AVVISES: Stortinget kommer i dag trolig til å avvise Arbeiderpartiets forslag om å fase ut kommersielle aktører fra norsk barnevern.


Foto: Henning Lillegård
AVVISES: Stortinget kommer i dag trolig til å avvise Arbeiderpartiets forslag om å fase ut kommersielle aktører fra norsk barnevern. Foto: Henning LillegårdVis mer

Private i barnevernet:

Kunnskapsløst og farlig

Når Arbeiderpartiet går løs på en av de største bidragsyterne i dagens barnevern er det ikke bare uklokt, det er kunnskapsløst og farlig.

Meninger

Barnevernet er nå i fare på grunn av politiske dogmer og signalpolitikk. Arbeiderpartiets forslag om å stenge de kommersielle ute vil rett og slett koste mye mer enn det smaker. Dette er skuffende svakt fra et parti som historisk sett har stått for politisk pragmatisme tuftet på hva som er praktisk mulig å få til i arbeidet med å beskytte barn.

Om det gode samarbeidet mellom stat, ideelle og kommersielle blir endret vil mulighetene til å skape gode tilbud til de mest sårbare barna trolig bli satt flere tiår tilbake.

Dagbladet har nylig dokumentert svikt i tilbudet til de mest risikoutsatte barna og vist hvor ille det kan gå. Det føyer seg inn i de siste årenes bilde av utilstrekkelighet og beskrivelser av barn som ikke har fått det de trengte.

Vi har lest om drap og drapsforsøk begått av barn i barnevernsinstitusjoner. Det finnes barn i institusjonene som har store og ubehandlede psykiske problemer, rusproblemer og som har ingen grunn til å stole på voksne. Samarbeidet mellom barnevern og spesialisthelsetjenesten er mangelfullt.

Statlige institusjoner legges ned uten særlig politisk motstand. Storsatsingen for ti år siden har ikke gitt forventet resultater. Når hjelpetiltak i hjemmet ikke virker plasseres barnet i fosterhjem. Men for noen barn er ikke fosterhjem nok. For disse barna starter en endeløs rekke av plasseringer som til slutt ender opp i institusjon. Tilliten til voksne er ødelagt, for de mest krevende barna.

Embetsverket beklager og den politiske diskusjonen er sentrert rundt utfasing av privat kommersielt barnevern og statlig overtakelse av alle institusjoner. Barna og de som arbeider der fortjener et annet fokus. Arbeiderpartiets sindige og pragmatiske rykte slår sprekker når partiet foreslår å fase ut kommersielt barnevern. Med et flertall i Stortinget vil et knestående institusjonsbarnevern bli kastet ut i en byråkratisk krise. Barna fortjener en diskusjon om praktiseringen av lovverket.

Den ene veien inn i institusjon er dersom barnet står uten forsvarlig omsorg. Den andre går via atferd som anses som skadelig for barnet. Dette skillet har overlevd siden 1953.

Praksis og forskning har gitt en annen kunnskap om hva de mest risikoutsatte barna trenger, og om hvordan det må arbeides for å bedre deres livsbetingelser. Moderne barnevern prioriterer fosterhjem med ulik grad av forsterkning før institusjoner. Grensen for plassering i institusjon er hevet.

Det er ikke rett medisin for å få ned kostnadene i barnevernet. Med argumentet «det ikke er bra for barn å vokse opp i institusjon» velges en lang rekke fosterhjem. Det er heller ikke rett medisin for de mest sårbare, risikoutsatte barna å bli satt i en omsorgssituasjon som ikke har forutsetning for å lykkes i. Når det settes inn feil tiltak for å redusere kostnader til barnevern er det et sikkert tegn på havari.

For å holde kostnader nede velges nye fosterhjem framfor å finne rett dimensjonerte tiltak. Det skaper flere barn som har behov for de sterkeste tiltakene. Der ingen andre tiltak har virket er institusjonsplassering aktuelt, synes å ha blitt et mantra. Det er også feil medisin. Med ny kunnskap og praksis de siste ti årene er skillet mellom omsorg og atferd for lengst antikvert.

Rettighetsforskriften forbyr bruk av tvang og makt, men noen ganger kan tvang benyttes. Det er oftest å begrense bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler, nekte dem å forlate institusjonen, nekte besøk og kontrollere det som sendes til dem fra utsiden.

For de barna som risikerer å utvikle alvorlig rusavhengighet og skade på liv og helse er det nødvendig å sette inn virkemidler som stopper dem. Fokus på traumer, frykten for å retraumatisere barnet og frykten for at tilsynsmyndigheten skal avdekke avvik setter institusjonene sjakk matt i arbeidet med å stanse barna når de åpenbart står i fare for å skade eget liv, egen helse, og egen framtid.

Det er mulig å benytte tvang og makt under et traumesensitivt perspektiv. Det handler om måten tvangen blir utført på og hvordan den begrunnes. Det er fagfeltets utfordring og ansvar.

Men det barnevernet trenger er et lovverk og regler for bruk av tvang og makt som er i overensstemmelse med den virkeligheten som er rådende i samfunnet. Barn i institusjon har problemer som ikke er i samsvar med dagens regelverk. Det er det faglige problemet.

Den politiske oppgaven er å sørge for at det er rammer og muligheter til å utvikle barnevernet slik at det er i stand til realistisk å diskutere den faglige oppgaven.

Det faglige behovet for en politisk diskusjon er om lovverket setter rammer som gir realistisk mulighet til å ta vare på disse barna godt nok. Det er behov for sterkere bånd mellom barnevern og psykisk helsevern for barn og unge, det er behov for et regelverk og en praktisering av regelverket som gir større mulighet til ytre regulering og det er behov for å oppheve skillet mellom omsorgsbehov og atferdsproblemer i en ny hjemmel for institusjonsplasseringer.

Samhandling mellom barnevern og psykisk helse må skje på øverste nivå. Det er den politiske diskusjonen som er nødvendig i barnevernet.

Den må ende opp med en hjemmel for plassering av de barna som har omfattende psykiske lidelser, utilstrekkelige omsorgsbetingelser og høy risiko for å utvikle varige problemer med rus, kriminalitet, psykiske lidelser og utenforskap.