Kunnskap for å overleve

Vet du hvor sokkene dine kommer fra? Sjansene er store for at de kommer fra Kina, nærmere bestemt fra Datang. For 25 år siden var Datang en liten landsby med ca. 1000 risbønder. I dag produseres det ni milliarder par sokker i byen – per år – noe som tilsvarer en tredjedel av hele verdensproduksjonen. Ikke rart at byen har fått kallenavnet «Sock City».

Bestiller du en feriereise, flybillett eller leiebil gjennom ebookers.no er det kontoret i India som tar seg av det meste av jobben. Kunder av McDonald’s som bestiller sine hamburgere fra sin bil ved å snakke til en mikrofon i et stort menyskilt, kan bli behandlet av et kundesenter (call center) i Bangalore, India.

Tiden det tar å ta et bilde av personen som bestiller og sende dette sammen med bestillingen til den aktuelle restauranten fra India til Norge, er like kort som å ta bestillingen lokalt. Når lønningen er lavere i Kina eller India og kvaliteten på tjenesten er minst like god, er beslutningen lett.

Selv om mye kan gjøres billigere og bedre fra lavkostland er ikke alltid problemstillingen like enkel for politikere og fagforeningsledere som den er for bedriftsledere. Mens politikere sloss for å holde arbeidsledigheten nede, kjemper fagforeningsledere for å opprettholde sosiale goder og lønn.

Så lenge en bedriftsleders primære oppgave er å sørge for at bedriften er lønnsom, og så lenge de ikke kan pålegges å opprettholde (u)lønnsom drift, står politikere og fagforeningsledere overfor en uoverkommelig oppgave.

Det er naivt å tro at land som overtar vår produksjon ikke har ambisjoner om å ta over våre kunnskapsbaserte tjenester. Jakten på økonomisk vekst skjer ikke nedover i næringskjeden – den skjer oppover i kjeden.

Det ultimate konkurransefortrinnet er kunnskap – ikke billig arbeidskraft. Dette stiller Norge overfor formidable utfordringer som dessverre i liten grad ble berørt i valgkampen. I en global verden kan ikke politikere eller fagforeningsledere bygge en mur rundt nasjonen eller bedriften og vedta konkurransefrie soner. Arbeidsmarkedene har utviklet seg fra lokale til regionale og nå globale markeder.

Selv om arbeidsmarkedene er mer politisk styrt enn vare-, tjeneste- og kapitalmarkedene, betyr ikke det at de økonomiske tyngdelovene kan settes ut av spill. Den som kan levere best kvalitet til lavest pris vinner. Fagforeningslederne må forberede seg på å kunne «selge» sine medlemmers tilgjengelighet og kunnskap til en konkurransedyktig pris.

Dette reiser en grunnleggende problemstilling: Når slaget om de enkle oppgavene er tapt til lavkostland, hvordan kan vi utvikle Norge til å kunne konkurrere stadig høyere oppe i næringskjeden?

Å bevege seg videre oppover i næringskjeden ved å tilby mer kunnskapsbaserte tjenester, vil være en viktig forutsetning for å opprettholde store deler av velfredsstaten. I tillegg ser jeg for meg en helt annen samarbeidsform mellom politikere, fagforeninger og bedrifter – fordi vi er alle i samme båt.

Mens politikerne må ta ansvaret for rammebetingelsene og kvaliteten i arbeidsstokken gjennom satsing på skole- og utdanningssystemet, må næringslivet ta ansvaret for innovasjon og verdiskapning. Fagforeningslederne må i tillegg til lønnsmoderasjon også akseptere en del av bedriftens kommersielle risiko. Lønn og incentiver må reflektere dette.

Norge har en stor og moderne offentlig sektor. Denne må utvikles videre slik at samarbeidet mellom næringsliv og det offentlige blir effektivt i et kostnads- og verdiskapningsperspektiv. I sum ser jeg for meg at kunnskap om effektiv styring og ledelse av offentlig sektor må utvikles.

Det internasjonale kappløpet mot toppen av næringskjeden innen private og offentlige tjenester har bare så vidt begynt. I dag er det Kina og India som får oppmerksomheten. I morgen vil det kunne være lavkostland i Afrika eller Sørøst-Asia som presser på. Grunnen kan være at Kina og India har mistet sitt kostnadsfortrinn og blitt høykostland som de vestlige landene.

Hvordan det fremtidige arbeidsmarkedet vil se ut vites ikke, men det vil kreve mye av alle involverte. Det som med sikkerhet kan sies er at de ansatte må belage seg på å bli mer mobile, både geografisk og kunnskapsmessig. Norske studenter må innse at det ikke er norske studiekamerater og venninner de konkurrerer med, men talenter fra hele verden.

I Norge er du ansett for å være dyktig dersom du kommer inn på ingeniørstudiet ved NTNU i Trondheim. I USA er man geniforklart dersom man kommer inn på ingeniørstudiet ved Massachusetts Institute of Technology (MIT). I India sier man at dersom du står på venteliste på India Institute of Technology (IIT) kan du alltids søke MIT.

Norske universiteter og høyskoler må ta konsekvensen av en mer global verden ved å redefinere sine virksomhetsvisjoner. Vi må i større grad strekker oss etter å bli ledende vitenskapelig universiteter og høyskoler i Europa. På denne måten kan vi tiltrekke oss flere og bedre studenter. Ikke minst presser dette oss til å sammenligne kvaliteten i de vitenskapelig ansatte med kollegaer andre steder enn i Norge. Kombinasjonen av bedre studenter og vitenskapelige krefter er en grunnlegende forutsetning for fremragende læresteder. Noen har begynt og jeg regner med at flere vil følge etter i denne redefineringen av visjoner og ambisjoner.

Moralen er at i Norge må vi være mer ambisiøse på våre utdanningsinstitusjoners og studenters vegner for at norske bedrifter skal kunne konkurrere i en verden som er blitt flatere og mindre. Om vi ikke lykkes kan vi i ytterste konsekvens oppleve at grunnlaget for vår velutviklede velferdsstat kan være truet. I dette perspektivet er kunnskapsminister Djupedals beskjed til norske forskningsmiljøer om å ta et hvileskjær, et gedigent feilskjær. I Norge har vi oljen og oljefondet å lene oss på – noe som kan gjøre at behovet for omstilling eller investering i arbeidsstyrken ikke oppleves som prekært.

Dersom vi ikke vekkes av denne dvalen vil jeg hevde at Norge virkelig er fastlåst i en oljeforbannelse – og at globaliseringen vil akselerere en negativ utvikling for oss.