Konsulentfirmaet og kulturmeldingen:

Kulturministeren flytter makt og tillit vekk fra de som har kultur som fag og levebrød

Linda Hofstad Helleland synes å mistro fagfolkene på feltet hun bestyrer.

Kommentar

Hvor skal premissene for morgendagens kulturliv legges, sier du? Det er ikke så lett å si, annet enn at det øyensynlig skal utarbeides langt vekk fra kulturlivet, og ikke av noen som har kultur som fag eller yrke. Kulturminister Linda Hofstad Helleland har hyret inn konsulentfirmaet InFuture som prosjektleder for en fremtidsanalyse som skal legges til grunn for en kommende kulturmelding. Så begeistret er hun at hun uten videre kopierer firmaets selvsikre beskrivelse av seg selv på hjemmesiden sin, den om at de «har utviklet et eget metodeverk for fremtidsstudier, strategi og tjenesteinnovasjon», inn i sitt eget innlegg om engasjementet. I samme tastaturåndedrag advarer hun mot «bare» å lytte til «akademisk snobberi som bidrar til å skape avstand».

Hun begrunner ikke hvorfor hun opplever det som en fare at det «bare» lyttes til «snobberiet», eller hvorfor det lyttes for lite til de som vel da må være ikke-snobbene. Ifølge Helleland er det de som holdes utenfor samtalen, som «de unge som står i kø utenfor litteraturhusene og bestemoren på snapchat». Men for den som ser seg rundt i kultur-Norge i dag, er ikke fremelskingen av et vagt definert «snobberi» eller ekskluderingen av store publikumsgrupper noe påfallende trekk. Norsk film jafser til seg stadig større markedsandeler av kinopublikummet. Norske bøker for barn og ungdom er bestselgere. Nasjonalballettens samarbeid med breakingensemblet Kingwings solgte ut alle forestillingene sine i Oslo. Disse institusjonene synes ikke å famle i tåka i jakten på det som favner bredt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men den som leser kulturministerens debattinnlegg over tid, kan komme til å kjenne på en vag følelse av at hun ser snobberi på høylys dag — men at det som er en stor og skremmende snobbeskygge på veggen, kanskje kunne komme til å vise seg å være helt vanlig, stødig faglighet, om hun hadde sett nærmere etter. Men statsråden som virker mest interessert i å vekte kulturuttrykk utfra hvordan de gjør det på næringslivets skalaer, og som legger internasjonal suksess til grunn for festinvitasjoner, virker ikke så opptatt av nyansene på et felt som bobler av fortolkninger, diskusjoner, ambivalens og mange forskjellige typer ambisjoner, og der kvalitet og kommersiell suksess verken nødvendigvis henger sammen eller nødvendigvis er motsetninger.

Under speldebatten i sommer erklærte Hofstad Helleland at hun «holdt med» publikum mot kritikerne, og konstruerte et motsetningsforhold og en fiendtlighet mellom folket og de som har som jobb å gi anbefalinger til publikum og faglig tilbakemelding til bransjen. I går ble det kjent at hun lyktes i å frata kunstnerorganisasjonene retten til å velge medlemmer til komiteene som deler ut statens kunstnerstipend — en avgjørelse der mistroen mot organisasjonene veide tungt og argumentene om at det er organisasjonene som ligger nærmest sine egne felt og har størst kjennskap til dem, ikke ble sett på som viktige nok.

I begge debattene synes kulturministeren å innta et standpunkt som springer ut av en mistenksomhet mot de som har som jobb å gjøre faglige vurderinger eller felle kvalitetsdommer i norsk kulturliv. I begge tilfellene flyttes tillit og makt vekk fra dem som har kunst og kultur som fag og levevei.

Det samme gjelder den kommende kulturmeldingen. InFuture og deres medarbeidere har lang erfaring i det de driver med, men den erfaringen er altså i stor grad fra helt andre områder av samfunnet, fra bank og næringsvirksomhet, fra organisasjoner som Tine og DnB. Kirsti Hjemdahl ved Agderforskning, som skal bidra til prosjektet, skrev sin avhandling om temaparker og har utgitt en filmspørrebok. Om de involvertes erfaring fra fremtidsforskning, næringstenkning og regionsutvikling hadde blitt brukt som innspill til ny kulturpolitikk, ville det naturligvis ikke vært grunn til å kremte og veksle blikk.

Med alle sine økonomiske og sosiologiske sider kan naturligvis ikke kulturfeltet formes av kulturarbeidere alene. Men når konsulentselskapets arbeid skal legge selve grunnlaget for kulturmeldingen, i et oppdrag som ifølge InFuture selv «ikke gjelder kun plattformer og møteplasser», er det grunn til å spørre om hvorfor det også nå, og igjen og igjen, er om å gjøre å holde kulturpolitiske avgjørelser unna kulturfolket.

InFutures representanter understreker heldigvis til Morgenbladet at de ikke kan spå. Det kan virke som om de dermed ikke vil kunne svare på spørsmålet kulturministeren selv stiller: Hva ser dagens femåringer på når de er tyve? Det er disse intetanende femåringene som skal være hovedpersonene i kulturmeldingen. Til dette er verd å bemerke at Norge vil bestå av ganske mange andre enn disse tyveåringene. At innhold ofte har lettere for å finne form enn form har for å finne innhold. Og at dersom noen skulle utforme en kulturpolitikk for datidens femåringer for femten år siden, ville de trolig gjort det uten å nevne dingsen som skulle bli kjent som smarttelefonenen.