattströms anklage om at han seksualiserer 13-årige jenter for å skjule at han egentlig er mest tiltrukket av bestekompisen sin.

At ingen vil snakke om mannlige forfatteres «litterære pedofili» beviser at «Kulturmannen fortsatt eier kulturen», skrev Witt-Brattström.

Og plutselig var Kulturmannen på alles lepper. Under litteraturfestivalene i vår og sommer har norske forfattere, kritikere og kulturjournalister snakket om Kulturmannen i ett kjør.

I Sverige har debatten pågått mye lenger, og i flere runder. Den forrige store runden startet med Lena Andersons bestselger «Rettsstridig forføyning» som vant Sveriges mest prestisjetunge litterære pris i 2013.

Romanen handler om en ulykkelig kulturkvinnes relasjon til den dypt narsissistiske suksesskunstneren Hugo Rask, en figur som seinere viste seg å være basert på den kjente filmskaperen Roy Andersson. «Hugo fulgte aldri opp det Ester sa. Ester fulgte alltid opp det Hugo sa. Ingen av dem var særlig interessert i henne men begge var interessert i ham.»

Hugo Rask ble til en metafor, som så ble til en enda en metafor: Kulturmannen. Kulturmannen blir dyrket, for sine romaner, sine diktsamlinger, sine filmer, sin vågale tenkning. Det inviteres til seminarer om ham og hans verk, det lages radioprogrammer og pensumlister og antologier om kjernen i hans prosjekt - mens kvinnelige åndsmennesker blir neglisjert.

Litteraturkritikeren Åsa Beckman, som i april startet den siste runden om Kulturmannen med en lang tekst i Dagens Nyheter, karakteriserer ham som en «selvopptatt mannstype som har levd under parolen 'Alt for kunsten!'. Opphøyd. Beundret. Mektig.»

Og ifølge Ebba Witt-Brattström er det null problem å vite når du har med en slik å gjøre: «Det kan man veldig lett se. Hvis du går på en fest er Kulturmannen den som står med et hoff rundt seg og prater og siterer seg selv mens alle andre applauderer.»

Siden 2013 er det skrevet mange, og lange, tekster om Kulturmannen i svenske aviser og tidsskrifter, ofte med pikante detaljer fra personlige erfaringer med denne skikkelsen. Det er ingen tvil om at det er gøy å lese om. Men åpner begrepet for god og treffsikker analyse av hvordan menns dominans fungerer? Er det ikke heller et svakhetstegn når den feministiske kritikken reduserer seg selv til syrlig og lettvint utdriting av en karikatur?

«Kulturmannen» brukes med minst tre lag av betydninger: Det kan vise til navngitte menn, det kan vise til alle menn i kulturfeltet, eller det kan vise til hele den kjønnede maktstrukturen i samfunnet - også kjent som patriarkatet.

Det vage i metaforen tillater debattantene å skli inn og ut av de ulike betydningene når de blir bedt om å konkretisere. Nei, jeg mente jo ikke alle menn, jeg mente bare XX. Nei, jeg mente jo ikke XX, jeg mente gubbeveldet i toppen av forlagsbransjen. Nei, jeg mente de dypere strukturene som reproduserer mannlig dominans.

Kulturmannen er et alt for upresist og uforpliktende begrep. Litt som «the Man» - det amerikanske uttrykket som for eksempel kan bety «kapitalismen», «hvite overklassemenn», «drittsjefen min» eller «alle med slips». Kulturmannen blir en spyttebakk, der alt som er dårlig med menn kan harkes opp og ut.

Men kanskje skjerper diskusjonen om Kulturmannen blikket likevel. På en av litteraturfestivalene jeg var på nylig reiste tre godt voksne menn seg og opp en kveld, den ene etter den andre, og begynte å fortelle hø-hø-historier om lettsindige unge kvinner de hadde møtt/lest om i dikt. Det var som en litterær Du-skal-høre-mye-seanse. Lokalet var stappfullt av kulturkjerringer - sånn omtales kvinnene som utgjør grunnfjellet i Kultur-Norge - og de lo og klappet. Ikke fordi de var så veldig begeistret, tror jeg, men for ikke å lage dårlig stemning.

Den eneste som reagerte var en svensk mannlig forfatter som lente seg fram til meg med store øyne og hvisket: «Dette kunne ALDRI skjedd i Sverige...»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.