NY FRAMSTILLING: «Det ingen av anmeldelsene nevnte var at «Taxi» sto for et paradigmeskifte i hvordan norskpakistanere og muslimer blir framstilt i norsk kultur (blant annet scenene som røpet at hovedpersonens søster var lesbisk, samt Adil Khans kyssing med sin norske kjæreste)», skriver kronikkforfatteren. Bildet viser Javar (Khan) med kjæresten Anne (Kaia Varjord) i en scene fra «Taxi». Foto: NRK
NY FRAMSTILLING: «Det ingen av anmeldelsene nevnte var at «Taxi» sto for et paradigmeskifte i hvordan norskpakistanere og muslimer blir framstilt i norsk kultur (blant annet scenene som røpet at hovedpersonens søster var lesbisk, samt Adil Khans kyssing med sin norske kjæreste)», skriver kronikkforfatteren. Bildet viser Javar (Khan) med kjæresten Anne (Kaia Varjord) i en scene fra «Taxi». Foto: NRKVis mer

Kulturuttrykk som speiler samfunnet

Vi må ta diskusjonen om norsk kultur og kontroversene rundt det multikulturelle.

Da Ibsen skrev sine samfunnskritiske skuespill mot slutten av 1800 tallet ristet han Kultur-Norge i grunnvollene med betente, politiske budskap. Det var kultur med krutt i, kultur som sa noe om samfunnet og samtida, og som mer sannsynlig enn ikke, banet veien for endringer i samfunnskulturen. Blant annet ble Ibsens «Et dukkehjem» (om feministiske Nora som forlot mann og barn) utgitt i 1879- 34 år før kvinner fikk stemmerett i Norge.

Maleren, journalisten, forfatteren og samfunnsdebattanten Christian Krohg satte også det norske samfunnet i alarmberedskap. Hans bok «Albertine» (1886) og maleri «Albertine i politilægens venteværelse» (1887) tok opp temaet prostitusjon på en måte som fikk etablissementet til å se skjelve (bla. ble boka beslaglagt av politiet i 1888).

I dagens Norge finnes det lite politisk kunst. Er det fordi vi har det for godt? Nei. Filmskapere som Margreth Olin og Eva Sørhaug har i høst satt fingeren på problemer med dagens norske samfunn; asylpolitikken og kvinnemishandling. Likevel er de blant unntakene. Norske tv-programmer, filmer, bøker og billedkunst framstår i hovedsak som narsissistiske kommentarer til vår overflod.

Men hva trekkes fram av kulturjournalister og kritikerne som høyverdig? Sjelden den politiske kunsten (i hvert fall om den ikke direkte handler om dem selv). Er det fordi de ikke er interessert?

Når et samstemt kritikerkor hyler mot månen i begeistring over et nytt, norsk verk er det som oftest for et kulturuttrykk som handler om- for å si det litt flåsete - «traumer ved å ikke få gitt ut boka», «mitt liv som snåling/ kåting» eller «traumer ved å vokse opp som en spinkel akademikerspire». Altså temaer som handler om kulturjournalistenes egne liv.

Dette er for så vidt ikke noe rart. Kulturjournalister er også mennesker. Det som forundrer meg er hvordan den norske kulturjournalister (og kultureliten generelt) virker uinteressert i samfunnskultur som kulturuttrykk.

De siste dagene har det gått sport i å harselere over Jon Hustads kronikk etter Christian Tybring-Gjeddes spørsmål og svar til kulturminister Hadia Tajik. Det siste (før jeg skrev dette) var at kulturministeren svarte på Hustads kronikk på en svært elegant måte.

Men har den karikerte programlederen Hustad og FrP-brumlebassen Tybring-Gjedde et poeng? For folket virket svært interesserte (etter nett-delingen å dømme).

Svekkes norsk kultur av innvandringen?

