POLITIKERE OG konsulenter er enige. Det er kunnskap og utdanning som skal sikre velstanden i fremtiden. Knapt noen epoke har i så stor grad identifisert seg med utdanning som det såkalte kunnskapssamfunnet. Men kunnskapssamfunnets språk er avslørende: Ingen kan lenger gjøre rede for hva kunnskap og informasjon skal bety. Begrepenes allestedsværelse har erstattet innholdet, et sikkert tegn på at tenkningen har opphørt. I kjølvannet av Kvalitetsreformen har antallet universiteter økt fra fire til seks, et faktum som dekker over at universitetet i Norge i realiteten er avskaffet. Man er fristet til å konkludere med at praten om kunnskapssamfunnet reflekterer en kollektiv fordumming. Men, som man kan lese hos sivilisasjonskritikeren Robert Musil, «ingen hadde villet være dumme, om ikke dumheten hadde vært til forveksling lik fremskrittet og forbedringen.» Og nettopp slik forsøker man å selge utdanningsreformene i hele Europa, som en tilpasning overfor et samfunn i rask endring. Dette er forsåvidt riktig. Men det må presiseres hva slags tilpasning det dreier seg om. Kampen om universitetet må forstås i sammenheng med den mye omtalte overgangen fra industri- til kunnskapssamfunnet. Det handler her ikke om en oppløsning av industrisamfunnets klassemotsetninger i kunnskapsarbeiderens frihet og selvstendighet (i så fall hadde man gjort bedrifter om til universiteter og ikke omvendt). Tvert imot styrer kunnskapssamfunnet mot en industrialisering av kunnskapen.