Illustrasjon: Finn Graff
Illustrasjon: Finn GraffVis mer

Kulturpessimistisk sci-fi

Frankrikes statsminister fordømte boka hans etter angrepet på Charlie Hebdo. Er Michel Houellebecq farlig? spør Geir Ramnefjell.

Kommentar

Nå i august slippes den norske oversettelsen av Michel Houellebecqs siste roman, «Underkastelse» («Soumission»). Den utspiller seg i et Frankrike i nær framtid, 2022, der et moderat islamsk parti kommer til makten gjennom demokratiske valg.

Allerede før boka ble utgitt - samme dag som Houellebecq var på forsida av Charlie Hebdo og massakren i den samme avisas redaksjonslokaler - var den blitt demonisert og stemplet som «islamofobisk». Redaktøren i den franske avisa Liberation slo til med påstanden at utgivelsen ville «markere den historiske dagen da tankegodset fra ytterste høyre gjorde et stort comeback i seriøs fransk litteratur».

Timingen var altså forferdelig. Houellebecq mistet selv en nær venn i angrepet på Charlie Hebdo, og flyktet fra offentligheten. Kombinasjonen av tematikken og omstendighetene rundt utgivelsen er så voldsom, i alle betydninger av ordet, at den nærmest har utviklet en egen tyngdekraft. Den lå også raskt på toppen av bestselgerlistene.

Men hva med boka? Den er som et prisme, og kan være akkurat det du vil den skal være. Den som måtte ønske det, kan uten store anstrengelser plukke den fra hverandre og stemple den som islamofobisk. Eller den kan leses med Fjordman-briller som et skremmende realistisk framtidsscenario. Eller hvis du vil være litt mer vrien, som anmelderen i The New York Review of Books, som en «klassisk kulturpessimistisk roman». Altså noe litt mindre skremmende, men kanskje mer interessant. En analyse av dekadent, europeisk modernitet - og dens forestående, (i Houellebecqs øyne) sikre fall - skrevet med lav puls, morsom, tilbakelent og uten behov for bombastiske konklusjoner eller politisk agitasjon. Heller politisk resignasjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er vanskelig å ikke bli forbløffet av romaner som klarer å virvle opp så mange tanker og forestillinger om samtida og framtida. Og for å være litt høytidelig: den viser fiksjonens mulighet til å leke med og utfordre våre oppfatninger om samfunnsutviklingen, som ingen saklig avisdebatt i verden vil kunne matche.

Marine Le Pen, leder i Front National og selv en av karakterene i boka, har sagt i et intervju at «det er fiksjon som en dag kan bli virkelighet». For hennes egen del faller det i så fall dårlig ut. Det moderate, islamske partiet vinner over Front National i andre omgang av presidentvalget. De to tradisjonelle partiene på høyre- og venstresiden har gjort seg selv irrelevante, og fisler ut av historiens gang. Den svært kløktige partilederen for det Islamske brorskapet, og nå den nye presidenten, Mohammed Ben Abbes, etablerer et regime som blir godt likt. Han skaper en konservativ, religiøs allianse med den katolske kirken og det jødiske miljøet, står for en økonomisk progressiv politikk og er arkitekten bak et sterkere europeisk samarbeid som også inkluderer landene rundt Middelhavet. Men, med på kjøpet følger legalisering av flerkoneri og krav om muslimsk omvendelse for lærere og universitetsansatte. Dessuten, uten at staten krever det, begynner kvinnene å dekke seg til, og forlater gladelig yrkeslivet til fordel for rause subsider til hjemmeværende. Med det resultat at arbeidsledigheten synker. Den feministforaktende Houellebecq fornekter seg ikke.

Om ikke Houellebecq fikk gjennomgå før utgivelsen og angrepet på Charlie Hebdo, fikk han virkelig merke det etterpå. Fra høyeste hold. Statsminister Manuel Valls sa i en tv-opptreden etter angrepet at «Frankrike er ikke underkastelse, det er ikke Houellebecq. Det er ikke intoleranse, hat.» President Hollande var inne på det samme sporet. Det var naturligvis sagt i kampens hete, mens jakten på terroristene fortsatt pågikk. Men det er slående hvor tilbøyelig en statsleder kan være til å lange ut mot et romanverk som vedkommende neppe har lest. Det bare understreker hvor lemfeldig og forbeholden støtten fra dem som skal være det liberale demokratiets fremste representanter i virkeligheten er.

Tankespinn som Houellebecq holder på med er selvsagt fullstendig urealistiske, og ment å være det. Ikke så ulikt for eksempel en karikaturtegning. Å møte en slik utgivelse med politisk fordømmelse er skudd over mål. Houellebecqs «Underkastelse» er ikke bare kulturpessimisme, det er science fiction. Fabulering om et framtidssamfunn, slik for eksempel TV2 skal vise i høst med serien «Okkupert», basert på en idé fra Jo Nesbø. Den handler om et Norge som er blitt invadert av et Russland som ønsker å ta kontroll over oljeressursene, men som smører samfunnet med en fortsatt velstand og velferd.

Nesbø og TV2 bør vel passe seg. De kan risikere å bli anklaget for å demonisere Russland.