Kultursenter i fare

«Byantikvaren burde jublet for at Volapük har fått med seg en stor privat investor og over at man endelig har funnet en løsning.»

I 1960 kjøpte Selvaagbygg AS Kruses gate 7 for 200000 kroner. I 1970 kjøpte firmaet nabohuset for 1 million. Selvaagbygg har gjentatte ganger forsøkt å rive de to praktfulle sveitservillaene som står i Kruses gate 7 og 9. En gruppe ungdommer som startet kulturorganisasjonen Volapük må få hovedæren for at Kruses gt. 7 og 9 fortsatt lever. Volapük kjemper fortsatt en Davids kamp mot Goliat, og snart avgjør Oslo bystyre hva som skal skje med eiendommene.

Det var i 1988 at miljøvernforkjemperne Jonas Eggen og Bjørnar Kruse oppdaget to forfalne, ubebodde hus i Kruses gate på Oslos beste vestkant. Etter å ha sjekket eierforholdene og fått rede på at en av landets rikeste eiendomsutbyggere ønsket å rive husene, bestemte Jonas Eggen og Bjørnar Kruse like godt at de ville flytte inn i husene. Som sagt så gjort.

For å redde Kruses gate 7 og 9 på mer permanent basis kom man på en idé: En gruppe ungdommer stiftet Volapük og satset på sitt første kulturarrangement. Navnet Volapük betyr for øvrig «verdensspråk», og i mars 1990 var premieren for den første store festivalen. Siden den gang har Volapük med Hans Broch Nielsen i spissen sørget for årlige arrangementer. Navnet er blitt et begrep i Oslo, og man har virkelig lyktes i å få til et forum for kunst og kultur.

Kruses gate er på mange måter Oslos første litterære scene. Det finnes knapt en stor forfatter i Norge som ikke har vært på besøk i de ærverdige husene. Denne høsten var Erlen Loe, Stein Mehren, Vetle Lid Larssen, Dag Solstad, Karin Sveen, Karsten Alnæs samt en rekke andre kjente fjes på scenen. Ved siden av å være et samlingssted for litteratur kan Volapük være stolt av å ha et bredt tilbud innen musikk, film, dans og billedkunst. I samarbeid med Aschehoug forlag har Volapük også utgitt to antologier.

Det er dette Selvaagbygg ønsker å ødelegge. Firmaet søkte allerede i 1975 om rivningstillatelse og om å oppføre en terrassert boligblokk med 75 leiligheter. Dette resulterte i en massiv protest som hindret rivning. Selv fra næringslivsmagasiner blir firmaet uglesett i denne saken. Kapital har ikke for vane å støtte kulturprosjekter, men «Pill råtten business» skrev Kapital nr. 21/98 med store bokstaver. Kapital poengterte at Selvaags taktikk ikke var uvanlig i denne bransjen. Man kjøper gamle hus, venter til de råtner, river dem, bygger nytt og teller dollar.

Et par lange steinkast unna Kruses gate ligger Madserud allé. Her fikk Selvaag, etter mange års kamp, gjennomslag for riving av tre praktfulle verneverdige villaer på byantikvarens «gule liste». Det er riktignok sendt inn klage til fylkesmannen, men all sannsynlighet taler for at dette går i orden, slik at «rasket» blir fjernet og nye sterile luksusleiligheter blir satt opp.

Politikerne fortalte for noen få uker siden at det var et flertall for at Volapük kunne fortsette sin virksomhet i Kruses gate. Direktør Ole Gunnar Selvaag gikk da ut i radioen og undret seg over «hvilke signaler politikerne» sendte ut. Selvaag junior mener det er for galt at noen ungdommer skal tyvlåne et hus i 12 år og så forbeholde seg retten til det. Til det er det å si at uten disse ungdommenes tyvlån hadde husene for lengst vært revet. Tenker man seg om noen ganger, er det ikke så rart at Volapük ikke vil gi fra seg eiendommene sånn uten videre. Hvis noen adopterer et barn i 12 år, og foreldrene ønsker barnet tilbake, er det da en selvfølge at man bare gir det fra seg? Selvaag hadde muligheten helt fra tidlig av til å sette i stand husene og selge dem til boligformål. Istedenfor å gjøre dette, har firmaet bevisst latt husene forfalle. Når Selvaag etter 40 års kamp nå er i ferd med å innse at det kan bli vanskelig å rive husene, er det på det rene at det er flere enn politikerne som ikke tar signaler: Det har vært samlet inn mer enn 4000 underskrifter, naboer og en hel bydel er imot rivning, 7000 kunstnere og artister har opptrådt her, en mengde kjente forfattere og filmfolk mener Volapük har sin berettigelse.

