PSYKOTRILLER: Svenske Johan Theorin har forlatt kriminalromanen og leverer en ren psykologisk thriller med sterke innslag av grøss og skrekk. Ikke blant hans beste romaner, mener anmelderen. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
PSYKOTRILLER: Svenske Johan Theorin har forlatt kriminalromanen og leverer en ren psykologisk thriller med sterke innslag av grøss og skrekk. Ikke blant hans beste romaner, mener anmelderen. Foto: Jørn H. Moen / DagbladetVis mer

Kunne vært skumlere

Johan Theorin har skrevet en ren psykologisk thriller.

ANMELDELSE: Tittelen på Johan Theorins siste roman sier det meste. «Sankta Psyko» er en psykologisk thriller, en grøsser, kanskje, med klare innslag fra skrekksjangeren.

Historien har riktignok opprullingen av et mysterium som motor, men noen rasjonell etterforskning finnes ikke. Kun de ulike og mer eller mindre forstyrrede karakterenes forsøk på å forstå seg selv og hva som har skjedd med dem.

Underjordisk tunnel
I åpningskapittelet møter vi Jan Hauger, som nettopp har ankommet en liten by på Sveriges vestkyst, der han har fått seg jobb som førskolelærer. Barnehagen ligger kloss inntil Sankta Patricia, et sykehus som blant annet huser psykisk syke kriminelle. Barna i barnehagen er barn av sykehusets pasienter, og får jevnlig besøke sine foreldre via en underjordisk tunnel.

Forfatteren lar det skinne gjennom at Jan Hauger har sine grunner til å ville jobbe nettopp her.  

Ny arena

Kunne vært skumlere

Johan Theorin er blant Sveriges mest leste krimforfattere. Bøkene hans er oversatt til et tjuetalls språk, og her hjemme har han mange trofaste lesere. De blir neppe skuffet, i hvert fall ikke de som liker den intense spenningen og de irrasjonelle understrømmene som kjennetegner Theorins forfatterskap.

Forfatteren har denne gangen forlatt Öland som ramme for fortellingen. Borte er også de gode og stemningsskapende naturskildringene fra tidligere romaner. Denne gangen er det selve institusjonen, Sankta Psyko på folkemunne, som blir gjenstand for beskrivelse.

Personlig synes jeg ikke Theorin lykkes like godt med en bygning som han lyktes med Ölands forblåste landskap. Sykehuset forblir en mørk, dyster betongkoloss, litt klisjéaktig beskrevet, og sjelden særlig faretruende.  

Skrekkmesteren

Fortellingen er delt inn i tre tidsnivåer, alle sammen har Jan Hauger som hovedperson. I tillegg til nåtidsfortellingen, møter vi ham når han går i åttende klasse, samt når han er i begynnelsen av tjueårene og får jobb i sin første barnehage. Som ungdomsskoleelev blir han utsatt for grov mobbing av en guttegjeng. Som ung barnehageassistent kidnapper han et barn. Motivene hans blir først tydelige mot slutten av romanen.

Det er umulig å lese «Sankta Psyko» uten å tenke på Sveriges skrekkmester John Ajvide Lindqvist. Som Lindqvist skriver Theorin om rotløse ungdommer, voksne som ikke forstår, ungdommens råskap mot hverandre og ondskapen midt i det alminnelige svenske sosialdemokratiet. Som i Lindqvists «La den rette komme inn» møter også Jan Hauger en sterk, eksentrisk jente. Gjennom henne finner han styrke og mening i tilværelsen.

Theorin har solid grep om fortellingen sin og vikler historien ut i akkurat passe porsjoner, slik at brikkene én etter én faller på plass. Mye av spenningen oppstår i informasjonen som hele tiden holdes tilbake, både av karakterene i fortellingen og av forfatteren selv.

Hvem er Jan Hauger? Hvem var han? Hva har skjedd med ham underveis? Mysteriet i «Sankta Psyko» er egentlig hovedpersonen selv.