JUBILEUM:Når Martin Luther feires i 2017 er det ikke høykirkeligheten som feires, men de luthersk evangeliske kirkenes åndelige frihet og politiske ansvar, skriver forfatteren. Foto: Fredrik Varfjell / NTB Scanpix
JUBILEUM:Når Martin Luther feires i 2017 er det ikke høykirkeligheten som feires, men de luthersk evangeliske kirkenes åndelige frihet og politiske ansvar, skriver forfatteren. Foto: Fredrik Varfjell / NTB ScanpixVis mer

Kulturprotestantismen mangler i Norge

Innvandringen fra Polen, Øst-Europa og Vietnam teller nok langt mer enn en relikvie og litt hellig røkelse på Stiklestad.

Meninger

Andreas Homplands Signaler i Dagbladet 29.juli retter et skarpsindig lys på katolisismens voksende innflytelse i vårt sekulære samfunn. Det er en reell utfordring for kirkens ledere, men neppe for landets innbyggere.

For selv en pave som framstår som en ydmyk og vettug personlighet, har en lang krig å kjempe før sølibatet er avskaffet og likestillingen er kommet på plass.

Pilegrimsvandringer og lysfontener har eksistert i det mellomkirkelige miljø i 50 år, uten at høykirkelige lutheranere ble mer katolske av det. Innvandringen fra Polen, Øst-Europa og Vietnam teller nok langt mer enn en relikvie og litt hellig røkelse på Stiklestad.

Andreas Hompland er en reflektert journalist fra Bibelbeltet på Sørlandet, uten å ha tatt men av det. Snarere tvert imot. Jeg leser signalene på avisens andre side også som et hint til vår lutherske folkekirke. Hva står kirken for?

Hvor blir det av i de store etiske debatter om frihet og menneskeverd på naturvitenskapens og medisinens område, slik det skjer i Tyskland og Danmark?

Når Luthers 500 årsjubileum feires i 2017 er det ikke høykirkeligheten som skal feires og slett ikke de synkende medlemstall, men de evangeliske lutherske kirkers åndelige frihet og politiske ansvar. Slik det viser seg fra Kirkens Bymisjon her hjemme og i den økumeniske innsats i Midtøsten og Afrika.

I Luthers hjemland og Danmark finner vi det samme moralske mot, men også en kulturprotestantisme som er fullstendig ukjent i Norge. I spissen står forfattere og filosofer av begge kjønn som er nærmest likeglad med bisper og kirkeråd, og konsentrerer seg om kirkekritikk og intellektuell refleksjon om filosofiske og teologiske spørsmål.

Det interesserer ungdom og studenter i to kirkesamfunn som er fullt ut sekularisert, uten å miste fotfeste i sentrale bibelske og etiske verdier.