Kunnskapen, dannelsen og barbariet

Dødsstøtet mot universitetene kommer fra egne rekker, der akademiske ledere kappes om å etter- komme reformenes krav.

POLITIKERE OG konsulenter er enige. Det er kunnskap og utdanning som skal sikre velstanden i fremtiden. Knapt noen epoke har i så stor grad identifisert seg med utdanning som det såkalte kunnskapssamfunnet. Men kunnskapssamfunnets språk er avslørende: Ingen kan lenger gjøre rede for hva kunnskap og informasjon skal bety. Begrepenes allestedsværelse har erstattet innholdet, et sikkert tegn på at tenkningen har opphørt. I kjølvannet av Kvalitetsreformen har antallet universiteter økt fra fire til seks, et faktum som dekker over at universitetet i Norge i realiteten er avskaffet. Man er fristet til å konkludere med at praten om kunnskapssamfunnet reflekterer en kollektiv fordumming. Men, som man kan lese hos sivilisasjonskritikeren Robert Musil, «ingen hadde villet være dumme, om ikke dumheten hadde vært til forveksling lik fremskrittet og forbedringen.» Og nettopp slik forsøker man å selge utdanningsreformene i hele Europa, som en tilpasning overfor et samfunn i rask endring. Dette er forsåvidt riktig. Men det må presiseres hva slags tilpasning det dreier seg om. Kampen om universitetet må forstås i sammenheng med den mye omtalte overgangen fra industri- til kunnskapssamfunnet. Det handler her ikke om en oppløsning av industrisamfunnets klassemotsetninger i kunnskapsarbeiderens frihet og selvstendighet (i så fall hadde man gjort bedrifter om til universiteter og ikke omvendt). Tvert imot styrer kunnskapssamfunnet mot en industrialisering av kunnskapen.

KORT FATTET dreier reformene seg om to hovedpunkter: Innføringen av økonomisk målstyring og tilretteleggingen for et enhetlig system for høyere utdanning i hele Europa, kalt Bologna-prosessen. Ikke bare innføres en anglofon tredeling i bachelor, master og PhD-grad, men også et system som skal måle arbeidsmengden for hver enkel undervisningsenhet, såkalte studiepoeng. Systemet er utformet helt etter pengenes logikk: Det umålbare og det usammenlignbare gjøres målbart og sammenlignbart. Slik skapes det inntrykk av at en forelesning i organisk kjemi i Lisboa tilsvarer et Hegel-seminar i Uppsala. Og systemet deler ikke bare pengenes funksjon, men også deres viktigste ideologiske konsekvens: Fetisjeringen av målingen. Denne lidenskapen for alt som kan måles begynner raskt å nære seg selv. Et av de mest sjokkerende eksemplene er den mediale og politiske oppmerksomheten som gis til tvilsomme internasjonale rankinglister som PISA (skoler) og THES (universi-teter).

REFORMENE TAR heller ikke hensyn til det C.P. Snow kalte «de to kulturer»: den teknisk-naturvitenskapelige på den ene siden og den humanvitenskapelige på den andre. Når politikere snakker om betydningen av forskning for fremtidig økonomisk vekst, tenker de på anvendt, teknisk-naturvitenskapelig forskning. Disse er av vitenskapsteoretiske grunner langt mer tilpasningsdyktige overfor kunnskapsindustrialiseringen. Tvinges human- og naturvitenskapene til å konkurrere om de samme midlene i vårt politiske klima, er humaniora dømt til å tape. Men reformenes problem er ikke at «noen ting kan ikke måles.» Faktisk presses det frem et farlig paradigmeskifte innenfor vitenskapen selv. Forenklet kan vi si at den moderne vitenskapen ble drevet frem av motsetningsparet sant/usant. Slik sett har vitenskapen vært målstyrt siden renessansen. Dette agonistiske prinsippet har gyldighet selv for de mest selvrefleksive, postmoderne retningene innenfor humaniora. Med innføringen av økonomistisk målstyring blir dette erstattet av et helt nytt skjema: Det vikigste er forholdet mellom input og output, plasseringen på internasjonale rankinglister, hvor mange studiepoeng man produserer, hvor hyppig man siteres og hvor mye eksterne forskningsmidler som skaffes til veie. Sannheten spiller fra nå av en underordnet rolle. Slik ender reformene i en begrepsløs pseudorasjonalitet, og oppfyller på en stygg måte Immanuel Kants definisjon av skjønnheten: Formålsretting uten tanke på formål.

POLITISK HAR denne prosessen pågått lenge. Norges høyrepartier - Høyre, FrP og Ap - er rett og slett imot universitetet og har lenge ønsket å erstatte dem med bedriftsnære høyskoler. Dette er også den reelle effekten av reformene: En ideologisk disiplinering av det intellektuelle rom. Dødsstøtet kommer imidlertid fra egne rekker, der akademiske ledere kappes om å etterkomme reformenes krav. Slik får reformmakerne i ettertid rett. Reformens grunnleggende løgn - at alle fag kan kvantifiseres og målstyres - blir sanneliggjort av universitetsfolk som endelig får lov til det all intellektuell dannelse burde ha forbudt dem: Å bli en del av maskineriet.

REAKSJONEN PÅ de europeiske universitetsreformene er her allerede. I Europa er det ikke blitt bare stuerent, men nærmest en plikt å snakke om eliter igjen: Dens gamle privilegier blir i kunnskapssamfunnet til «komparative fortrinn». I planene for Europas nye eliteinstitutter slås det imidlertid fast at disse ikke skal underlegges målstyringsprinsippene. Disse skal sikres en omfattende økonomisk basis, og forskerne skal selv forvalte midlene med så lite byråkratisk innblanding som mulig. Med andre ord, det frirommet som de åpne masseuniversitetene ble fratatt skal ved eliteinstitusjonene være en selvfølge. Avskaffet overalt ellers, har de Humboldtske idealene her delvis gjenoppstått. Forutsetningen for den frie, kritiske tenkning reddes dermed over i elitens hender.Det eneste som kan redde oss fra kunnskapssamfunnet er dannelsen. Jo mer vi daglig utsettes for dens rake motsetning, jo mer barbarisk vår omgang med kunnskap blir, desto mer attraktiv blir opplysningstidens diskrediterte filosofisk-pedagogiske ideal. Men både som kulturell kanon og som humanistisk forpliktelse har dannelsen forlengst forsvunnet. At den i det hele tatt har eksistert kan vi bare registrere negativt i form av borgerlige fantomsmerter og et stivnet kulturbegrep.

KRITIKKEN MOT dannelsen var ikke ubegrunnet. Ubehaget kom av vissheten om at dannelsen oppstod bak privilegienes murer og at ideen næres av sosiale forskjeller vårt samfunn var bygget på å jevne ut. Dette er dannelsens grunnleggende paradoks: Dannelse betyr, om noe, sannhetssøken, frihet og selvstendighet, men henviser den enkelte til utenfrastyrte maktstrukturer som den eneste måten å danne seg på. Disse er, som sosiologien har lært oss, tuftet på etnosentriske og patriarkalske grunnvoller. Forfallet er således innskrevet i dannelsen fra begynnelsen av.Etter umyndiggjøringen av universitetene, de siste restene av den norske dannelsen, gjelder det mer enn noen gang å rehabilitere dannelsesbegrepet. Bare slik vil det være mulig å etablere en ny diskurs som går utover de sammenhengene markedsliberalere og kulturfetisjister hittil har tenkt innenfor. I det totaliserende, fremtidsorienterte kunnskapssamfunnet skal man ikke undervurdere anakronismens frigjørende kraft.