Kan det være en mulighet for at det også ringer en bjelle for Selvaag? En bjelle som kan fortelle at taktikken har slått feil. Med så mange millioner som denne eiendomsbedriften er god for, burde det være en teoretisk mulighet for at man for en gangs skyld ga noe tilbake. Selvaag-familien har gjort seg styrtrike på Oslos innbyggere. Selv om det ikke er tradisjon i Selvaag-familien for å gi litt av det man eier, tør jeg minne om et av filosof Machiavellis sitater: «Penger er som gjødsel. Skal de gjøre nytte av seg, må de spres som møkk.»

Et vedtak fra 1980 bestemte at Selvaag skulle tilkjennes 2,8 millioner for eiendommene, men for å spare penger endret finansrådmannen denne innstillingen. Det unike nå er at Volapük har sørget for å skaffe penger til ekspropriering slik at dette ikke vil koste kommunen en krone. Ekspropriering innebærer at kommunen/staten går inn og tvinger Selvaag til å gi fra seg eiendommene til et gitt beløp. Hvis det skulle være aktuelt med en ekspropriasjon i Oslo til noe annet enn veiutbygging, har man nå en enestående mulighet. Arbeiderpartiet og Høyre har understreket at kommunen ikke har råd til å betale for ekspropriering og påfølgende restaurering av eiendommene. Volapük har løst kommunens hodepine og fått med en privat investor: Advokat Erik Sture Larre ønsker at Volapük skal forbli et kultursenter. Advokaten donerer derfor et begynnerbeløp på kroner ti millioner til en stiftelse, slik at Kruses gate 7 og 9 og Volapük vil overleve.

Nå er riktignok første runde tilsynelatende vunnet av Volapük, som jo først og fremst ville bevare bygningene. I en avtale mellom byantikvar Hansteen og Selvaagbygg er man enige om at rivning ikke skal finne sted, og at Selvaagbygg skal pusse opp eiendommene. En slik avtale medfører imidlertid også at Volapük må flytte ut, kulturvirksomheten nedlegges og boligene benyttes til næringsformål. Og så lenge bygningene ikke er fredet, kan de i verste fall rives likevel.

Riksantikvaren har ønsket å frede bygningene, men byantikvaren har på et vis tatt skjeen i egen hånd.

Byantikvaren sa på TV for et par uker siden at huset var opprinnelig brukt som bolighus. Han mente derfor det var riktig at dette ble opprettholdt. Her surrer det for antikvaren. I avtalen står det nemlig at «Istandsetting skal ikke være til hinder for en omregulering fra bolig til lett næringsvirksomhet». Det står videre i kontrakten mellom de to partene at byantikvaren «ikke vil fremme forslag om fredning etter lov om kulturminner». Med andre ord: Her har Selvaag i utgangspunktet oppnådd frie tøyler til å gjøre hva han vil!

Så lenge ikke boligeiendommene i Kruses gate 7 og 9 er fredet, vil det til enhver tid være en fare for at Selvaag, med sitt kolossale maktapparat, vil sørge for at rivning skal skje. Byantikvaren burde jublet for at Volapük har fått med seg en stor privat investor og over at man endelig har funnet en løsning. Men Hansteen har merkelig nok valgt parti ved å gjøre en «privat» avtale med Selvaag. Her lukter det grums.

Olav Selvaag er en av Norges rikeste menn. Han er god for ca 3 milliarder. Selvaag har bygget mer enn 40000 boliger i Oslo-området siden slutten av 1940-årene. For dette har han fått Kongens fortjenstmedalje. Det er ingen regler som sier at man må oppføre seg som folk også etter at man har fått en slik medalje. Det kan Olav Selvaag være glad for. Hvis det noen gang skulle vært på tale å forlange kongens medalje i retur, så er eiendomskongen helt ut kvalifisert. Nå er det junior, Ole Gunnar, som styrer bedriften. Med samme strategi som det legges opp til i Kruses gate, vil det neppe tilfalle familien Selvaag flere medaljer fra Det Kongelige Slott.

Etter 40 år i bygningsbransjen har Selvaagbygg AS selvsagt oppnådd stor kontaktflate og gode forbindelser i det politiske miljø. Når Høyre og Fremskrittspartiet bebuder at de vil støtte Selvaags planer i denne saken, lukter det ikke bare grums. Det stinker. Oslo kommune avgjør skjebnen til Kruses gate om noen dager. Skulle det gå i Selvaags favør, kan man trygt si at det ikke finnes noen øvre grense for skam.