Den såkalte kulturradikalismen, som for øyeblikket ikke står høyt i kurs, har sitt utspring i tida rundt det moderne gjennombrudd, med jøden og kritikeren Georg Brandes som gallionsfigur, men med klare forbindelseslinjer til Norge og Sverige. På slutten av attenhundretallet var åndslivet utpreget fellesnordisk, og de kulene som Ibsen, Bjørnson og Strindberg støpte, ble ofte avfyrt fra Gyldendals forlag i Klareboderne i København.

Den store frigjøringskampen fortsatte med hjelp fra skikkelser som Alexander Kielland og Jonas Lie, mens Sverige kunne mønstre Hjalmar Söderberg og Pär Lagerqvist, som senere ble avløst av Vilhelm Moberg og i Norge av Per Krohg, Sigurd Hoel og Johan Borgen, alle sammen antifascister som saktens kunne være enige med den danske arkitekten og forfatteren Poul Henningsen om at det malersvennen kalte kultur, i virkeligheten var det motsatte og burde bekjempes med nebb og klør.

Sent i livet sa Georg Brandes til sin unge væpner og kampfelle, Poul Henningsen: «Det forferdelige ved Dem er at De alltid har rett!» Komplimenten var velment, men rommet også en skjult utfordring, for det er ingen tvil om at en del av forakten for og motstanden mot kulturradikalismen er å finne i det som mange oppfatter som dens provoserende skråsikkerhet.