Kulturskatt i glemmeboka

NRK Fjernsynet har over 100000 bånd i sitt arkiv. Opplysningen står i annonseringen av programmet «Dykk i arkivet».

Det er Torkjell Berulfsen som dykker, og programredaksjonen har gitt ham ti minutter.

Sett i forhold til den kulturskatt NRK råder over, er ti minutter lusent og provoserende lite. Berulfsen antydet, da vi sist så og hørte, at han tok oss tilbake til ei tid da mennesker fikk snakke ut, da kameraet kunne dvele ved et ansikt.

Den gang kunne programlederne lytte. Bare det. Og det var ikke de selv som var hovedpersonene.

Slik gjensyn i «Dykk i arkivet» fortoner seg, blir de et nytt eksempel på det kjappe. Bare et øyeblikk, og så videre. Ofte til noe vi gjerne kunne stå over.

  • Det er ubegripelig at ikke NRK i høyere grad utnytter sitt rike arkiv og gir det videre til seerne. Et arkiv som også er en unik dokumentasjon av nyere historie.

Jeg er klar over at NRK til en viss grad bruker noe tid på repriser. Som blant andre Andreas Diesens presentasjoner av fortidas store revystjerner. Også Fleksnes-serien hører under reprisetid. Serien viste reprisens berettigelse. For opplevde vi ikke Fleksnes på en ny og rikere måte denne gangen? Menneskets sårbarhet og ensomhet som kanskje druknet i latter forrige gang. Kan hende har det med seerens modenhet å gjøre?

Uansett et eksempel på at kvalitet ikke er datostemplet.

Og kvalitet kjennetegnet svært mange av fortidas programmer i NRK, programmer som ofte ble laget ut fra opplysningsfilosofi. Det hadde vi ikke vondt av. Men kvaliteten var også til stede i mye av underholdningsstoffet som dannet skole for kommende humoristgenerasjoner, selv om de færreste nådde opp til forbildene.

  • Blant 100000 bånd er det mye å hente, også for nye og yngre seere. Dykket man i Fjernsynsteatrets arkiver, ville man finne mange perler. Likeledes blant presentasjoner av kulturstørrelser, der Mette Janson særlig huskes som en fremragende intervjuer, fordi hun nettopp hun kunne lytte. Pausene i samtalene ble en del av personskildringen.

Og på det området kan ikke NRK skylde på at det koster for mye å sende repriser, fordi de som medvirker skal ha nytt og stort honorar.

Det gjør NRK derimot når man etterlyser repriser fra Fjernsynsteatrets rike historie.

  • Jeg er ikke så sikker på om jeg aksepterer unnskyldningen. En serie av gjensyn med topproduksjoner har mer å gi oss enn en dyr, ny og intetsigende såpeserie.

NRK har også antakelig en skjult inntektskilde her. Spill dem over på kassetter og selg dem til publikum. Begynn med oppsetningene til Sverre Udnæs. Men først vil vi se dem på skjermen.