Kunnskapens kilder

SKOLEDEBATT: Jeg tar mer enn gjerne ansvaret for å ha rusket opp i norsk skoletenking i 1970-årene. Jeg beklager bare at jeg ikke rusket hardt nok. For mange var og er skolen en oppbevaringsanstalt. Slik som vi har innrettet våre samfunn, kunne ikke voksne leve livene sine uten at barn og ungdom var et annet sted. Ganske mange elever har det vondt med dette, særlig om skolen er av den type som PISA-forkjemperne vil ha. Som justisminister var ikke Odd Einar Dørum spesielt glad i oppbevaringsanstalter. Han burde lett kunne se at de ikke duger for barn heller. Mange skades av oppbevaringen. Mister blikket for andre verdier enn den skolemessige flinkhet – ille å få et samfunn hvor slike dominerer. Andre skades mer direkte gjennom degraderinger og ydmykelser. Trolig er mye av det lite trivelige i ungdomskulturen et svar på noe av dette.

Og så alt snakketom svekkelse i vår tid. Det er særlig snakk om svekkelser i forhold til PISA-standarder. Men hva med å skape trygge, glade og interesserte mennesker? Det er slike mennesker Stortinget har bestemt at skolen skal bidra til å skape. Og så blir det plutselig full panikk og kritikk av skolen fordi vi ikke er best, bare vanlig bra, i noen akademiske fag. Etter mitt skjønn er det ikke norsk skole som dumper. Det er PISA som dumper. Og noen politikere som ikke støtter skolen når den gjør som den er pålagt å gjøre.

Det ligger ingen kunnskapsfiendtlighet i dette. Fint med kunnskap. Men for at skolen skal være et godt sted å lære, må den også fungere som et godt sted å være. Et godt sted for alle. Det er ikke lett å forstå at liberale partier ikke har øye for at læring krever former for trygghet og frihet som det er vanskelig å skape forutsetninger for i en gammeldags, autoritær skolesituasjon.

Opprør bør skapes mot den fantasiløse tro på at kunnskap i hovedsak må tilegnes i bygninger kalt skole. Det er som å tro at mennesker ikke kan lære også i arbeidsliv eller i sosialt liv. Folk kunne visst bli både kunnskapsrike og kloke også i tidligere tider. Til og med lesing og skriving klarte mange å lære på egenhånd. Kanskje klarte ganske mange det bedre utenfor enn inne i en skole hvor de stadig levde med angsten for eksaminasjon, – og medelevers latter om de feilet.

Om vi av hensyn til de voksnes liv stadig holder barn lenger og lenger i skole, og nå også i en skoleaktig barnehage, da må vi som et minimum få mer av det vanlige liv inn i skolen. Men best var det om vi fikk flere ut av skolen og inn i vanlig liv. Ungdom bør gis muligheter for å bli voksne, blant voksne, på et langt tidligere stadium enn i dag.