Kulturpolitikk til besvær

KULTURPOLITIKK: Under overskriften ”Storebrors kulturpolitikk”, går Unge Høyres leder Torbjørn Røe Isaksen i en kronikk i Dagbladet til angrep på offentlig oppnevnte styremedlemmer i knutepunktinstitusjoner – spesielt for rockefestivaler, dersom disse skulle bli vurdert som knutepunkt. Etter hans mening må rocken være fri og ubunden, og ikke slite med kunstneriske pålegg fra politisk motiverte styremedlemmer, noe som ut fra Røe Isaksens resonnement vil bli resultatet dersom offentlige tilskuddsparter skal oppnevne styremedlemmer.

Hadde det vært slik Unge Høyres leder påstår, hadde også jeg vært bekymret. Men dersom Røe Isaksen tar seg bryet å snakke med ulike kulturinstitusjoners kunstneriske ledere, vil han antagelig få høre at norsk kulturliv jevnt over har meget profesjonelle styrer, som klart skiller mellom styrets og den kunstneriske ledelses ansvar. Selv var jeg for noen år siden direktør og kunstnerisk leder for en av landets største knutepunktfestivaler, Festspillene i Nord-Norge. Ikke en eneste gang i løpet av mine fem år som festspilleder opplevde jeg at styret blandet seg inn i mine kunstneriske disposisjoner eller forsøkte å overstyre mine vurderinger. Jeg hørte heller aldri mine kolleger i andre festivaler beklage seg over slike erfaringer. Det er med andre ord grunn til å tro at de fleste styrer i kulturlivet fullt og helt anerkjenner kunstneriske lederes suverene rett til å foreta kunstnerisk programmering og kunstneriske veivalg.

Det er heller ikke noe som skulle tilsi at eventuelle offentlig oppnevnte styremedlemmer for rockefestivaler skulle agere annerledes, og f.eks. som Røe Isaksen antyder, la sin egen musikksmak være retningsgivende for festivalens program.

Det er bra at Unge Høyres leder er enig i at det offentlige skal støtte kulturlivet. Men i neste øyeblikk kritiserer han staten for å drive kulturpolitikk gjennom sine tildelinger. Det er med respekt å melde et noe merkelig synspunkt. Det offentlige må nødvendigvis foreta veivalg når bevilgninger skal tildeles kulturlivets mange institusjoner og aktører. Dette skjer gjennom flere ulike kanaler, på ulike nivåer, og i et spleiselag mellom statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Da er det selvsagt viktig at offentlig støtte når bredt ut, både geografisk, sjangermessig og til så mange ulike uttrykk som mulig. Jeg håper derfor at Torbjørn Røe Isaksen har lagt merke til at det er nettopp dette regjeringen Stoltenberg gjør, gjennom tidenes sterkeste og mest vidtfavnende offentlige kultursatsing.

Ikke en eneste gang i løpet av mine fem år som festspilleder opplevde jeg at styret blandet seg inn i mine kunstneriske disposisjoner