- Kunne blitt bygdeoriginal

- Jeg har ikke ambisjoner om å krype under huden på Kjell Aukrust. Jeg skriver om et engstelig menneske, om han som trekker i nødbremsen, han som egentlig bare ville ha litt frisk luft, men som i farta tar feil av «Fredo» og «Freno» og stanser ekspresstoget «Treno Rapido» sør for Roma.

For tre år siden skrev litteraturanmelder Jan Jakob Tønseth i Dagbladet en så overbevisende analyse av fenomenet Hallstein Bronskimlet og Flåklypa Tidende at en forfjamset forfatter sporenstreks ringte Cappelens Forlag. Han hadde sett en ny tolkning av sin humor. Han ville vite hvem i all verden denne Tønseth var.

Avstand

- Kanskje hadde Aukrust sett noen som endelig forsto ham? spør Tønseth seg selv. - Du vet, det er så mange som har skrevet om Kjell Aukrust. Det er så mange som står ham nær. Jeg tror det er viktig å se ham på avstand.

Møtet med Aukrust ble starten på fire samtaler, gjennomlesningen av 19 permer med avisutklipp og to og et halvt års arbeid med en biografi som nå nærmer seg fullførelsen.

- Kjell Aukrust kunne ha blitt gående som en bygdeoriginal oppe i Alvdal, som en slags Reodor Felgen. Faren var så opprådd at han helst ville gjemme bort den umulige sønnen på et småbruk i hjembygda, sier Tønseth.

Ordblind

Han forteller at lille Kjell langt fra var noe skolelys, nærmest en katastrofe. Rettskrivningen hans var helt hinsides. Ikke nok med at gutten dumpet, han gikk to ganger for presten også.

Hans kone Kari mener bestemt at Kjell var ordblind.

- Det var jo mange unger som hanglet gjennom folkeskolen på bakerste pult av den grunn, sier Jan Jakob Tønseth.

Han tegner et bilde av Kjell Aukrust som er atskillig mer drastisk enn det muntre livet vi leser om i «Simen», «Bonden» og «Bror min».

Også gråt

Faren, som var bestyrer på Storsteigen landbruksskole, visste ikke hva han skulle gjøre med gutten, han var overbevist om at n'Kjell ikke kunne klare seg på egen hånd i livet. Plassering på spesialskolen Toftes Gave var på tale, og det var ingen spøk. Da Lars O. Aukrust ble valgt inn som stortingsmann for Bondepartiet, ble den 14 år gamle sønnen tatt med til Oslo. Han var satt under administrasjon av faren. Han skulle bo på hybel, og den begavede Odd som allerede studerte, var sin brors vokter. Kjell ble sendt på snekkerskole.

- Det var vel ikke helt lett for en liten kar fra Alvdal inne i hovedstaden heller?

- På snekkerskolen ble han smurt inn med lim og rullet i høvelspon. Jeg spurte Aukrust hva han gjorde da. Han svarte: «Jeg lo, jeg også. Hva faen skulle en gjøre?»

Han gråt nok også. Det var i hvert fall med alvor han grep stemjernet og hogg seg i armen. Året på snekkerskolen var annus horribilis.

- Det var maleren Henrik Sørensen som reddet Kjell Aukrust?

- Lars O. var venn av Sørensen. Han berget sønnen i helt bokstavelig forstand ved å åpne dørene til Kunst- og håndverksskolen: Det er med god grunn at Kjell Aukrust bruker tittelen «Slipp ham inn!» i sine erindringer.

Innstillingen var den at går ikke dette, så går det til helvete.

Da en tegning av Kjell Aukrust tre år seinere ble antatt på Høstutstillingen, løp debutanten ut i Slottsparken og spydde av glede.

Sitt eget rike

- Jeg sa ja til oppgaven da jeg leste gjennom bøkene hans på nytt og ble overbevist om at Aukrust er en dikter, sier Tønseth.

- Hva var det som til slutt overbeviste deg?

- Beskrivelsen av barndommen. Hvordan hans verden er så helt annerledes enn den voksne verdenen.

Jeg har lest ei bygdebok for Alvdal ganske grundig. Der står det om de årene da Kjell Aukrust levde sin lykkelige barndom: «Alt stod liksom stille og forfalt.»

Det var de årene Kjell Aukrust blomstret og skapte sitt eget rike, et rike han siden skulle gi videre til hele det lesende Norge med debutboka «Simen». Etter den våknet han som en Byron og var berømt.