Dagbladets John Olav Egeland og jeg er ikke vesentlig uenige i sak, i debatten om eliten som har gått her i avisen den siste tiden. Det er oppstått et kommunikasjons- og tillitsvakuum mellom befolkningsgrupper i det moderne, mer mangfoldige Norge som bærer uheldige politiske og sosiale varsler i seg. Men vi er uenige i årsak: Egeland hevder at «den velutdannede middelklassen», kalt «eliten», har trukket seg tilbake fra det offentlige ordskifte og dyrker seg selv og sin fortreffelighet i elevert isolasjon fra folkedypet. Noe av det samme gir Elin Ørjasæter utrykk for både i debattinnlegg og intervju (hvor hun tar i bruk et vokabular som jeg ærlig talt trodde var vel plassert på historiens skraphaug): «Eliten må stige ned til massene … tåle å bli skitne på hendene …» og så videre.

Jeg mener problemet er det stikk motsatte: «Massene» i det moderne Norge avviser ethvert forsøk på kommunikasjon, enn si korrigering, rettledning, fra gamle gubber (i alle aldre, og av begge kjønn) som liksom tror de vet så mye, enda de har vanskelig for å få skiftet ringetone på mobilen. Jeg er ikke den første som peker på at norsk mentalitet er på glid i retning av det støyende selvtilfredse og selvtilstrekkelige. Fremskrittspartiets oppslutning er den konkrete manifestasjonen av dette. Kunnskapsforakt og kulturfiendtlighet, overforenkling og tabloidisering, er deres velgeragn. Og det har vært en suksess.