Kunnskapsfall med Clemet

De nye læreplanene er lansert under slagordet «Kunnskapsløftet», men  resultatet vil bli det motsatte

ÅRETS BEGIVENHET er markeringen av unionsoppløsningen - ikke rart i et land har hatt like lang historie under fremmed styre som under egen konge. Så historikerne vil trekke lengre linjer enn til 1905 - fra Hafrsfjord og Svolder til Eidsvoll og Elverum. Et mektig persongalleri vil manes fram, fra Dronning Ragnhild til Håkon den 7., og med folk som bygget landet på så mange vis: Michelsen, Nansen, Ibsen, Munch, Undset, Hambro, Gerhardsen. Historikerne har mye på lager - det er bare å spisse ørene. 1905 var et merkeår - men hva med 2005? Skal det i år treffes noe valg med rekkevidde? Stortingsvalget, selvsagt - men det er kanskje ikke det viktigste. Det er heller en avgjørelse som skal tas nå, men med potensielle følger for tiår: fastleggingen av en ny læreplan for norsk skole. Som hovedansvarlig for den læreplan som nå skal erstattes, bør jeg være varsom med å uttale meg - jeg er absolutt ikke uhildet. Når jeg likevel tar ordet, er det fordi jeg ser utkastet til ny læreplan som skjebnesvangert, ikke bare for elevenes læring, men også for norsk identitet: dét er linjen til 1905. For læreplanen bestemmer ikke bare hva de unge skal lære, men hva nasjonen skal være.

SKOLEN HAR en rekke oppgaver - som kompetansebygger, identitetsskaper, tradisjonsbærer, variasjonsbevarer. Disse er tett koplet: en nasjon er ikke bare et felles passområde - den er et læringsfellesskap. Og skolen er hovedarenaen for den løpende omdefinering av hva vi her i landet skal kunne forstå, fornemme, uttrykke og utvikle. Verken våre væremåter eller uttrykksformer er gitt en gang for alle - de endres stadig i samspill med utenverdenen. Men er man ikke bevisst endringene som skjer, glir man lett inn i noe man ikke kommer ut av. Læreplanen som fremmes tar store valg uten at det gjøres tydelig - for eksempel ved å fjerne det meste av definerende innhold. I norskplanen er ingen forfattere nevnt - ingen Ibsen, ingen Holberg, ingen overhodet. Dette er ikke en glipp, for i utkastene var begge med - men de er nå kastet ut. Lars Roar Langslet skrev 2. mars i Aftenposten at «Nasjonalgalleriet er avskaffet: Uten nasjonalgalleri som tradisjonsbærer vil brytningen mellom tradisjon og fornyelse bli boksing i fri luft fordi historien er blitt usynlig.» I skolen har man nå fjernet konkretiseringen av nasjonallitteraturen. Dette er enda mer alvorlig fordi det uttrykker en bestemt læringsfilosofi. Planen presenteres under navnet «Kunnskapsløftet», men sier lite om hva elevene faktisk skal kunne. For årene 6 til 16 angis ikke hva elevene skal lære fra år til år, men bare for tre-fire trinn - ofte knapt og løst. Det som foreslås er en omfattende privatisering av læreplanene - til den enkelte skole og den enkelte lærer. Det nasjonale læringsfellesskap vil svekkes. Skolens rolle som identitetsbygger og tradisjonsbærer vil undergraves. Felles kunnskapsstandarder senkes. La oss ta disse påstandene etter tur.

KUNNSKAP ER ALLTID kunnskap om noe. Og det er ikke likegyldig hva man får kunnskap om. Årsaken er denne: Å lære er å dele. Det som setter meg i stand til å forstå og formidle, er felles bakgrunnskunnskap. Det er delte assosiasjoner som gir grunnlag for lett læring og tett kommunikasjon. En hovedoppgave for en læreplan er derfor ta stilling til hvilke felles referanserammer vi bør ha, og hvordan de kan formidles på ulike trinn. Det en lærer kan ta for gitt at elevene vet, er inngangen til deres sinn.

