Kunnskapsløst og forskjønnende

ORDSKIFTET MELLOM

Halvor Finess Tretvoll og Bjørgulv Braanen begynte med Tretvolls interessante og viktige artikkel 14.7., «Er det radikalt å være konservativ?» (fulgt opp bl.a. 19.7. og 23.7.). Debatten berører en avrevet tråd fra fjorårets AKP-debatt som bør følges opp mer systematisk: det tvetydige forhold mange som kaller seg venstreradikale har til den liberale rettighetsarv.

De kjører dobbelt og vil både kjenne varmen fra ungdommens marxisme og samtidig definere seg som antiautoritære. For å forsøke en oppklaring vil jeg utfordre redaktør Braanen.

Også de som viste vilje til selvbesinnelse og moralsk refleksjon i forhold til de holdninger de hadde i ungdommen, vek i forårets debatt forskrekket tilbake ved tanken på å gi opp noe de kalte «marxismen» som redskap for å orientere seg i verden.

Dette var et interessant trekk ved ordskiftet. «Marxismen» var deres felles mantra, men ingen av dem gikk intellektuelt redelig inn for å redegjøre for hva denne posisjonen konkret innebærer i dag. (Å vente en slik konfrontasjon fra de sanne troende er noe annet; det er som å forvente at paven skal gå inn for kondomer, så det skal jeg la ligge).

SPØRSMÅLET ER:

Hva innebærer det å bruke slike begreper i 2004? Er «marxismen» et analyseredskap i samfunnsvitenskapen? En teori om politisk strategi, en partidefinisjon à la Lenin? En ide om «basis» og «overbygning»? En teori om revolusjon og statens hendøen? En teori om proletariatets diktatur? Eller organiske intellektuelles kamp mot det borgerlige hegemoni?

Ja, hva? Mulighetene er mange. Men respekt for menneskerettigheter, derunder frie valg, inngår ikke i menyen. Jeg har intet i mot at folk er revolusjonære marxister, ja, jeg kan tenke meg å forsvare deres rettigheter til siste dråpe. Men jeg vil nødig ha dem som forbundsfeller i den antiautoritære, radikale leir som anser menneskerettighetsrespekt som selve grunnsatsen i et politisk engasjement. Redaktør Braanen fastholdt i fjor at Klassekampen er en «revolusjonær» avis og kalte meg den gang indignert for autoritær når jeg anmodet ham om en presisering av hva dette betyr i dagens verden.

Jeg ønsket bare klar begrepsbruk, ikke romantisk lefling og dobbeltsidige stangøvelser i grenseområdet liberalitet/liberalisme/revolusjonær marxisme, i et forsøk på å holde seg inne med begge posisjoner. Nå har Tretvoll utfordret Braanen igjen og spurt om hvordan det er mulig å kombinere kulturradikale verdier - her siteres Arve Solstad om toleranse og liberalitet - og et «revolusjonært marxistisk grunnsyn».

NETTOPP. DETTE ER

en ikke uviktig sak. Revolusjonær marxisme lar seg ikke kombinere med liberale verdier preget av uavsluttethet, skepsis til alle sannhetsmonopoler, en prøvende, kritisk holdning, toleranse overfor annerledes tenkende, frihetslengsel på flest mulig livsområder, kosmopolitisk grunnholdning, forfatningsbundet demokrati. Å tro noe annet er enten utslag av uvitenhet eller ønske om å manipulere en publik man ønsker å holde seg inne med. Derfor er det av betydelig offentlig interesse og godt for en renslig begrepsbruk å høre hva Braanen legger i dette. Hvordan vil han kombinere liberale verdier med det han benevner som et «revolusjonært grunnsyn»?

PRESIS FORDI HAN

blir så uklar på dette punkt - måtte mitt bedre jeg holde meg fra å kalle ham intellektuelt uærlig - og fordi han fortsetter å kalle Klassekampen for en «revolusjonær avis», er det umulig å kalle Klassekampen for «venstresidas avis».

Klassekampen er i dag en avis for den delen av venstresiden som har et uavklart, ikke lite kunnskapsløst og forskjønnende romantisk forhold til en tung og uhyggelig tradisjon som det demokratiske venstre aldri må bevege seg i nærheten av, tradisjonen Marx/Lenin/Stalin/Mao.

Man kan lære mye av Marx som samfunnsforsker, han har aldri vært «død», men lite som politisk strateg og organisator. Man kan ha stor sympati for Braanens forsøk på å skape en kvalitetsavis til venstre, men denne type dype tvetydighet må han oppklare om han skal lykkes med sitt prosjekt. Da får det heller stå sin prøve at han må gå nye runder med de rettroende blant avisens støt-tropper på nettet.

HAN KAN JO

gjøre det lett for seg og svare ja eller nei på spørsmålet om et revolusjonært regime (uansett hvordan det er kommet til makten) etter hans syn skal være villig til å gi fra seg makten hvis det møter et nederlag i frie valg.

Er svaret nei, er han revolusjonær marxist med alt hva det innebærer av historisk skyld og lidelse - og vi vet hvor vi har ham.

Svarer han ja, har han gått over en meget viktig grense og kan kalles demokrat med hele registeret av tilknyttete holdninger og posisjoner. Noe tredje finnes ikke. Dette er selve lakmustesten for politikk i det 20. århundre. Vil redaktør Braanen bestå den, mon tro?