Kulturstøtte uten stat?

Kulturstøtte har en naturlig plass i et helt kapitalistisk samfunn. Men den må være frivillig.

Debatter for og mot offentlig støtte til kulturlivet skaper ofte vanskeligheter for liberalere. I sin iver etter å motbevise statens nødvendighet, kommer mange liberale til å avvise behovet for pengestøtte i det hele tatt. Derved havner de på et standpunkt "Den kunst som ikke klarer seg på det frie marked, fortjener å dø" som virker håpløst på motdebattant­ene.


Støtte til kunst
og kultur er ikke anti-liberalt. Kultur­støtte har en naturlig plass i et helt kapitalistisk samfunn, i tillegg til kommersielt motivert engasjement. Men den skal være frivillig.

I et kapitalistisk samfunn vil sannsynligvis kommersiell produksjon dominere, rent kvantitativt. (Selv om ingen kan vite om kunsten i et fremtidig kapitalistisk samfunn vil følge smaken i det som er dagens kommersielle kunst: Det avhenger av hvordan estetiske fore­stillinger vil utvikle seg i en slik fremtid, og den saken står helt åpen.

Men mange, faktisk også liberalere, tror at å henvise kulturen til markedet vil gi som følge utelukkende kommersiell kultur. Hvis vi med "marked" kun mener "kjøp og salg av varer og tjenester", stemmer dette. Men hvis vi med marked mener "frivillig utveksling av verdier" med jevnt trykk på de tre ledd i definisjonen, vil "marked" også omslutte handlinger som bygger på idealisme, gavmildhet og solidaritet. Dette omfatter kunststøtte.

Kjernen i denne definisjonen av "marked" er ordet frivillighet. Kanskje er denne definisjonen av marked for bred til vanlig bruk - kanskje burde vi heller si "spontan sosial handling".

I et hvert fall: det er denne bredere forståelse av verdiutveksling vi må legge til grunn når vi skal gi en alminnelig analyse av menneskelige samhandling­er i et fritt samfunn. Den snevre økonomiske forståelsen av begrepet er utmerket til sitt bruk. Men den kritikken som ofte rettes mot den økonomiske liberalisme, idet den kalles "kald", "materialistisk" og så videre, er ikke uten grunnlag. Liberalere har en lei vane med å avfeie innsigelser av typen "Men hva med ... ?" med at "markedet vil ta seg av det." Dette er en lettvint holdning som dessuten feilaktig forutsetter at alle mellommenneskelige forhold er økonomiske. Vi hører dette særlig fra dem som ikke har altfor meget greie på kunstneriske forhold, og her øyner en mulighet til å stikke av fra viktige spørsmål. Dette synet som hevder å bygge på en verdinøytral holdning, innebærer dessuten en underlig verdidom; at det som innbringer størst fortjeneste, har høyest verdi.

Her må der skilles mellom subjektiv verdi og objektiv verdi.

Sosialøkonomen befatter seg med subjekt­iv verdi. I sosial sammenheng er det sant at den som vinner den høyeste fortjeneste, har skapt den største sosiale verdi. (Vel og merke: under de rådende oppfatninger og rammebetingelser.) Vi trenger sosialøkonom­er til å påpeke slike sannheter.

Kulturstøtte uten stat?

Imidlertid trenger vi avgjort estetikere (og kunstnere) - til å overbevise oss om å endre våre oppfatninger. (Slik vi trenger politiske teoretikere til å få oss til å forbedre båre sosialøkonomiske rammebetingelser.) Estetikeren beskjeftiger seg med objektive forhold, med det enkelte kunstfags krav og utfordringer. Hvis en estetiker etter en vurdering av et teaterstykke, mener at dette er stor­artet, er det ikke for ham noe argument at "men publikum vil ha musicals".

Ønsket om å se et nytt og uhørt, eller usett, kunstverk realisert, har utløst enorme menneskelige krefter. Det er de kunstnere, de forleggere, de mesener som gav publikum det publikum ville ha, men før det visste at det ville ha det, som har skapt det som i dag er populære klassikere. Definerer man bort slike visjonære krefter fra sitt analyseapparat, bedriver man kirurgi med hakke og spade.

