Kunnskap på boks?

På dagens universiteter er kunnskapen lagret «på boks» med merkelapper for hvert enkelt studieobjekt, mens vi på Internett finner en helt annen organisering av kunnskapsuniverset. Her kan du slå opp på et hvilket som helst «emne» og få et tverrfaglig og tverrkulturelt svar. Professor Siri Meyer er leder av Senter for europeiske kulturstudier og medlem av makt- og demokratiutredningen.

Hva er en akademisk disiplin, det som står oppført som «fag» i undervisningskatalogen ved landets universiteter? Ifølge Tony Becher, som er professor i pedagogikk ved universitetet i Sussex, er en akademisk disiplin å ligne med en stamme. Som andre stammer har den et navn og et territorium, går til krig mot andre, har et eget språk eller i det minste en egen dialekt, og mange måter å demonstrere sin forskjellighet fra andre på. # Vi beskriver forskningen i romlige og geografiske metaforer, som «kunnskapsområde», «forskningsfelt», «kartlegging», «landevinning», «grensesprengende» osv. Norges forskningsråd er inndelt i «områdestyrer». Territoriet og språket eller dialekten henger sammen. Et fag kjennetegnes av sine vitenskapelige begreper, som skaper studieobjekter og virkelighetsbilder av bestemte slag. De som overholder grensene, blir «eksperter», og belønnes med faglig autoritet og karriere i akademia. Med grensene følger penger og samfunnsmessig legitimitet og prestisje. Det å utfordre dem kan utløse grensetrefninger, krigføring og besettelsesbegjær. På dagens universiteter er kunnskapen lagret «på boks», med merkelapper for hvert enkelt studieobjekt. På Internett finner vi en helt annen organisering av kunnskapsuniverset. Her kan du slå opp på et hvilket som helst «emne», og få et tverrfaglig og tverrkulturelt svar. Oppslagsordet gir deg tilgang på bøker fra mange forskjellige fag, og skiller heller ikke systematisk mellom forskning, populærvitenskap og litteratur. Her er det spørsmålet som gjelder, ikke svarenes «hjemsted». Fremtidens kunnskapsmakt går til den eller de institusjoner som bruker Internett som modell fremfor boksen. Det gjenstår å se om det blir de norske universiteter.

Det har hørt til den faglige inndelingen av verden at samfunnsvitenskapene har studert mennesket som samfunnsvesen, mens humaniora har holdt seg til individet og meningsproduksjonen: det vi kaller for kultur. Med individualiseringsprosessene i samfunnet har tiden løpt fra disse grensene. Individet er blitt samfunnsmennesket. Og det krever andre tankefigurer enn samfunnsvitenskapenes formålsrasjonelle aktører og sosiale roller. For her er individualiteten en restkategori, noe som blir til overs når vi har skilt ut det som hører til mennesket som «samfunnsvesen». Vi må gå til et helt annet fagfelt, til estetisk teori, for å finne de nye tankefigurene for individet som samfunnsmenneske. Den estetiske dømmekraften, sier filosofen Kant, kjennetegnes ved at det sansede eller erfarte aldri lar seg innordne de begrepene vi har for å forstå verden. I et maleri av et tre f.eks., er det visserlig noe vi kan gripe ved hjelp av det almene begrepet tre. Men bildet av det malte treet inneholder elementer og formsammensetninger som overskrider dette, og som viser til noe enestående og unikt. Med estetikken som utgangspunkt kan vi tenke oss frem til et individbegrep hvor individualiteten ikke er en restkategori, men selve den samfunnsmessige grunnformen. Det som holdes adskilt av fag og fakulteter, hører i virkeligheten sammen.

Slik er det i studiet av økonomien også. Tidligere var det arbeidskraften og produksjonsmidlene som ble regnet som drivkreftene i samfunnet, det som skapte fremskritt og merverdi. I de nye store bransjene, som mediene, underholdningsindustrien, markedsføring, kommunikasjonsrådgiving og IT, produseres det ikke varer og merverdi i tradisjonell forstand. Både virkemidlene og målet er virkelighetsbilder og tankefigurer, tegn som tilbys individene til refleksjon og konsum. Fantasien eller «hjernekraften» er blitt en viktig produktivkraft. Vi lever i en tegnøkonomi. For å forstå hva dette innebærer, må vi lære av tegnets og fortolkningens vitenskaper. Emnet trosser både fag- og fakultetsgrenser.

Det finnes gode og fornuftige svar på etableringen av alle fag. Norsk og historie f.eks. har hatt en helt sentral oppgave i dannelsen og opprettholdelsen av det vi kaller for norsk kultur. Uten en slik kultur hadde ikke Norge vært en selvstendig stat. Men spørsmålet er om gårsdagens sektorisering av virkeligheten svarer til dagens erkjennelsesbehov. Mitt svar er et klart nei. Og jeg har mange med meg. I forlagene går man stadig oftere utenom universitetsforskerne når det skal skrives biografier, bedriftshistorier, og oversiktsverker av forskjellig slag. Og med rette. For verken freelance-intellektuelle eller forfattere forholder seg til spørsmål og problemer som om de skal besvares innenfor rammen av ett enkelt fag. De er dessuten språkføre og språkbevisste på en annen måte enn akademikeren, som vanligvis holder seg til de sjangrer som gir akademisk karriere: artikkelen, avhandlingen, statistikken.

Nå har Norges forskningsråd gjort prisverdige forsøk på å bryte med gamle faggrenser. Kulturen og samfunnet er f.eks. forenet i ett og samme «områdestyre». Gjennom egne forskningsprogrammer forsøker man også å initiere forskning på tvers av fagene. Men universitetenes faggrenser har en tendens til å leve videre også her. I evalueringen av forskningen er det ingen som ser etter graden av tverrfaglighet, skjønt det er såre enkelt: Det er bare å kikke i fotnotene og i litteraturlistene til de finansierte prosjektene, så ser man hvor énfaglige de er. Derfor forblir prosjektene flerfaglige; de består av forskere som møtes til seminarer, men ikke arbeider sammen. Under slike ringe kår er det for mye å vente at de skal kunne tilegne seg vitenskapelige begreper fra andre fag. I store prosjekter, som i navnet skal være tverrfaglige, hender det ofte at ett av disiplinspråkene tar makten og blir til prosjektspråk. Det er som regel prosjektlederens språk som får en slik posisjon. Det er det ingen grunn til å undre seg over. For midler til tverrfaglighet brukes ofte til å fremme individuelle karrierer. Genuin tverrfaglighet krever forskere som er rause og villige til å ivareta og synliggjøre andre fagligheter enn sin egen. Det er ingen tradisjon eller «kultur» for tverrfaglig forskning i Norge, ei heller noen politisk vilje til å skape det. På universitetene lever de tverrfaglige sentrene «på nåde», hvis de da ikke setter seg i systemet som nye fag og ekspertregimer. I slike tilfeller blir de del av det samme karriere- og belønningssystemet som gamle fag, og utvikler lignende forsvars- og angrepsmekanismer.

Faginndelingen er mer enn pragmatiske avgrensninger av et studiefelt; de rommer verdier og virkelighetsfortolkninger med definisjonsmakt innen akademia. Og de setter seg i strukturene: i budsjettene og i de administrative rutinene for hvordan forskningen skal styres og forvaltes. Gjennom skoleverket, oppdragsforskning og populariseringer kan de faginndelte virkelighetsbildene også få hegemonisk makt over samfunnets forståelse av seg selv. Det er derfor et anliggende for flere enn forskere og studenter hvordan livet arter seg på et universitet.