Jeg skal ikke engang forsøke å mekle i saken. Men jeg har et eksempel som kan belyse min påstand om at norske kulturjournalister ikke er interessert i annet enn sin egen hverdag:

Da jeg hadde premiere på min tv-serie «Taxi» på NRK i oktober 2011 var det særlig én liten ting alle kritikerne overraskende nok bet seg merke i: den avisredaksjonen som i noen få minutter ble portrettert i serien var ifølge dem helt urealistisk. Dette gjorde dem indignerte. Hør bare her:

«Uten å røpe for mye av handlingen, kan en si at det pressetekniske i fortellingen ikke helt holder mål.» (Ingvill Dybfest Dahl, VG)

«Regissør Rolfsen viser nokså mangelfull innsikt i hvordan det indre redaksjonelle liv fungerer i ei avis.» (Øyvor Dalan Vik, Dagens Næringsliv)

«Og hva med stakkars Aftenposten, som avslørte drosjesvindelen. I “Taxi” setter avisa dagsorden, men framstår som amatører og dramatiseringen av hvordan en nyhetssak behandles, henger ikke på greip.» (Mikael Godø, Dagbladet)

«…samt en finansminister og en Aftenposten-redaktør (begge kvinner) så karaktersvake og handlingslammede at det er en hån mot, tja, virkelighetens finansminister og Aftenposten-redaktør.» (Øystein Aldridge, Aftenposten)

Selv om nok mange andre (blant annet politifolk) før har måttet bite i seg liknende forenklinger av eget yrke, er det er jo forståelig at de påpeker hva de ser som feil. Jeg tar kritikken. Det var karikert. Men det som var interessant var det de ikke påpekte.

Følg oss på Twitter

I de samme anmeldelsene viste kulturjournalistene sin manglende interesse for og/eller kunnskap om det multikulturelle Norge (som serien faktisk handler om). De nevner alle temaet overflatisk i én setning hver, men ikke en eneste én klarte å identifisere det kulturelle kruttet som lå i serien. Krutt som startet en samfunnsdebatt ingen norsk tv-serie tidligere har brakt fram. Her er alt de sa om det multikulturelle:

«Adil Khan, så langt kjent som «Danse-Adil», klarer seg bra som skuespiller. Vi tror på formidlingen av dilemmaet hans, med å levere på jobb, innfri foreldrenes forventninger og samtidig leve det livet han selv vil leve.» (Ingvill Dybfest Dahl, VG)

«”Taxi” er et forsøk på en thriller om de sosiale kontrollmekanismene i det pakistanske miljøet som skaper et parallellsamfunn til majoritetsbefolkningen med en og annen overløper.» (Øyvor Dalan Vik, Dagens Næringsliv)

Skildringen av Javars familie gir et fint innblikk i flere kulturelle dilemma, men selve svindelintrigen er mer famlende presentert. (Mikael Godø, Dagbladet)

«Det multikulturelle plottet er tidsriktig og godt uttenkt.» (Øystein Aldridge, Aftenposten)

Men det ingen av anmeldelsene nevnte var at «Taxi» sto for et paradigmeskifte i hvordan norskpakistanere og muslimer blir framstilt i norsk kultur (blant annet scenene som røpet at hovedpersonens søster var lesbisk, samt Adil Khans kyssing med sin norske kjæreste). Dette er problemer som påvirker ungdom, og ikke minst er årsaken til de fulle krisesentrene, og ikke minst er en del av det multikulturelle som er så kontroversielt. Det var disse scenene som laget en storm mot serien med kronikker og debatter, og som den dag i dag fører til at jeg fremdeles blir fortalt av norskpakistanere at serien ikke er «bra» for moralen. Den er nemlig brysom, og farlig for deres kontroll av ungdommen.

Burde norske kulturjournalister ha identifisert at «Taxi» var kontroversiell og viktig? Ja, mener jeg. Om de er interessert i kultur, burde de være såpass interessert i samfunnet at de kan se kontrovers når den presenteres for dem. For dette er viktig for Norge.

Så derfor ønsker jeg Jon Hustads, Christian Tybring-Gjeddes- og Hadia Tajiks debatt velkommen. Istedenfor å bare blåse debatten bort som uinteressant, la oss diskutere; hva er norsk samfunnskultur og hva er norske kulturuttrykk? Er det fyll, fri sex og abort? Er det feminisme og solidaritet? Er det hovmod og arroganse? Er det kirkegang og salmesang? Er det hijab og halalmat? Er det partnerskap og kunstig befruktning?

La oss ta diskusjonen. Kanskje kan vi både lage og sette pris på kultur som både speiler og debatterer samfunnet, som ikke bare lever i sin egen boble.

Ulrik Imtiaz Rolfsen. Foto: Filmweb
Ulrik Imtiaz Rolfsen. Foto: Filmweb Vis mer