Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kunnskapsforakt og kulturfattigdom

Dagbladets John Olav Egeland og jeg er ikke vesentlig uenige i sak, i debatten om eliten som har gått her i avisen den siste tiden. Det er oppstått et kommunikasjons- og tillitsvakuum mellom befolkningsgrupper i det moderne, mer mangfoldige Norge som bærer uheldige politiske og sosiale varsler i seg. Men vi er uenige i årsak: Egeland hevder at «den velutdannede middelklassen», kalt «eliten», har trukket seg tilbake fra det offentlige ordskifte og dyrker seg selv og sin fortreffelighet i elevert isolasjon fra folkedypet. Noe av det samme gir Elin Ørjasæter utrykk for både i debattinnlegg og intervju (hvor hun tar i bruk et vokabular som jeg ærlig talt trodde var vel plassert på historiens skraphaug): «Eliten må stige ned til massene … tåle å bli skitne på hendene …» og så videre.

Jeg mener problemet er det stikk motsatte: «Massene» i det moderne Norge avviser ethvert forsøk på kommunikasjon, enn si korrigering, rettledning, fra gamle gubber (i alle aldre, og av begge kjønn) som liksom tror de vet så mye, enda de har vanskelig for å få skiftet ringetone på mobilen. Jeg er ikke den første som peker på at norsk mentalitet er på glid i retning av det støyende selvtilfredse og selvtilstrekkelige. Fremskrittspartiets oppslutning er den konkrete manifestasjonen av dette. Kunnskapsforakt og kulturfiendtlighet, overforenkling og tabloidisering, er deres velgeragn. Og det har vært en suksess.

Jeg kjenner ingen kulturarbeider, i videste forstand, som ikke ønsker å formidle sine funn og innsikter. Men det er ikke lett å snakke med folk som har mistet respekten for kunnskap og kompetanse, og nekter å lytte fordi de har blitt narret til å tro at det er nok å «være seg sjøl».

Dette leder fram til det som for meg fortoner seg som sluttpoenget i denne debatten: Vi skulle snakke skole.

«Eliten» i den grad den eksisterer her i landet, er mangfoldig. «Massen» er enda mer mangfoldig. Felles for alle er at de må igjennom skolen. Enhetsskolen som vi har vært så stolte av, helt til det begynte å komme signaler om at ting kanskje ikke sto så bra til likevel – i hvert fall ikke når det gjaldt det rent kunnskapsmessige. Men – vi tok det jo igjen på trivselsplanet, ikke sant? Den sosiale treningen, empatien, inkluderingen. Kunnskap er ikke det samme som klokskap, og så videre. Men så sprekker denne illusjonen også, både når mobbestatistikken går gjennom taket, og når vi hører at norsk skole skårer dårligst i Norden på integrering av fremmedkulturelle elever, om ikke sosialt i alle tilfelle, så i hvert fall når det gjelder basiskunnskaper. Det hjelper lite å gi fremmedkulturelle elever en koselig skoledag når de, når skoledøra lukker seg bak dem og de skal ut i verden – vår verden – og ikke kan lese gateskiltene.

I forrige uke kom selve knock-outen: PISA-testen som nøkternt konstaterer at vi må langt ned på lista over utarmede u-land for å finne elever som presterer like dårlig som de norske. Et oppslag her om dagen i min lokalavis, Hamar Arbeiderblad (22/12), konkretiserer tingenes begredelige tilstand på en eksemplarisk måte. En toppelev fra Stange videregående skole (en av de beste i distriktet), har nettopp avsluttet sitt første semester på Kamhalaba World United College of Southern Africa i Swaziland med bunnresultater, og forteller til avisen at hun må slite som en hest for å holde tritt med sine medelever. Ekstraundervisning, særlig i matte, må til – et ikke ukjent fenomen på denne skolen som har flere norske elever, og har måttet starte spesialkurs for disse i «norsk-matte».

Når man etter denne kalddusjen (tjue år for sent) begynner å diskutere hva som har gått så galt, er reaksjonen den forutsigelige: Siste tiårs kunnskapsministre har blitt slept til skafottet. Samtidig dukker gamle raddis-pedagoger opp i mediene og beroliger: Tester betyr ikke alt. Vi vil da ikke ha en prestasjons- og konkurranseskole! Norske elever har kunnskap nok. Det som det skorter på er skolens evne til å gi elevene oppgaver som er meningsfylte! Og så videre. (Jeg hørte to av dem selv, på P2 for en ukes tid siden).

Å lære å lese og skrive hører da tydeligvis ikke til slike «meningsfylte» oppgaver i disse menneskenes hoder.

Skolepolitikken er et utrykk for samfunnsånden. Og den har her i landet i de siste tretti-førti år vært kulturfiendtlig og antiintellektuell, en klar konsekvens av venstredreiningen i syttiåra. Ingen ansvarlig politiker vil selvsagt stå fram og si slikt rett ut, men det er nok å kikke på suksessen til den politiske grupperingen som kynisk har utnyttet dette, for å konstatere at det stemmer. I et opplyst samfunn hadde Fremskrittspartiet vært et femprosentsparti.

Det er lett å peke på mangler, vanskeligere å foreslå tiltak som kunne begynne å rette på skjevhetene, fordi dette dreier seg om mer enn endrede læreplaner og politiske markeringer, det dreier seg om holdninger som har fått feste seg over lang tid. I et samfunn som verdsetter kunnskap blir ikke læreren en klovn som en hvilken som helst elev kan true med juling. I et samfunn hvor kulturell orientering blir sett på som et nødvendig instrument for å orientere seg i samtiden, blir ikke et fra før utilstrekkelig tilbud i estetiske fag i skolen utarmet til det nærmer seg utradering. Et siste eksempel:

Da min familie oppholdt seg i Italia midt på åttitallet, sendte vi mine to eldste sønner på landsbyskolen. De var da ti og tolv år gamle. Foruten at de ble svært godt mottatt av alle (langt ut over det de hadde ventet seg ut fra sine erfaringer i den norske skolegården), ble de også noe forvirret av timeplanen som inneholdt både filosofi og kunsthistorie fra dag èn.

Jeg vet ikke hvor høyt Italienske elever skårer på PISA-testen, men jeg vet at det er en nasjon med sterk identitetsfølelse, respekt for læring og kjærlighet til sin historie og sin kultur.

– Selvfølgelig! strålte skolesjefen da vi troppet opp for å søke om skoleplass for guttene. – Her i Italia har flyktninger de samme rettigheter som oss når det gjelder skolegang. Han så det som en selvfølge at vi var «flyktninger» fra det kalde, kulturfattige Nord.

Vi profiterte stort på vårt Italia-år alle sammen. Kanskje det er flere som burde søke «flyktningestatus» i et kulturland en tid, før flere nye pedagogiske krumspring blir utført og «kunnskapsløft» vedtatt?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media