Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «Catherine The Great»

Kunne toppet «Game of Thrones»

Dame Helen Mirren er større enn «Catherine The Great»

OBS: Inneholder milde spoilere for russisk historie.

Få familiesagaer fra virkeligheten er mer velgnet til timevis med saftig, sabelraslende og -svingende, sensuell seriebehandling enn Romanov-dynastiet, som regjerte som Russlands tsarer og tsarinaer fra den 16 år gamle Mikhail fylte et maktvakuum i 1613, til slektens blodige endelikt under revolusjonen i 1917.

«Catherine The Great»

4 1 6

Miniserie

Alle episodene slippes 3. oktober
Beskrivelse:

Miniserie i fire deler om Russlands siste keiserinne. Med Helen Mirren, Jason Clarke, m.fl.

Kanal:

HBO

«Russlands største kjærlighetshistorie er litt for mye våt kinaputt, litt for lite kruttønne.»
Se alle anmeldelser

I mellomtiden fikk vi noen hundreår med indre og ytre maktkamp, moralsk hykleri og stormannsgal selvberettigelse, mentale lidelser i fri dressur, renkespill og kuppforsøk, og orgiastisk festing og bestialsk tortur. I det hele tatt, Romanovene sjekker stort sett av på alle punktene av depravert, menneskelig faenskap du kan forestille deg, og noen du ikke kan.

En fjernsynskrønike om dem kunne lett toppet «Game of Thrones».

Juvelen i kronen

Toppunktene i denne delen av russisk historie var nasjonsbyggende giganter som Peter I og Katarina II, begge med tilnavnet «den store», og det er sistnevntes voksne liv som nå er dramatisert som miniserie av HBO og Sky, med en av juvelene i den britiske skuespillerkronen, dame Helen Mirren, som både produsent og hovedrolleinnehaver. Det er lett å se for seg appellen en slik rolle har for en scenekunstner av Mirrens kaliber. Katarina, opprinnelig av tysk herkomst, fikk makten i Russland etter et statskupp mot sin mann, tsar Peter III, i 1762. Hun var belest, med progressive tanker inspirert av opplysningstiden, men på samme tid egenrådig, sta, infam på grensen til giftig, og hadde en glupsk apetitt både på makt og menn.

Det er i spenningen mellom de to sistnevnte at «Catherine The Great» legger sitt hovedfokus, der keiserinnens turbulente, livslange romanse med statsmannen Potemkin (ja, han som fikk panserkrysseren oppkalt etter seg) blir både hennes måte å konsolidere makt på og miste den, hennes raison d’étre, og eksistensielle akilleshæl. I et intrigant hoff der seksualitet brukes både som maktmiddel og til å posisjonere seg, er det å forelske seg det mest risikable av alt. Både fordi det alltid står en vonbroten andreelsker igjen i kjølvannet (Richard Roxburgh, fra «Moulin Rouge», stikker nesten av med showet i de første episodene som den forsmådde Grev Orlov), men mest fordi man aldri kunne vite om det å lukke opp sin hjertedør ville bety å slippe fiendtlige styrker inn. Mennesker med så mye makt som våre hovedpersoner har, som i elskovs- og kjærlighetståke lar seg rive med av følelsene sine, og oppfører seg som sjalu, stolte fjortiser, får ditto store konsekvenser. Når hjerter som disse står i brann, gjør fort resten av landet, og Europa, det også.

I kulissene lurer tronutfordrere og politiske krefter som er beundringsverdig dyktige på å dra en ny lausunge opp av hatten de kan bruke til å utfordre arverekken. Det er visst alltid en revolusjon i emning i dette landet.

Melodrama

Det er altså et besnærende grunnpremiss serien opererer med her, som gir rom for at det storpolitiske og det intime kan vikles sammen på beste melodrama-vis. Dessverre er det ikke alltid like godt utført som det er tenkt. Både manus og regi – sistnevnte signert Philip Martin, en av folka bak «The Crown», har en lei tendens til å være overtydelig og flatt, der både nerve og følelse av fallhøyde ofte mangler. Merkelig nok, gitt alt som faktisk står på spill for både nasjonen og hovedpersonene våre.

I stedet får vi litt for mange konspiratører som lurer i gardinene, olme blikk uten kontekst, og kriger som kommer og går, uten særlig annen funksjon enn å flytte brikkene våre rundt på Russland-kartet. Det er aldri direkte kjedelig, men man sitter med følelsen av at det burde vært så mye mer å hente her. Ikke minst i relasjonen mellom Katarina og Potemkin.

Mirren er som alltid formidabel, verdig og sårbar og iblant med et drag av skøyeraktig ungpike, vekselsvis sterk matriark, manneetende, sort enke, og svak og kjærlighetshungrig persilleblad. At hun i noen scener er mer enn 30 år eldre enn den hun skal gestalte, gjør ingenting. Denne dame-n er rå. Verre er det med Jason Clarke («Zero Dark Thirty»), som er en påfallende livløs og døll Potemkin, og kjemien mellom ham og Mirren er nærmest ikkeeksisterende. Det sier sitt at de beste scenene i serien kommer når han ikke er på skjermen, eller etter at Potemkin er død. Clarke fungerer bedre som gjenganger enn som førsteelsker.

Det er synd, for konsekvensen er at man sjelden føler dragningen de to har mot hverandre som noe annet enn en påstand, og deres higen blir aldri vår. Katarina, og Mirren, hadde fortjent mer.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media