MANGEL PÅ HÅP: Pakistanske guttebarn på en av de religiøse skolene i Rawalpindi. De aller fleste terrorforsøk de siste årene har hatt en eller annen forbindelse til Pakistan, og vi må forstå de sammensatte årsakene til at gutter lar seg rekruttere, skriver Laila Bokhari som i dag kommer med boken «Hellig Vrede».Foto: AFP/Scanpix
MANGEL PÅ HÅP: Pakistanske guttebarn på en av de religiøse skolene i Rawalpindi. De aller fleste terrorforsøk de siste årene har hatt en eller annen forbindelse til Pakistan, og vi må forstå de sammensatte årsakene til at gutter lar seg rekruttere, skriver Laila Bokhari som i dag kommer med boken «Hellig Vrede».Foto: AFP/ScanpixVis mer

- Kunne det vært din bror, Bokhari?

TERRORISME: Pakistan produserer og tiltrekker seg stadig unge menn som ønsker å ofre sine egne liv.

|||SPØRSMÅLET KOMMER fra en student ved Forsvarets Høgskole. Jeg har nettopp avsluttet en forelesning om terrorisme. Det er høsten 2005, noen måneder etter London-bombene. Jeg har fått spørsmålet før, og det setter alltid en støkk i meg: det profesjonelle blir ubehagelig personlig. Kunne min to år yngre bror — en velutdannet og samfunnsengasjert mann — blitt radikalisert av vestlig utenrikspolitikk og en følelse av marginalisering? Kunne han vært en av de som dro på treningsleir i Pakistan, tok til våpen og drepte uskyldige mennesker?

Noen måneder tidligere hadde metropolen London opplevd et av de største terrorangrep vi har sett. 52 personer ble drept. Over 700 personer ble skadd. En tid senere dukker to videoopptak opp. Der beskriver gjerningsmennene sine motiver. Ubegripelig for de aller fleste av oss.

FOR FØRSTE GANG ble «home-grown terrorism» — terror utført av mennesker oppvokst i Vesten — et begrep. Gjerningsmennene var engelskmenn, tre med pakistansk opprinnelse, og en konvertitt av jamaicansk avstamning. Spekulasjonene i etterkant kretset rundt spørsmålet om hva som egentlig hadde skjedd under oppholdene i Pakistan. Hvem hadde mennene hatt kontakt med? Pakistanske myndigheter ble satt under enormt press.

Gjorde de egentlig nok for å forhindre at unge mennesker ble terrorister? Lå forklaringen i deres europeiske oppvekst og følelsen av diskriminering? Var de blitt plukket opp av såkalte talentspeidere som aktivt rekrutterer unge og lettpåvirkelige mennesker? Eller var de blitt radikalisert av egen overbevisning? Spørsmålene kom nærmere. Det var tross alt snakk om unge europeiske menn av pakistansk opprinnelse. Mange av oss ble utfordret til å forklare.

Artikkelen fortsetter under annonsen

PÅ DEN TIDEN hadde jeg nettopp gjennomført nok et feltarbeid i Pakistan. I bagasjen hadde jeg historier fra mennesker med bånd til militante bevegelser. Noen var på vei inn i dem, andre på vei ut. Historiene deres fortalte noe viktig om synet på vold og terrorisme. Mange var sinte unge menn, deres vrede både var og kunne omformes til noe hellig, ble de forklart. Men jeg snakket også med andre, deres fedre og mødre, religiøse ledere, inspiratorer og rekrutterere.

MITT BARNDOMS PAKISTAN var et land med mangotrær og appelsinåkrer. Onkelen min røkte vannpipe, mens bestemor satt på en gammel sharpai-seng — blant sjasminblomstene i hagen. Vi reiste på bilturer til det grønne Kashmir, til fjellpasset over til Kina, Karakoram, Silkeveien og nordområdene. Samtidig som jeg lekte meg gjennom barndommen, ble grunnlaget for politikken som skulle forme Pakistan, regionen og verden i mange år fremover lagt. Dette var tiden da frøene ble sådd for det som er dagens al-Qaida og Taliban. Jeg husker da familien min dro opp i det dramatiske Khyberpasset i 1979, våren før Sovjet gjorde sitt inntog i Afghanistan. Et mektig landskap av tørre fjell og daler, uoversiktelig som et spindelvev. Vakkert og goldt, men ugjestmildt. Noen måneder senere viste TV-skjermene sovjetiske tropper på vei inn i Afghanistan, og afghanere på flukt inn i Pakistan.

Denne begivenheten skulle føre til at Pakistan ble en gjennomfartsåre for våpen og hellige krigere. Resultatet var en ideologi som sitter den dag i dag. En infrastruktur ble bygget. En voldskultur der hevn ble akseptert.

NOEN AV DE sterkeste møtene er mine samtaler med mødre som har gitt bort sine sønner. Noen av de stolte, noen som sier de vil oppfordre sine barnebarn som sitter på gulvet foran oss til å gå samme veien. Hvorfor? Jo, fordi deres tro er så sterk, fordi dette er det de er blitt fortalt er den riktige vei. Gjennom sine sønner får familien æren tilbake. Andre ber gråtende om hjelp, skulle ønske de kunne forandre Pakistans politikk, ledernes kyniske utnyttelse av deres barn. De klager over mangelen på utdannelse, sier at staten ikke tar dem seriøst.

Dermed oppstår parallelle strukturer. Noen av disse plukker opp unge rekrutter. Dessverre er det flere som har gått veien tilbake inn i militante bevegelser fordi det ikke finnes alternativer for dem.

ÅRSAKENE er komplekse og sammensatte, svarene er mange. Det finnes dessverre ikke enkle svar, men det som går igjen, er en mangel på troen om en fremtid, at verden er urettferdig, lederne kyniske og korrupte.

Ungdommen bærer på et hat mot vesten, lederne forklarer dette ved å vise til den dobbeltmoral som utøves. Verden er skitten og med ondt skal ondt fordrives. Maktesløshet, mangel på fremtidsutsikter. De har dessverre nok å bygge argumentene på, og få som motsier dem.

Dette blandes med en mistolkning av Islam, en kraft som gir dem muligheten til å se et bedre liv i Paradis. «Vi okkuperes av vestens ideer, vi er under angrep». Ledere gir dem verktøyene for å ta dette videre — og unge menn føler endelig at de har gjenvunnet makt — sin egen og nasjonens.

En manns terrorist er en annen manns frihetskjemper.

30-35 000 NORDMENN har en eller annen tilknytning til Pakistan. Pakistan kommer derfor nærmere oss på mange måter. Vi skylder disse å forstå landet bedre. Videre har vi norske soldater, norske gutter og jenter i nabolandet Afghanistan. Pakistan er sentral i den regionale konteksten. Men kanskje viktigst: At reisen mellom Europa og Pakistan er kort, forbindelsene mange, er dessverre noe vi har sett flere eksempler på.

De aller fleste terrorforsøk de siste årene har hatt en eller annen forbindelse til Pakistan. Dette er befolkningen som bor ved terrorismens frontlinje. Å forstå Pakistan er derfor viktig. Ikke bare politikken og landet — men fremfor alt menneskene.