KRITIKKLØST: Pisa-testene setter dagsorden for regjeringer verden over, her ved kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen på Engebråten skole ved siste offentliggjøringen av resultatene. Men kritisk forskning på dem lønner seg, ikke skriver artikkelforfatteren.
KRITIKKLØST: Pisa-testene setter dagsorden for regjeringer verden over, her ved kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen på Engebråten skole ved siste offentliggjøringen av resultatene. Men kritisk forskning på dem lønner seg, ikke skriver artikkelforfatteren.Vis mer

Kundepleie eller samfunnskritikk?

Når forskere og universiteter i stadig større grad blir avhengig av eksterne midler, vokser det fram en kultur av lojalitet og taushet. Selvsensur. Kanskje også frykt for synlige og usynlige represalier.

Debattinnlegg

Lever universiteter og høgskoler opp til idealene om fri og kritisk forskning og deltakelse i offentlig debatt? Idealene er der fremdeles, men de er under press i en verden der mye dreier seg om kunder, marked og penger. Forskere og deres institusjoner får uttelling på det de «produserer»: studiepoeng og vitenskapelige artikler. Men de må ha ytterligere inntjening. De får oppdrag utenfra, de søker om forskningsmidler, og de legger inn anbud på utlyste midler. Bunnlinjetenkning og lojalitet til oppdragsgiver kan av og til stå i veien for faglige prioriteringer og akademiske idealer.

Min egen historie illustrerer poenget. For et år siden ble jeg tildelt UiO's pris for forskningsformidling, en virksomhet som for øvrig ikke teller i økonomisk forstand, blant annet fordi den er så vanskelig å måle. Da blir gleden over en slik pris ekstra stor, spesielt når begrunnelsen var knyttet til at jeg levde opp til akademiske idealer om en kunnskapsbasert kritisk holdning og argumentasjonsform.

Men hvor lenge var slangen i paradis? Deler av min popularisering er kritikk av en tiltakende måle-, test- og dokumentasjonskultur som preger skolen og andre deler av samfunnslivet. Men problemet er at jeg er ved et institutt som i stor grad er involvert i denne virksomheten. Store internasjonale tester er også store penger, og en problematisk budsjettbalanse er snudd til overskudd av denne testvirksomheten. I et slikt perspektiv er min offentlige kritikk av spesielt Pisa-prosjektet ikke spesielt populær blant dem som arbeider med dette, for å si det forsiktig. Riktig nok er det mange kolleger ved instituttet som har en tilsvarende faglig og ideologisk kritikk, men de skriver om dette i stort sett engelske fagtidsskrifter. Det gjør jeg også, men jeg velger også å ta debatten i media. Dagens testregime er ikke bare en rent faglig utfordring, saken har politiske og samfunnsmessige sider som angår et bredt publikum.

Men det blåser kalde vinder når man velger å gå ut offentlig med Pisa-kritikk. Jeg har fått grundig bank og personkarakteristikk av Kristin Clemet, som helt bevisst satte i gang Pisa-panikken i norsk skole. Det tåler jeg, og man får de fiender man fortjener. Verre er det å oppleve kalde skuldre og usynliggjøring på egen arbeidsplass. Bare ett eksempel på dette: Instituttet har en «skryteside» med medieklipp. Der finner man for de to siste årene et førtitall eksempler. Ingen av mine kronikker, radio- eller TV-opplegg er blant disse, enda jeg har flere titalls i samme periode. Kanskje tilfeldig? Men det er ikke bare Pisa-kritikken som synes glemt. Heller ikke andre medieinnslag med meg er tatt med. Jeg er ikke-eksisterende. Kanskje tilfeldig, det også?

Mange peker på at dagens spente situasjon i skolen har sin rot i endringer som fulgte i kjølvannet av det såkalte Pisa-sjokket. Stein Aabø traff spikeren på hodet her i Dagbladet (19. aug) ved å hevde at «oppmerksomheten rundt Pisa-undersøkelsen og nasjonale prøver har skapt et forventnings- og effektivitetspress i skolene. Det øker naturligvis byrden på den enkelte lærer. Dette fører også til at mer tid går til rapportering og byråkrati.»