Det ovenstående er ikke skrevet som noe slags forsvar for statlig støtte til upopulær kunst, om noen skulle tro det. Det er en påminnelse om at stor kunst sjeldent fremstilles industrielt, og at en snusfornuftig anvendelse av bedrifts- eller sosialøkonomiske betraktn­inger ikke griper emnet, fordi andre, og kanskje sterkere, motiver enn rent økonomiske er i arbeid her. En annen konklusjon er at man ikke kan beordre en økning i produksjonen av stor kunst ved å øke investeringene til kunst generelt, slik offentlige kulturbyr­åkrater og kunstnerorganisasjonenes talsmenn ønsker.

Liberalismen er altså ingen ­motstander av idealisme, medmenneskelighet og solidari­tet. Tvertimot er det dens store fortjeneste at den skaffer et beskyttet rom i samfunnet for virksomhet grunnet på slike motiver. Ved at et liberalt samfunn begrenser statens adgang til å støtte kulturen, gis et klart signal til de enkeltmennesker som samfunnet består av: Om private personer og grupper setter visse verdier høyt, så er det deres egen oppgave å sikre disse verdiene med fredelig fremskaffede midler. Om noen f.eks. er redde for at klassisk musikk vil avgå ved døden hvis den ikke får støtte i tillegg til kommersielle inntekter, så er det de selv som må gripe ansvaret. Staten vil ikke komme dem til hjelp ved å rane deres medborgere.

I et liberalt samfunn vil private forøvrig ha langt mer penger på egen hånd til å støtte sine yndede kulturformål: Når det offentlige bringes til å opphøre med sin virksomhet på et område, må offentlige budsjetter reduseres med det angjeldende beløp. "Kulturpengene" forblir altså på private hender. Ved en systemforandring i liberal retning, vil kontrollen over kulturen fratas staten og leveres over til den enkelte sammen med de frigitte pengemidler. Og den enkelte er i denne sammenheng ikke bare kultur-­konsument, men også -initiativtager og -mesen.

Privatiser­ingen av kulturen betyr ikke bare at man kan kjøpe seg det man vil ha; det betyr også at man kan støtte det man vil ha. (For eksempel symfonikonserter.)

Et slikt systemskifte betyr ikke at all ikke-kommersiell kunst vil forsvinne: vi har ingen holdepunkter for å tro at mesenvirksomheten vil minke. Imidlertid vil mesenvirksomhet utøves av mange private, istedenfor ett eneste offentlig apparat. Mesenvirksomheten desentrali­seres og privat­iseres, kort og godt. Det er minst like sannsynlig at den økes som at den minskes.

Hvilken kunst vil et kapitalist­isk system gi? Rock-sirkus, råporno og pangpangfilmer? Det kan ingen vite. Men den typen skremsel som hemningsløst fremsettes og støttes av kulturbyråkratene er usann­synlig:

SUBSIDIERTE SETER: Debatten om statlig finansiert kunst er ikke ny. Under presenterer Dagbladet.no/debatt en kronikk fra 1988 hvor Sigmund Knag argumenterer for at kulturlivet skal finansieres frivillig. Foto: NINA HANSEN
SUBSIDIERTE SETER: Debatten om statlig finansiert kunst er ikke ny. Under presenterer Dagbladet.no/debatt en kronikk fra 1988 hvor Sigmund Knag argumenterer for at kulturlivet skal finansieres frivillig. Foto: NINA HANSEN Vis mer

a) Om den formaliserte kunsten mangler liv, drama og kraft, vil undergrunnskunsten forsyne publikum med disse verdiene i en grovere, enklere form. Jo mer blodfattigdom i den offisielle kunst, jo mer blod i den uoffisielle.

b) Et ikke ubetydelig publikum hungrer sannsynlig­vis etter en formsikker, ambisiøs og løftende kunst, kanskje uten å vite det. Hvis offisiell estetikk endrer seg (eller mer sannsynlig: blir utskiftet) så en slik kunst fremstår, vil de være villig til å betale for den, som konsumenter eller som mesener.

c) I det kapitalistiske nittende århundret var det ikke vulgære kunstverker som dominerte kvalitativt. Navn fra den tidsalderen som høstet både ære og betydelige inntekter, er idag klassikere som vi ofte forgjeves strekker oss mot. (Kvantitative forhold vet vi riktignok mindre om. 1900-tallet var heller ikke ukjent med statlig understøtt­else av kunsten, selv om tendensen gikk helt i mot markedsorientering.)

En slik voluntarisering kan frigjøre uante krefter, både finansielt og kunstnerisk. Det trengs. Selvtenkende avislesere merker seg tåketeppet som hviler over vårt statsstøt­tede kultur­liv. En stor andel av kulturytringene vakler mellom det uformående trauste og det kunstlet skrullete. Folket vet det. Kunstnerne vet det stort sett ikke. Kulturbyråkratene "veid de\', men liga de\' ikkje." Tilstanden er en følge av det umulige i å kreve nøytralitet av en mesen. På den ene side: Ethvert menneske som er interess­ert i kunst og kultur, har preferanser - annerledes kan det ikke være - og det offentlige består av mennesker. Men på den annen side: av det offentlige kreves nøytralitet, som til­nærmet monopolist på området kulturstøt­te. Der oppstår derfor et administrativt spaltsinn. På den ene side skal kulturbyråkraten føle plikt til å fremme det nye. Men på den annen side forvalter han skattemidler og bør ikke krenke noen lydsterk gruppe. Han kommer i klemme mellom det folkelige og det elitistiske, mellom kvalitetskrav og krav om å ha et åpent sinn. Offent­lig kulturpolitikk kommer i veldige svingninger mellom to gjensidig utelukkende ytterpunkter på skalaen, mellom favorisering av avantgarde-verdier og fremme av det grå, sikre og tannløse. Den overbevisende kunst som har makt til å forene kunstner og publikum, ligger gjerne et helt annet sted - kanskje utenfor skalaen.

De mennesker som finner seg best til rette i dette systemet er særlig vane­gjengerne og avantgarde-intelligentsiaen. For den kompetente og fantasirike kunstner med respekt for sitt publikum er der skralt med plass. I dette systemet hersker alles krig mot alle. Alle søknader om støtte går så og si av samme pott og bedømmes etter samme kriterier (hva de for tiden måtte være). Om en kunstner nå har andre verdier enn de fremherskende, står han for evig utenfor det offentlige systemet.

Offentlige fonds støtter ikke bare kunsten som sådan, den former også vår oppfatning om hva kunst skal være. Denne oppfatningen følger det som er populært i den akademisk-kunstneriske intel­ligentsia. Folkets ønsker kommer ikke til orde. Den uavhengige kunstner kommer ikke til orde. Men det er nettopp i kraftfeltet mellom den dristige kunstner og hans publikum at store kunstform­er utvikles. Og disse to er i dagens praksis berøvet reelt, direkte uttrykk. Det er kultur-byråkratene som hersker, de velmenende, velutdannede establishment-forsvarere.

I et privatisert samfunn ville der være et mangfold av fonds. Disse fonds ville ikke være en del av et samordnet system. Det er en viktig del av deres styrke. De kunne ha vilt avvikende formål. Vi kunne få Foreningen for Ekte Marxistisk Kunst, Teaterforum Afasia, Fondet for Fiin Gammel Kunst, Arbesgruppa for Samfunns-nerbrytandes Kullturarbe\', Fondet for Alt som er Snilt, Varmt, Trygt og Bra (dannet av forhenværende ansatte i Kulturdepartemen­tet?) og så videre, alle bemannet med entusiaster og spesialister som fritt kunne erklære hva de var ute etter. Disse fonds ville naturligvis være avhengig av frivillig opp­slutning. Da ville vi se hva folk virkelig var villig til å støtte. Det turde bli en overraskelse.

Kampen om hva vi bør mene om kunst og kultur, vil aldri opphøre. Men for at vi skal kunne kjempe med redelige våpen i en rettfer­dig kamp, må vi stanse staten i å bruke dine og mine penger på å fortelle oss hva vi bør mene. Statlig kulturstøtte bør forsvinne.

Kulturstøtte uten stat?

Og: Liberalere bør holde opp med å gi liberalismen et dårlig rykte i kulturspørsmål. Det er intet spesielt liberalt i å fremstå som forkjempere for kulturverdier som bonk-bonk-rock, "Politiskolen" og Sky Channel til fortrengsel for Bruckner, O\'Neill og La Scala. Det liberale standpunkt er at støtte til kunstneriske og kulturelle verdier skal være frivillig.

Og måtte så det beste vinne.

HVEM SKAL BETALE?: Diskusjonen om offentlig finansiert kunst fikk en oppsving med Opera-debatten. «Kampen om hva vi bør mene om kunst og kultur, vil aldri opphøre. Men for at vi skal kunne kjempe med redelige våpen i en rettfer­dig kamp, må vi stanse staten i å bruke dine og mine penger på å fortelle oss hva vi bør mene,» skriver Sigmund Knag.