Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kunnskap og alternativ medisin

I Dagbladet 29. mars reiser professor i psykiatri, Einar Kringlen og professor i farmasi, Tor Waaler, kritikk mot NOU 1998:21 Alternativ medisin. Temaene de to tar opp er viktige, men innleggene tilfører ikke noe ny kunnskap for dem som tar seg bryet å lese utredningen som er tilgjengelig på Internettsiden http://www.dep.no/nou/1998-21/.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Tor Waaler tar i sin kronikk for seg alternativ medisin og skadevirkninger. Tor Waaler bruker mange ord på å få frem ett poeng, - at vi burde referert til en svensk rapport av professor Harald Boström. Med dette som eneste argument deler han så ut karakteren «faglig overfladisk og lite gjennomarbeidet» om utredningen. Utvalget var kjent med denne kontroversielle rapporten. Utvalget hadde i sin midte professor Vinjar Fønnebø ved Universitetet i Tromsø, som har gjort systematiske undersøkelser publisert i internasjonalt anerkjente medisinske vitenskapelige tidsskrifter om bivirkninger innen alternativ medisin. Bivirkninger er omtalt under vurdering av alternativmedisinske behandlinger i kap. 13, hvor utvalget gjør grundig rede for forhold de som Waaler tar opp. Underrapportering av bivirkninger generelt er utvalget godt kjent med, men utvalget har i internasjonal litteratur ikke funnet grunnlag for den type farlighetsvurdering som Waaler gir uttrykk for.

Einar Kringlen hevder at utvalget har en ukritisk holdning til kunnskapsgrunnlaget og kunnskapsstatus for alternativ medisin. Kringlen bruker disse begrepene uten nærmere presisering. Kunnskapsgrunnlaget for en behandlingspraksis er et vidt begrep og omfatter alt fra behandlingstradisjoner, muntlig og skriftlig overlevering, vitenskapelig dokumentasjon og teoretiske forklaringsmodeller. Dette diskuterer utvalget utførlig i kap. 3, 4, 5, 12 og 13. Når det gjelder mulige teoretiske forklaringsmodeller for hvordan en behandling virker, støtter Kringlen seg på tre kjemiprofessorer fra Universitetet i Oslo som i en artikkel for Tidsskrift for Den norske Lægeforening argumenterer mot at homøopati kan forklares med moderne fysikk og kjemi. Disse tre og Kringlen gjør et nummer av at vi ikke har forespurt universitetenes kjemi- og fysikkmiljø før vi skrev vår innstilling. I utvalget mente vi imidlertid at vi var godt kjent med kjemikeres og fysikeres meget kritiske synspunkt når det gjelder virkningsmekanismer for homøopati. Artikkelen fra de tre bekrefter at det var en riktig vurdering. Som Aslak Syse, lege og professor i jus og medlem av utvalget, påpeker i en tilsvarskronikk til Einar Kringlen i Dagbladet av 12. mars, er avsnittet i kapittel 5, om forklaringsmodeller en gjengivelse av de modeller som brukes innen alternativ medisin. Utvalget mente at det hadde betydelig interesse å vite hva miljøene som utøver alternativ medisin selv har av forklaringsmodeller. Kringlen skriver: «Han (Syse) mener åpenbart som andre i utvalget, at de fantasifulle forklaringene som representantene for alternativ medisin predikerer, har samme sannhetsgehalt som fysikken og kjemiens lover og teorier». Utvalget har selvsagt aldri tatt mål av seg til en slik sammenligning. Kringlen, kjemikere og fysikere kan ta det helt med ro, utvalget har aldri brukt et minutts diskusjon, eller et tastetrykk på en PC, for å skape tvil om kjemiens og fysikkens lover.

Storting og Regjering ba i mandatet utvalget om en redegjørelse for «hvor alternativ medisin står i forskningssammenheng. Eventuelt dokumentert effekt og bivirkninger av ulike former for alternativ medisin bør inngå i redegjørelsen». I kap. 12 «Generelt om effektvurderinger», 8 sider, og kap. 23 «Vurdering av alternativmedisinske behandlingsformer, effekt og bivirkninger», 17 sider, tar utvalget for seg disse oppgavene. Diskusjoner av placebobegreper inngår som en naturlig del av overlegningene. Kringlen synes vi har vært snaue i omtalen av placebo. Men vi har drøftet placebo i flere sammenhenger enn Kringlen gir inntrykk av, og har oppgitt flere referanser til siste års internasjonale forskning. Det forundrer meg derfor sterkt når Kringlen gjentar spørsmålet om hvorfor man ikke har kontaktet psykiater og psykolog. Ikke minst han burde være i stand til å lese av litteraturlisten at utvalget har benyttet internasjonalt publisert litteratur fra en fremstående gruppe innen placeboforskning i Norge ledet av professor i psykologi, Magne Flaten.

I kapittel 12 diskuterer utvalget placebo som et etablert begrep innen skolemedisinen forbundet med utprøvet metodikk i kliniske legemiddelstudier. Utøvere av alternativ medisin benytter sjelden begrepet placebo, man sier at behandlingen styrker den selvregulerende og selvhelbredende evne kroppen har. Utvalgets vurdering er derfor at placebo og placeboeffekter kan sees på som verdiladede begrep.

Som eksempel på at ulike komponenter i en behandlingssituasjon siteres fra kap. 13.3.5, om en sammenfattende vurdering av homøopati: «Det har i løpet av 1990-årene blitt publisert flere metaanalyser både innen grunnforskning og klinisk forskning, som konkluderer med at homøopati sannsynligvis har effekt. De fleste undersøkelser har forsøkt å svare på om homøopatisk medisin virker bedre enn placebo. Homøopatisk behandling inkluderer vanligvis et omfattende intervju og flere besøk hos behandler. Dette åpner for effekter hvis verdi foreløpig ikke er tilstrekkelig klarlagt.»

I innledningen til utvalgets kapittel 15: «Utvalgets vurderinger og forslag», formulerer utvalget prinsipielle vurderinger. Her heter det: «Bedømt etter utvalgets kriterier er bare et lite antall alternativmedisinske teknikker og behandlinger dokumentert. Det er derfor ikke minst en forskningsmessig utfordring å skaffe til veie kunnskap om hvorfor en så stor andel av brukere av alternativ medisin er fornøyd med behandlingen, mens det samtidig er slik at det meste av denne behandlingen er udokumentert når utvalgets definisjoner legges til grunn. Behandlingsmetoder som tilbys av et offentlig helsevesen, bør være tilstrekkelig dokumenterte som virkningsfulle og nyttige.»

Et samlet utvalg formulerte følgende: «Ved gjennomgang av den innsendte dokumentasjon har utvalget måttet erkjenne at med unntak av akupunktur og homeopati, og en viss grad healing, har den kliniske forskningen omkring effekten av alternativ medisinske behandlingsformer vært begrenset både med hensyn til kvantitet og kvalitet. Dette kan skyldes mange forhold, ikke minst mangel på trygt og bredt finansieringsgrunnlag.» Deretter lister utvalget opp syv hovedproblemer med de undersøkelsene som er gjort.

Jeg har problemer med å se at disse vurderingene er pinlige for universitetene og uttrykk for ukritisk holdning til kunnskapsstatus, slik Kringlen hevder.