Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kulturrådets frihet er truet

Skal kunstnerne bare bry seg om kvalitet, eller må de ivareta verdier som mangfold og likestilling?

UKLART: Det nye lovforslaget om Kulturrådet trekker opp for uklare grenser for rådets frihet, skriver Kristian Meisingset. Bildet er fra åpningen av Høstutstillingen, i bakgrunnen Odd Nerdrums maleri «No witness». Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix
UKLART: Det nye lovforslaget om Kulturrådet trekker opp for uklare grenser for rådets frihet, skriver Kristian Meisingset. Bildet er fra åpningen av Høstutstillingen, i bakgrunnen Odd Nerdrums maleri «No witness». Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix Vis mer

1. september var høringsfristen for Kulturdepartementets forslag til ny lov om Norsk kulturråd, som skal lovfeste Kulturrådets frihet fra politikken - den såkalte «armlengdes avstand». Friheten er viktig: Norsk kulturråd står for mye av støtten til kunst og kultur i Norge, og er større enn noen gang. I 1965 ble det etablert som et selvstendig organ for å forvalte Norsk kulturfond, men har de siste årene overtatt flere forvaltningsoppgaver fra departementet. Nå er er det kollegiale rådet bare én av flere deler av organisasjonen. Rådet forvalter i dag 540 millioner, under halvparten av Norsk kulturråds totale budsjett på 1,2 milliarder.

Rådets tildelinger skal skje ut fra kunstfaglige kriterier, ikke etter politiske vurderinger om hvilken kunst som er støtteverdig. For å hjelpe til med dette har rådet 27 utvalg med spesialisert kompetanse under seg. Friheten står sterkt, men utfordres fra to kanter: Rådet er stadig mer et forvaltningsorgan fordi mer av budsjettet bindes opp i faste tildelinger. Og rådet forventes å forholde seg til politiske mål.

Selv om prinsippet om armlengdes avstand er allment akseptert, har det lenge vært uklart hvilken uavhengighet Kulturrådet egentlig har. Lovforslaget ønskes derfor velkommen. Ønsket er å klargjøre, og forslaget er enkelt: Kulturrådet skal være faglig uavhengig og kan ikke instrueres fra departementet. Men det politiske nivået kan stadig sette overordnede mål. Det er vanskelig å være uenig. Kulturrådet skal være fritt, men kan ikke være helt fritt. Noen målsetninger må defineres politisk. Men balansegangen mellom frihet og politikk er vrien.

Jeg har undersøkt hvordan Kulturrådets frihet fungerer opp mot de overordnede politiske målene, i en artikkel til Norsk kunstårbok 2012, «Mellom forvaltning og politikk». Konklusjonen er at Kulturrådet ikke er enig internt om balansepunktet. Konsekvensen er en uklarhet som gjør det vanskelig for kunstnere å forholde seg til rådets forventninger.

Den vanskelige balansegangen illustreres av kulturminister Anniken Huitfeldt selv. I artikkelen er hun opptatt av rådets frihet og at politikere ikke skal ta kunstneriske beslutninger. Rådets frihet «skal være absolutt», sier hun, samtidig som hun påpeker at rådet er underlagt noen politiske målsetninger, som «å spre kulturen rundt i hele Norge, nå et større publikum og treffe flere målgrupper».

Problemet er: Skal rådet være ha en «absolutt» frihet? Eller skal rådet jobbe for å innfri de viktigste politiske målene? Lederen av det kollegiale rådet, Yngve Slettholm, støtter Huitfeldts synspunkt, og bekrefter spenningen. Rådet er uavhengig, men skal «medvirke til å realisere kulturpolitiske mål», sier han. Han mener rådet mister legitimitet om det kun tar hensyn til kunstnerisk kvalitet.

Følg oss på Twitter

Men Ikke alle i Kulturrådet er enige med Huitfeldt og Slettholm. Norsk kulturråds forskningsleder, Ellen Aslaksen, advarer mot stadig tydeligere politiske ønsker rettet mot rådet. Ideen om kunstens fremste hensikt - kunsten selv - og ivaretakelsen av fri tenkning, vil da trues. Og der Slettholm var opptatt av å ta hensyn til politikken for å styrke rådets legitimitet, avviser Anne Aasheim, direktør for Norsk kulturråd, at rådet eller fagutvalgene skal ta hensyn til kulturpolitiske verdier for å bevare legitimitet. Tvert imot : «Legitimiteten ligger i at de forvalter sitt kunstneriske skjønn,» sier hun.

Hva skal de som søker om støtte fra Kulturrådet da gjøre? Bare tenke på kunstneriske kvaliteter? Eller bygge inn mangfold, likestilling og andre politiske verdier for å øke sjansen for støtte? I dag er det umulig å svare. Problemet treffer i størst grad dem Kulturrådet er laget for: kunstnerne. Konsekvensen er uklarhet, og uklarhet i slike byråkratiske systemer er ille. Den svekker gjennomsiktigheten og gjør det vanskelig å vite hvem som egentlig definerer kriteriene for støtte. Resultatet er at kunstens frihet er truet.

Uenighetene skyldes ulike måter å definere rådet på: Skal det stå i motsetning til andre krefter i samfunnet, som politikken og markedet? Eller i samarbeid med andre fremme en god utvikling i tråd med verdier vi i all hovedsak er enige om? Seniorrådgiver Karl Gunnar Øen illustrerer den siste tenkemåten når han kommenterer Huitfeldts ønsker om en kultur som arbeider for likestilling og inkluderer alle uavhengig av sosial, økonomisk og geografisk bakgrunn: «Jeg har til gode å høre en minister snakke om noe som ikke allerede er i kunstfeltet. Kunsten er samfunnsengasjert, kunsten er en samfunnsaktør.» De politiske verdiene fremstilles av ham og flere, også Huitfeldt, som selvsagte. Vi er alle enige. Da kan vi vel alle jobbe sammen.

Kristian Meisingset
Kristian Meisingset Vis mer

Vi er nok stort sett enige om verdiene. Men kunstneren må selv kunne velge hvilke temaer hun vil jobbe med. Og vil hun utfordre enigheten, må vi verdsette det: En levende kultur kan ikke slukke debatten om sine grunnleggende verdier. Når forskningsleder Aslaksen og direktør Aasheim er mer opptatt av maktfordeling, viser de en klassisk liberal innsikt: Et fritt samfunn forutsetter fri tenkning og uavhengige aktører som står i motsetning til hverandre. Drømmen om harmoni er alltid en ønskedrøm. Maktspredning og flere aktører gir mer konstruktiv meningsbrytning mellom uenige aktører.

Forslaget til ny lov om Kulturrådet er godt. Det slår fast noen grenser mellom Kulturrådet og det politiske nivået. Rådet kan ikke instrueres av politikerne. Men lovforslaget presiserer at politikerne kan sette «overordnede mål», og har ingen ambisjoner om å svare på i hvilken grad rådet skal jobbe for å innfri rådende politiske verdier.

Hvilken frihet rådet og fagutvalgene har, må avklares. At en helt tydelig definert balanse mellom frihet og politisk styring nok likevel er umulig, gjør arbeidet med å få flere finansieringskilder i kulturen desto viktigere. Enhver aktør vil alltid ha egne interesser, selv om de ikke er tydelig kommunisert. Derfor gir flere ulike aktører automatisk spredning av makt.

Kronikken er basert på en artikkel i «Norsk kunstårbok 2012», som lanseres i november i år. Hele artikkelen finnes på www.kunstaarbok.no.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media