Ta lesning. Det er ikke bare et spørsmål om å kunne bokstaver og tyde ord. For å forstå en tekst må leseren gjøre de rette koplingene. Mardøla er ikke bare en foss, det er en aksjon. Canossa er ikke bare et sted, men en ydmykende retrett. Lille Marius er ikke en liten Marius. Skråplan er ikke bare et skrått plan - og forskjellig fra skrå bredder. En katalysator er ikke bare en kjemisk substans. En fellesnevner ikke bare en matematisk størrelse. Jo mer du kan, desto bedre forstår du det som står både på og mellom linjene. Tekst er kontekst. Kunnskap vokser som et korallrev: det nye gror på det som alt er der og vokser videre jo større revet er. Men anvendelig kunnskap må forstås av flere. Å lære flere ord hjelper lite, hvis vi snakker hver våre språk. Det skolen må gi, er derfor mye konkret - og felles! - kunnskap knyttet til nasjonal identitet, til språk og tradisjon. Nettopp felleskunnskapen svekkes i den nye læreplanen fordi det faktiske innholdet i undervisningen skal bestemmes av hver enkelt skole og hver enkelt lærer uten retningslinjer for det enkelte trinn.

JO MER UENSARTET elevmasse og jo mer mobilt samfunn, desto viktigere blir den felles bakgrunnskunnskapen. Ved siden av å bidra til felles identitet og solidaritet, gjør mange felles assosiasjoner det lettere å innlemmes. Det er selvsagt ingen enkelt modell for den perfekte skole. Man kan ha svært forskjellige skoler, pensa og undervisningsformer som alle er gode. Var de på isolerte øyer, ville alt være såre vel. Men vi kan godt ha et system med mange enheter som alle er perfekte uten at det gir et perfekt system samlet. Det gjelder i særlig grad for skolen - og spesielt i et samfunn der nye elever kommer fra de forskjeligste steder og mange skifter bosted. Er oppleggene ulike, vil de som flytter lett mistet festet i overgangen. Progresjonen brytes og kontinuiteten klippes. Lærerne får en umulig oppgave uansett hvor godt deres eget opplegg er: å bygge sammen biter fra ulike puslespill. Ved overgangen til videregående, der alle skifter skole, blir vanskene særlig store. Og de unge lærer ikke bare på skolen. De lærer fra søsken, fra venner - og fra foreldre. Jo mer ulike opplegg fra klasse til klasse, desto vanskeligere å holde oversikt og stå bi. En uspesifikk plan undervurderer også lærernes kollektive erfaringer - den kunnskap de i felleskap har om hva som bør læres på hvilket trinn, i hvilket tempo og med hvilke tilpasninger til den enkelte elev.

EN LÆREPLAN uttrykker et syn på hva det vil si å være norsk - hvilke utfordringer landet vil møte og hvilke krefter det må forme. Historikerne beskriver gjerne Norge de siste hundreårene som en flette av det nasjonale, det demokratiske og det sosiale. Forestillingen om Norge som eget rike overvintret under dansk styre. Etter Napoleonskrigene ble Norge overdratt til Sverige, men så i vekslingen sitt snitt: på Eidsvoll skrev de i 1814 en Grunnlov som reetablerte nasjonalstaten i første paragraf - som et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Og Grunnloven var etter sin tid demokratisk: Nasjonalforsamlingen ble valgt til å vedta lover på folkets vegne. Kampen for nasjonal selvstendighet som toppet seg i 1905 var demokratisk mobiliserende - selve unionsoppløsningen ble bekreftet ved en folkeavstemning. Samtidig ble det sosiale mer og mer flettet inn, gjennom bondereisning, og arbeidervern og kvinners like rett. Langsomt ble landet vårt eget ) og alles.

