Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kunnskap eller konkurransefortrinn

DEBATTEN OM kunnskapens verdi og høyskolenes og universitetenes plass i samfunnet har bare så vidt begynt, til tross for at utdanningskomiteen på Stortinget skal avlevere sin innstilling om ny universitets- og høyskolelov allerede 8. februar. Mange bekymrer seg over tendensen til økt maktsentralisering og innslag av markedslogikk i akademia. Clemets lovforslag (Ot. prp. 79) legger imidlertid opp til et langt mer grunnleggende angrep på utdannings- og forskningssektoren. Private og offentlige institusjoner skal sidestilles faglig i en forestilling hvor Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) er tiltenkt en sentral rolle. For å forstå betydningen av grepet må blikket heves. Slik Clemet allerede har gjort.

NOKUT ble opprettet i år som del av Kvalitetsreformen. Ingen av delene ble til på grunn av et behov for kvalitetssikring i Norge, selv om navnene kanskje antyder noe annet. Tvert imot er både institusjonen og reformen et produkt av det europeiske utdanningssamarbeidet, Bologna-prosessen. Målet er sammenlignbare utdanningssystemer med tilnærmet fri flyt av studenter over landegrensene. Med utstrakt bruk av byråkratiske evalueringsmekanismer legger systemet opp til en standardisering av kunnskapsproduksjonen. Den faglige friheten, som har blitt sikret gjennom institusjonell autonomi og internt demokrati, skal nå bindes opp til premisser definert ovenfra. Utover dette har Clemet kommet med et selvstendig innspill. Hun vil at private høyskoler og universiteter skal innlemmes i det samme systemet.

HØYERE UTDANNING og grunnforskning har fram til i dag hovedsakelig vært et offentlig anliggende. Staten har hatt finansieringsansvaret ut fra begrunnelsen om at bare slik kan den faglige friheten sikres, små fag opprettholdes og lik rett til gratis utdanning garanteres. De private aktørene, som etter hvert er blitt sluppet til, har vært strengt regulert og stiftelser som BI har kun hatt status som supplement. Men nå åpnes det for at private institusjoner skal innvilges de samme faglige rettighetene som offentlige. Idet utdannings- og forskningssektoren klargjøres for betydelig markedsinnflytelse setter Clemet sin lit til at NOKUT med alle sine feil og mangler kan ivareta reguleringsbehovet overfor bedrifter som skal få drive ren næringsvirksomhet.

Akademia og Stortinget er like tillitsfulle og ser ut til å enes om at offentlige utdanningsinstitusjoner er sikret tilstrekkelig autonomi. Mange tror dessuten at private institusjoner vil bidra med innovative krefter og tiltrengte ressurser. En slik vurdering tar imidlertid ikke høyde for at tunge økonomiske aktører - nasjonale og internasjonale - med juridiske fullmakter kan gå inn for å utkonkurrere underfinansierte offentlige institusjoner. Det vil i så fall tvinge fram innføring av studieavgifter. Her kan Clemets planer om internasjonal handel med utdanning gjennom Hovedavtalen for handel med tjenester (Gats) i Verdens handelsorganisasjon tjene samme hensikt.

UAVHENGIG AV finansieringsnivået i offentlig sektor kan private utdanningstilbydere på sikt uansett bidra til at kvalitet begrunnes ut fra et kommersielt nyttebegrep. NOKUT som skal basere sine evalueringer på kvantitative kriterier vil ikke kunne forhindre en slik omdreining. I verste fall kan dette organet faktisk bli et verktøy som medvirker til at et frikjøpt kvalitetsbegrep slår rot. Det første kvalitetssikringsorganet ble opprettet i England i 1997. I dag er 6 av styrets 14 medlemmer importert fra næringslivet. Virksomheten de bestyrer, som hevdes å være uavhengig, skal sørge for at engelske høyskoler og universiteter tilbyr tjenester som kun er av «en akseptabel kvalitet og en hensiktsmessig akademisk standard».

I fri konkurranse med private universiteter er det grunn til å tro at den tiltagende trenden hvor forskningsprosjekter begrunnes enten ut fra prestisje eller nytte for næringslivet vil forsterkes. I tillegg har utdannings- og forskningsministeren i lovforslaget lagt inn krav om at offentlige institusjoner skal søke midler eksternt og sørge for anvendelse av forskningsresultater. Dette er en videreføring av plikten til patentering av forskningsresultater som ble innført i universitetsloven anno 2002. Dersom Clemet får viljen sin skal kombinasjonen av markedsmekanismer og byråkratiske styringsprinsipper i framtiden hovedsakelig sørge for å produsere relativt kompetente arbeidstakere til et næringsliv som skal sanke sine komparative konkurransefortrinn fra lydhøre forskningsinstitusjoner.

KAN PRIVAT SEKTOR løse samfunnsoppgaver like godt som det offentlige? Det er det ideologiske spørsmålet som i dag preger det offentlige ordskiftet og striden mellom venstre- og høyresiden i norsk politikk. Dessverre bidrar ikke denne motsetningen til å identifisere de kritiske momentene idet fremtiden til høyere utdanning og forskning skal avgjøres. Etter hvert fins det for så vidt eksempler på at det private kan utføre enkelte tjenester like godt - og noen ganger til og med bedre enn det offentlige. Det fins selvfølgelig også flere eksempler på det motsatte. Men en annen problemstilling er hvorvidt det private kan og skal definere hva som er relevante og prioriterte samfunnsoppgaver.

Rektor ved Universitet i Oslo, Arild Underdal, er en av dem som mener at markedet har slike ekspressive og representative egenskaper og at disse derfor bør ha en sentral plass i akademia. Det er skremmende å se ham vifte med Clemets skjema. Behov forstås lett som betalingsevne, kunnskap forveksles med kommersielle konkurransefortrinn, internasjonal utveksling blir handel med utdanning, samfunnsnytte forstås som relevant kompetanse for næringslivet og bistandsmidler øremerket sektorsamarbeid i u-land kan uten motforestillinger benyttes som brekkstang for å liberalisere utdanningssektoren deres. Slik fremstår markedet som samfunnets og akademias talerør.

MEN HVA FORVENTER samfunnet av høyskolene og universitetene? Har ikke disse institusjonene et viktig ansvar i kunnskapssamfunnet? I en stadig mer komplisert og uoversiktlig verden er behovet større enn noen gang for tilgang på uavhengig og kritisk faglig kunnskap. Må ikke stedene hvor denne informasjonen kan oppdrives være åpne og tilgjengelige for alle? Kan andre insentiver ligge til grunn for kunnskapsakkumulasjonen enn søken etter sannhet? Hvilken forskningsaktivitet trenger samfunnet? Den som kan gi ny teknologi for utvinning av olje, utvikle alternative energikilder eller finne måter å frigjøre økonomien fra energiforbruket?

Flere prøver å legitimere høyskolene og universitetene ved å plassere dem innenfor rammene av en konkurransedrevet kunnskapsøkonomi. Men dersom deltagerne i spillet om høyere utdanning og forskning ikke begynner å merke seg de relevante konturene kan vi ende opp i en situasjon hvor offentlige institusjoner lukkes og omgjøres til redskap for snever resultatstyring. Odelstingsproposisjon 79 legger opp til at både private og offentlige institusjoner skal ivareta og fremme private økonomiske interesser. Hvem skal tjene individet og samfunnet?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media