Det følgende bør derfor ha offentlig interesse: Det er dette instituttet som hele tiden har hatt hånd om Pisa. De var med på å skape Pisa-sjokket, da norsk skole fikk dommen «skoletaper», enda vi kom midt i laget blant de rike OECD-landene. «Pisa-sjokket ble en flying start for oss som nylig hadde overtatt ledelsen i Kunnskapsdepartementet», skriver Helge Ole Bergesen, Clemets statssekretær, i sin bok som kom rett etter at nye skolereformer var på plass. De samme Pisa-forskerne bidro til å foreslå og siden utvikle de nasjonale prøvene. Motivasjonen var utvilsomt å arbeide for en bedre skole, med mere vekt på kunnskap og læring. Det var forøvrig full politisk enighet om denne utviklingen. Senere fikk instituttet ansvaret for store deler av disse prøvene, dessuten Oslo-prøver og andre nasjonale og internasjonale tester. I dag er det 23 ansatte som er tilknyttet denne gruppa ved instituttet. De gjør sikkert en god jobb, men det kan diskuteres om denne testingen i dag er til beste for skolen. Men slike oppdrag skaper arbeidsplasser og orden på økonomien. Ikke bare det, for i kjølvannet av Pisa-krisa følger det også satsinger på tiltak som skal rette opp situasjonen, og det kommer stipendiatstillinger og forskningsmidler. Hvis en ung forsker er ute etter å få en jobb, er Pisa-kritikk ikke noe godt sjekketriks.

Slik er for øvrig også situasjonen i andre land. OECD opererer som et globalt utdanningsdepartement, og Pisa er deres viktigste instrument. I nær sagt alle land oppstår Pisa-sjokk, for alle vil helst være på pallen i det man opplever som en slags IQ-test for hele nasjonen. Når det er 75 land med, kan ikke alle komme på pallen. Viktigere er det at Pisa faktisk ikke tester skolekunnskaper, og heller ikke bryr seg om de enkelte landenes læreplaner. Pisa-data sier heller ikke noe som helst om årsaker til verken gode eller dårlige resultater. Men likevel oppstår en slags panikk, og nasjonale myndigheter føler at «noe» må gjøres, de må vise handlekraft.

Det er interessant hvordan ulike regjeringer lanserer diametralt motsatte «forklaringer» på det de oppfatter som for svake resultater. Disiplin? Klassestørrelse? Lærerutdanning? Læringsstrategier? Tilbakemeldinger? Ledelse? Mer IKT? Tidlig innsats? Klarere kunnskapskrav? osv. Fantasien og kreativiteten blomstrer, men er stort sett helt uten forankring i Pisa-data.

Likevel: en rekke av tiltakene synes å gå igjen i mange land. I kjølvannet av Pisa kommer det nye læreplaner basert på Pisa-rammeverket, det blir mer testing, flere og tidligere karakterer, rangering av skoler og kommuner, lærerlønn etter prestasjoner, frie skolevalg og privatskoler. Og skolen og lærerne blir syndebukker, ofte rene mobbeoffer. Sverige er det beste eksemplet.

Nytt av året er at Pisa/OECD har inngått nært samarbeid med Pearson Inc., verdens største kommersielle aktør når det gjelder tester og undervisningsopplegg. Pearson har 40 000 ansatte i 80 land. De selger tester som setter diagnosen, og selger sine undervisningsopplegg som medisin. Utdanning er nå en av verdens mest lukrative bransjer, og nå spiller Pearson på lag med selveste OECD. Det hører med til historien at Pearson er hovedsponsor for universitetsinstitutt som arbeider med tester og skoleutvikling. Usynlige bånd av lojalitet og gjensidig avhengighet blir vevd i det stille. Kritisk forskning på dette er i enhver forstand lite lønnsomt.

Denne konkrete saken er ett av mange eksempler på hva som skjer når forskere og universiteter i stadig større grad blir avhengig av eksterne midler. Det vokser fram en kultur av lojalitet og taushet. Selvsensur. Kanskje også frykt for synlige og usynlige represalier hvis man går ut offentlig. Unge forskere på utkikk etter jobb oppfatter selvsagt budskapet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook