Barnevernet er nå i fare på grunn av politiske dogmer og signalpolitikk. Arbeiderpartiets forslag om å stenge de kommersielle ute vil rett og slett koste mye mer enn det smaker. Dette er skuffende svakt fra et parti som historisk sett har stått for politisk pragmatisme tuftet på hva som er praktisk mulig å få til i arbeidet med å beskytte barn.

Om det gode samarbeidet mellom stat, ideelle og kommersielle blir endret vil mulighetene til å skape gode tilbud til de mest sårbare barna trolig bli satt flere tiår tilbake.

Dagbladet har nylig dokumentert svikt i tilbudet til de mest risikoutsatte barna og vist hvor ille det kan gå. Det føyer seg inn i de siste årenes bilde av utilstrekkelighet og beskrivelser av barn som ikke har fått det de trengte.

Vi har lest om drap og drapsforsøk begått av barn i barnevernsinstitusjoner. Det finnes barn i institusjonene som har store og ubehandlede psykiske problemer, rusproblemer og som har ingen grunn til å stole på voksne. Samarbeidet mellom barnevern og spesialisthelsetjenesten er mangelfullt.

Statlige institusjoner legges ned uten særlig politisk motstand. Storsatsingen for ti år siden har ikke gitt forventet resultater. Når hjelpetiltak i hjemmet ikke virker plasseres barnet i fosterhjem. Men for noen barn er ikke fosterhjem nok. For disse barna starter en endeløs rekke av plasseringer som til slutt ender opp i institusjon. Tilliten til voksne er ødelagt, for de mest krevende barna.