Skolen sto sentralt - ikke bare skulle den forme nasjonal bevissthet hos de små, en alen lange, men også gi handlekraft og selvrespekt og kunnskap nok til å forme eget liv og samfunn. Ulike skoleløp for ulike samfunnslag ble fjernet. Enhetsskolen ble reist for å gjøre fire ting på en gang: bygge sammen det nasjonale fellesskap, bygge ut de demokratiske ferdigheter, bygge ned de sosiale forskjeller og bygge opp alles kompetanse. Læreplanene lå til grunn for det hele: de definerte hvordan man på en gang skulle forme felles identitet og utvikle individuell kyndighet. Med Stortingets formulering fra 1993: enhetsskolen bygger på prinsippet om alles rett til tilpasset opplæring og undervisning i et samordnet felles skoleverk bygget på den samme læreplan. For flere generasjoner av nordmenn var Nordahl Rolfsens leseverk det fornemste uttrykket for denne tanken: verket var det samme uansett til hvilken skole du kom. Det skapte bånd over generasjoner og mellom grupper ved felles faglig innhold, det skapte bilder på netthinnen og referanser for kommunikasjon - leseverket var det enhver kunne ta for gitt at alle andre var fortrolig med. Trykket utenfra var spedt - verden ute preget i liten grad ungenes liv. Nasjonens kultur ga en tydelige ramme for skolen, og den var klart meislet i en læreplan - for eksempel i Normalplan for landsfolkeskulen fra 1939 - et av de vakrest skrevne offentlige dokumenter i norsk historie.

NÅ, I 2005, er verden en annen: nasjonen er under et mektig ytre trykk. Store deler av norsk ungdom bruker mer konsentrert tid foran skjermen enn foran kateteret og kan både surfe og reise dit de vil. De er på skolen flere år, men skolens formende kraft er mindre. Barna tar mindre del i de voksnes liv enn noen tidligere generasjon. Befolkningen er mer sammensatt - stadig flere unge har foreldre født utenlands. Og globalisering ikke bare mer handel, men mer ensretting. Går ikke skolen i aktivt forsvar og allsidig røkt av vår nasjonale arv, får vi en verden som mer og mer blir som internasjonale flyplasser: beliggende på ulike steder, men alltid de samme glatte grå.

En ny læreplan må svare på to hovedutfordringer: Den må kunne få med seg en stadig mer uensartet elevgruppe og gi dem en felles plattform. Og den må stå imot ensrettingen som følge av globaliseringen.

Den nye læreplan har ingen svar på disse utfordringene - ja, den reiser ikke en gang spørsmålene. En revisjon av læreplanen er på plass, men denne tar feil retning. Den bidrar lite til den løpende utvikling av nasjonal identitet eller til de felles kunnskaper - med tilsig fra mange land - som vil lette innlemmelse og fremme solidaritet.

INGEN SOM SAMMENLIKNER de foreslåtte planer med tidligere kan si at kravene til kunnskaper er hevet eller skjerpet - selv om ordet «kunne» stadig gjentas. Tvert i mot: de fjerner det meste av definerende innhold og gir ikke retning for det som skal skje på ulike trinn. Dermed overføres styringen av fagenes innhold ikke til den myndige lærer men til forlagenes forfattere og til den store gjetteleken som vil knytte seg til de nasjonale prøver. Som kunnskapsheving svikter planen på egne premisser. Vilkårligheten får rå.

I England har man gått den motsatte vei, nettopp for å overvinne de problemer som er skissert ovenfor. Det betyr for eksempel ikke bare at Shakespeare er med, men en rekke andre forfattere - mens altså Ibsen er ute i Norge. Selv det forkjetrete amerikanske skolesystem viser langt mer dybde i tenkningen, klarhet i strukturen og spesifisitet i anvisningene. De som ønsker et sammenlikningsgrunnlag, kan se på for eksempel læreplanene for skolen i California - et av verdens mest multikulturelle områder. (http://www.cde.ca.gov/be/st/ss/index.asp) De nye læreplanene er lansert under slagordet «Kunnskapsløftet». Både gjennom sine signaler og gjennom sine virkninger vil resultatet bli motsatt: Et kunnskapsfall.