LEDERKVARTETT: Jonas Gahr Støre med sitt nye mannskap: Nestleder Trond Giske (t.v.), Kjersti Stenseng og Hadia Tajik. Alle tre har bakgrunn fra Kulturdepartementet. Foto: Lars Eivind Bones
LEDERKVARTETT: Jonas Gahr Støre med sitt nye mannskap: Nestleder Trond Giske (t.v.), Kjersti Stenseng og Hadia Tajik. Alle tre har bakgrunn fra Kulturdepartementet. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Kulturrevolusjon i Ap

To tidligere kulturministre og én tidligere stats- sekretær i Kulturdepartementet sitter nå i toppen av Arbeiderpartiet.

Kommentar

Utskiftningene i toppen av Arbeiderpartiet forrige helg inneholdt et interessant element som kanskje vil glede de (få?) som er opptatt av kulturpolitikk. To tidligere kulturministre har fått jobben som nestledere: Trond Giske og Hadia Tajik. De var attpåtil regnet som sterke ministere, der Giske fikk mye av æren for den økonomiske satsingen som lå i «Kulturløftet» - at én prosent av statsbudsjettet skulle gå til kultur innen 2014. Kulturbudsjettet ble doblet i løpet av åtte år.

Tajik gikk til jobben uten å ha markert seg sterkt på feltet tidligere, og da hun fikk jobben vitset hun blant annet på Twitter om at hun akkurat hadde sett mannestrippefilmen «Magic Mike». Likevel satte hun seg raskt i respekt, mest oppsiktsvekkende da hun svarte Christian Tybring-Gjedde i spørretimen om bevaring av norsk kultur.

Sammen med seg i den nye ledelsen i partiet har de også fått med seg Kjersti Stenseng, som var politisk rådgiver og statssekretær i Kulturdepartementet under Anniken Huitfeldt og Hadia Tajik. Før det var hun festivalsjef for Norsk Litteraturfestival i Lillehammer.

Alle tre vil få helt andre oppgaver framover. Tajik og Giske har helt andre spesialområder i dag, den ene justis og den andre skolepolitikk. Stenseng skal bygge partistrukturen. Alle tre besitter likevel detaljkunnskap og dybdeinnsikt i kulturpolitiske spørsmål, og har god oversikt over aktører og sammenhenger. Det er antakelig en helt unikt sterk kulturpolitisk kunnskap samlet i toppen av det som kan bli regjeringsparti etter valget om to år, uten at det behøver å fortelle oss noe om i hvilken grad partiet vil være villige til å satse og markere seg like tung i kulturpolitikken som de gjorde under det rødgrønne styret.

Kanskje betyr det bare at en framtidig kulturminister vil få mer kompetente motparter i budsjettforhandlinger.

Arbeiderpartiet har til nå i opposisjon ikke markert seg like tungt i kulturpolitikken, selv om feltet ligger vidåpent for å markere seg.

Det er gode muligheter for å tegne visjoner for mediepolitikk, som er i støpeskjeen med blant annet stortingsmeldingen om NRK, kunstnerpolitikk - der det viser seg at kunstnere sakker akterut i lønnsutviklingen, og hvordan kulturpolitikken skal være med på å bygge opp under talentutviklingen vi har sett innenfor musikk og film. Dessuten trenger vi å få presentert overordnede tanker om en kulturpolitikk tilpasset digitaliseringen, den viktigste strukturelle endringen også innenfor kunst- og kulturfeltet.

Siden kulturpolitikk er realpolitikk som alt annet, er det lovende med kunnskapsrike representanter i partitoppen, men det er også rom for politisk nyskapning fram mot neste stortingsvalg.