Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Kulturpolitikk via Netflix

Kulturminsteren tar med den ene hånda, og gir med den andre. Avgift på bredbånd og strømmetjenester skal bli støttehjul for filmbransjen.

VIL AVGIFTSBELEGGE: Kulturminister Thorhild Widvey varsler idédugnad om avgifter på bredbånd og strømmetjenester for å skaffe penger til filmbransjen. Foto: AFP/Scanpix
VIL AVGIFTSBELEGGE: Kulturminister Thorhild Widvey varsler idédugnad om avgifter på bredbånd og strømmetjenester for å skaffe penger til filmbransjen. Foto: AFP/Scanpix Vis mer
Kommentar

Filmbransjen «jublet», som det heter på tabloid, da kulturminister Thorhild Widvey denne uka varslet idédugnad om nye avgiftsmodeller for å hente penger fra bredbåndsleverandører og strømmetjenester til norsk filmindustri.

Man tar det man kan få, fra den samme regjeringen som høsten 2013 kuttet bevilgningene til filmproduksjon så grundg at filmregissør Erik Poppe gikk til frontalangrep på Widvey under utdelingen av Amanda-prisene i Haugesund.

Det er ikke bare filmbransjen som liker ideen om å avgiftsbelegge nye industrier som tjener gode penger på å transportere og selge våre digitale kultur- og medieopplevelser. I 2010 ville Norsk Journalistlag ha en nettlisens. Organisasjonen passet samtidig på å presisere at avgiften bare skulle gjelde journalistisk virksomhet. Filmregissører og jazzmusikere fikk klare seg selv.

Men jazzmusikere har også interesseorganisasjoner.

I gårsdagens Dagbladet var artistorganisasjonene GramArt og Musikernes fellesorganisasjon (MFO) på banen sammen med FONO, interesseorganisasjonen for uavhengige norske plateselskap, for å be om avgifter på musikkstrømmetjenester som Spotify og Wimp. Musikkfolket vil også ha sin del av Widveys kake.

Bør det være et kulturpoltisk mål å utlikne virkningene av et så grunnleggende teknologisk skift som framveksten av internett og den nye bredbånds- og strømmeøkonomien?

Svaret er nok todelt.

Slik mediebransjen og musikkbransjen har måttet prøve og feile i jakten på nye, bærekraftige forretningsmodeller - med relativt klar beskjed fra politikerne om at man ikke kunne regne med mye hjelp - må også filmbransjen gjennom en smertefull endringsprosess. Oppskriften er nye, offensive produkter og tjenester tilpasset teknologiens muligheter og pubilkums forventninger, ikke defensiv sutring over hvor mye bedre alt var dengang man solgte containerlass med dvd-plater.

Hvor blir det, for eksempel, av den norske filmbransjens svar på Netflix?

Samtidig er det mye som tyder på at det nye, globaliserte kulturmarkedet foreløpig ikke virker på en måte som er egnet til å sikre bredden og mangfoldet i den hjemlige kulturproduksjonen. Spesielt de smalere uttrykkene sliter i strømmeøkonomien. Det er en myte at de som steller med smal kultur tjente så voldsomt mye mer før i tida, men likevel må det være god kulturpolitikk å diskutere støtteordninger, i det minste i en overgangsperiode.

Men hvis man først åpner avgiftsdøra: Hvorfor er det bare filmbransjen som skal få?

Widvey varsler at regninga skal sendes til bredbåndsleverandører, strømmetjenester eller en kombinasjon av disse. Krefter i filmbransjen mener mye må tas fra bredbåndsleverandørene, men ettersom best og rimeligst mulig tilgang til internett må sees som en demokratisk rettighet og et tverrpolitisk mål, er det ikke uproblematisk med en avgift som kan gjøre nettilgangen dyrere. En praksis der bredbåndsleverandørene skal gjøres økonomisk medansvarlige for effekter av det som fraktes i deres nett, kan dessuten fort gi lovgiverne noen ganske kinkige avgrensingsproblemer.

Skal bredbåndsbransjen betale avgifter til alle som tjener mindre på fysiske produkter fordi folk bruker mer tid og penger på internett, blir det skrint i kassa.

Slik sett virker det mer logisk å gå rett på Netflix, Spotify og de andre strømmeaktørene. Problemet er bare at de allerede opererer med pressede marginer og røde tall i regnskapene - og så langt representerer kulturbransjenes beste håp i den nye nettøkonomien.

Skal de betale avgifter, sender de nok regninga fra Widvey videre din vei.