TALENT 2017? Kulturminister Linda Hofstad Helleland behandler kunstnerne som om de var idrettstalenter. De forventes å sanke gull for Norge. Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix
TALENT 2017? Kulturminister Linda Hofstad Helleland behandler kunstnerne som om de var idrettstalenter. De forventes å sanke gull for Norge. Foto: Terje Pedersen / NTB ScanpixVis mer

Kulturministeren er både naiv og spekulativ når hun byr opp kunstnerne til dans.

Hvorfor valgte så mange forfattere å takke nei?

Kommentar

At kulturminster Linda Hofstad Helleland foretrekker å invitere vellykte og berømte kunstnere når hun skal feire kulturlivet, er forståelig. Men hva slags selskap fikk hun? «Jeg måtte le litt da jeg leste at jeg hadde invitert til kjendisfest. For mange kommer til å bli skuffet over hvor lite ‘kjendiser’ som er invitert,» sa hun til TV 2 før festen. Det har hun rett i. En betydelig andel av de frammøtte var ikke kunstnere i det hele tatt, men agenter, forlagsfolk, bakmenn og –kvinner, promotorer og agency-arbeidere.

Den omstridte festen ble en blanding av en litt glissen påfugl-parade og et møte mellom de «hemmelige» arbeiderne i norsk kulturliv, den iherdige hæren av eksperter som bidrar med markedsføring og forsøk på å spre norsk musikk, billedkunst, litteratur, film, design, mote og andre uttrykk ut over landets grenser. Felles for de frammøtte er at de representerer en vinnerkultur, som av Hofstad Helleland blir sammenlignet med idrettens verden. I kraft av sitt embete er hun som kjent både skiløpernes og sentrallyrikernes statsråd.

I Hofstad Hellelands univers er det likheter mellom kunsten og jakten på sekunder og rekorder. «Vi er flinke til å hylle våre idrettsutøvere, og vi ønsker å markere den samme stoltheten for våre kunstneres prestasjoner,» sier hun. Hun mener det er «ganske imponerende» at «kunstnerne våre klarer å nå frem i den internasjonale og knallharde konkurransen». Uttrykket «våre» er hentet fra sportsretorikken. «Våre» gutter og «våre» jenter i skisporet, ikke sant? Kunstnerne har en lignende funksjon. Helleland uttrykker det slik: «De setter Norge på verdenskartet og er ambassadører for Norge

Er det noe som skurrer? Er kunstnerne en slags nasjonalister, en gruppe i tjeneste for staten? Selvsagt ikke. Kunsten skal ikke «sleike makta oppetter ryggen», for å låne en metafor fra en av kulturministerens kolleger. Riktignok bidrar myndighetene med betydelige beløp i utviklingen av for eksempel norsk litteratur, men det er vel ikke meningen at dette skal kvitteres for med en lojal holdning til Regjeringen? Ideelt sett bør være omvendt, at kunstnere til enhver tid er et kritisk korrektiv til makthavere og vanetenkning. Egenskaper ingen forlanger av skiskyttere og spydkastere.

Bakgrunnen for sammenkomsten til Hofstad Helleland er ideologisk koblet til den privat/offentlige bedriften Talent Norge. Den er igjen inspirert av organisasjonen Olympiatoppen, som siden 1988 har hatt «det operative ansvar og myndighet til å utvikle norsk toppidrett, og et helhetlig ansvar for resultatene i norsk toppidrett». Talent Norge har ifølge Kulturdepartementet som oppgave å gjøre norske talenter «bedre rustet i den internasjonale konkurransen om å bli blant de beste i verden innen sin kunstgren».

Innen kunst deles det ikke ut gull, sølv og bronse. Det fins ingen pall. Når poeten saler sin Pegasus, er det for å skrive, ikke kappløpe. Når Hofstad Helleland velger å sole seg i glansen fra de som har klart å gjøre suksess uten hjelp verken fra Talent Norge eller Olympiatoppen, for eksempel innen litteratur, må det være en skuffelse at bare en håndfull valgte å stille opp. Av forfattere som har markert seg utenlands, fikk Helleland avbud fra Karl Ove Knausgård, Jo Nesbø, Karin Fossum, Roy Jacobsen, Morten Strøksnes, Linn Ullmann, Carl Frode Tiller, Tomas Espedal, Anne Holt, Anne B. Ragde, dessuten Nordisk Råds prisvinnere som Dag Solstad, Jan Kjærstad, Herbjørg Wassmo, Per Petterson og Lars Saabye Christensen. Er den tynne oppslutningen en forsmak på hva man kan vente når Norge blir hovedland under Bokmessa i Frankfurt i 2019?

Det er noe samtidig naivt og spekulativt med kjendisflirten til Hofstad Helleland. «Det er sånn på kulturfeltet at man fort blir kritisert dersom man tenker nye tanker eller gjør noe annerledes,» forklarer hun. Det er for billig. Festen gir i beste fall et skeivt inntrykk av norsk kultur. Og et merkelig uttrykk for hvordan man måler kunstnerisk suksess.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook