FRIGJØRINGSHELT:  Alexander Kielland var en av dem som fortsatte frigjøringskamoen, mener Klaus Rifbjerg.
Foto: Scanpix
FRIGJØRINGSHELT: Alexander Kielland var en av dem som fortsatte frigjøringskamoen, mener Klaus Rifbjerg. Foto: ScanpixVis mer

- Kulturradikalismen har lidd nederlag på alle fronter

Forfatter Klaus Rifbjerg rapporterer fra Danmark.

Den såkalte kulturradikalismen, som for øyeblikket ikke står høyt i kurs, har sitt utspring i tida rundt det moderne gjennombrudd, med jøden og kritikeren Georg Brandes som gallionsfigur, men med klare forbindelseslinjer til Norge og Sverige. På slutten av attenhundretallet var åndslivet utpreget fellesnordisk, og de kulene som Ibsen, Bjørnson og Strindberg støpte, ble ofte avfyrt fra Gyldendals forlag i Klareboderne i København.

Den store frigjøringskampen fortsatte med hjelp fra skikkelser som Alexander Kielland og Jonas Lie, mens Sverige kunne mønstre Hjalmar Söderberg og Pär Lagerqvist, som senere ble avløst av Vilhelm Moberg og i Norge av Per Krohg, Sigurd Hoel og Johan Borgen, alle sammen antifascister som saktens kunne være enige med den danske arkitekten og forfatteren Poul Henningsen om at det malersvennen kalte kultur, i virkeligheten var det motsatte og burde bekjempes med nebb og klør.

Sent i livet sa Georg Brandes til sin unge væpner og kampfelle, Poul Henningsen: «Det forferdelige ved Dem er at De alltid har rett!» Komplimenten var velment, men rommet også en skjult utfordring, for det er ingen tvil om at en del av forakten for og motstanden mot kulturradikalismen er å finne i det som mange oppfatter som dens provoserende skråsikkerhet.

For de aller fleste er det ikke bon ton å gå så rett på sak som kulturradikalismen opp gjennom tidene har gjort, og det attpå til både ertende og med godt humør.

Frekkheten, som i Danmark hadde en klar københavneraksent, ble oppfattet som aristokratisk eller rett og slett hoven, og da den ofte gikk ut over grunnfestede og i manges øyne evige verdier, ble forargelsen og vreden mange ganger stor.

Etter første verdenskrig slo modernismen rot i den vestlige verden, det ble snudd opp ned på både malerkunst og musikk, og i de danske tidsskriftene «Klingen» og senere «Kritisk revy» fant en ny ungdom sine talerør. De tok opp kampen mot gammelmodigheten, med Poul Henningsen i spissen.

Det gikk ut over arkitektur og boliginnredning, siden radikalistene mente at arbeiderklassen i stedet for å velge den nye funksjonalismen, ble hengende igjen i og etterlignet borgerskapets sentimentale trang til å omgi seg med plysj og nips, romantiske forsiringer, uekte stukkatur og etterligning av sent attenhundretall.

Men de gikk også til kamp for jazzen, og da Josephine Baker opptrådte kun iført et miniskjørt lagd av bananer, oppfattet Poul Henningsen det som det ypperste uttrykk for uforferdet naturlighet og skrev begeistret om fenomenet, samtidig som han tok opp kampen mot naturfredningsfanatikerne og beskyldte dem for å ville bevare det danske landskapet slik det så ut i romantikken, mens alle kunne se at de nymotens høyspenningsmastenes vandring gjennom naturen var så mye vakrere.

Men dette var tross alt småting, og øverst på agendaen sto det grunnleggende oppgjøret med den blinde og brutale militarismen, nasjonalsjåvinismen, antihumanismen og nazismen. Man kjempet også for like rettigheter for kvinner og for seksuell frigjøring — alt under det friske mantraet «Frisinn». Det skulle nemlig ikke være sånn at det ikke var plass til andre meninger og holdninger, tvert imot, Poul Henningsen formulerte det med egne ord slik: «Uenighet gjør sterk!»

Det ble naturligvis for mye av det gode i lengden, og da skyggen fra nazismen falt over Norden og det store uhyret til slutt slo sine fangarmer helt ut, var det ute med kulturradikalismen.

Poul Henningsen var for lengst avskjediget fra den radikale dagsavisen Politiken på grunn av sin høyrøstede frekkhet, og av gode grunner måtte kulturradikalismen etter den tyske okkupasjonen fortsette sin virksomhet i det skjulte.

Mange skulle ønske at den holdt seg der også etter at krigen var over, og det vakte uhørt raseri da Henningsen etter å ha vært i eksil i Sverige vendte tilbake til Danmark og advarte mot å overta det nedkjempede diktaturets metoder, hvis man innførte dødsstraff med tilbakevirkende kraft (slik det skjedde i 1945) og behandlet tyske flyktninger på samme måte som fangene i de konsentrasjonsleirene man selv bare måneder tidligere hadde åpnet og sett på med gru.

Siden den gang har det rent en del hektoliter vann i havet, og ingenting er som det var før. Kanskje bortsett fra akkurat det med kulturradikalismen. Ganske visst er selve definisjonen mindre skarp enn tidligere, for i dag oppfattes det meste av det som ligger tre centimeter til venstre for sosialdemokratiets ytterste høyrefløy som kulturradikalt. Men man må ikke misforstå, det er fortsatt radikalismens uforknytte vilje til ikke å legge seg på rygg med alle fire beina i været som er den store utfordringen.

Og det er ikke så rart når man tenker på utbredelsen av den ideologien som bæres fram på et grunnlag av nasjonalsjåvinisme og — skjult eller fordekt — hyller xenofobi og menneskeforakt.

Og dette selv om man påstår at det tvert imot er menneskekjærligheten man setter i høysetet når man smisker for de gamle med «eldresjekker» på fem tusen i året og beskytter ekte dansker (nordmenn, svensker) mot de muhammedanske horder som formerer seg som rotter og er kommet for å voldta våre rene kvinner eller sprenge oss i luften med bomber og trotyl.

Det er ikke noe komisk ved det, det skal tas både bokstavelig og alvorlig, og metoden er gammel og utprøvd. Nører man opp under frykten, kan man få folk til å tro på hva som helst og avsky hvem som helst, ikke minst de kulturradikale, som med sine skjøre ideer er med på å undergrave moralen, motstandsånden og fedrelandet.

På det punktet har Norge, som ikke er ukjent med nasjonal selvforherligelse, for lengst latt seg innhente av Danmark, hvis sittende regjering med De konservative, Venstre og Dansk Folkeparti i snart ni år nå har levd på sistnevnte partis nåde og barmhjertighet.

Den danske dronning heter ikke lenger Margrethe, hun heter Pia Kjærsgaard, og hun sitter på en trone hvorfra hun allerede i mange år og sikkert også i mange kommende år vil komme ned og dømme levende og døde.

Ser man nærmere på bildet som er skissert her, er det opplagt at kulturradikalismen har lidd nederlag på alle fronter. De reaksjonære sitter godt ved makten, i massemediene buldrer den kommersielle underholdningen i alle kanaler, på universitetene ensrettes og innstrammes utdanningen med fast blikk på næringslivets interesser, og når det holdes valg til Europaparlamentet, sluker en yngre politiker med en dom for rasisme i bagasjen 285 000 personlige stemmer.

Hvorfor da all oppstandelse og ståhei? Hvorfor ignorerer man ikke bare kulturradikalismen og avfeier den som den fortidslevning den er? Kanskje fordi kulturradikalismen tross alt er tornen i kjødet, tornen i øyet, kløpulveret i buksene, den dårlige samvittighet som gjemmer seg et eller annet sted i hjernen på de aggressive kjøtthuene.

Oversatt av Rune Rogndokken Moen