Kunnskapsløst om datalagring

Helga Pedersen mangler elementær kunnskap, skriver Jon Wessel-Aas.

MANGLER KUNNSKAP: Arbeiderpartiets parlamentariske leder mangler elementær kunnskap om de prinsippene som regulerer statlige inngrep i privatsfæren gjennom registrering og lagring av personopplysninger, skriver advokat Jon Wessel-Aas. Foto: SCANPIX
MANGLER KUNNSKAP: Arbeiderpartiets parlamentariske leder mangler elementær kunnskap om de prinsippene som regulerer statlige inngrep i privatsfæren gjennom registrering og lagring av personopplysninger, skriver advokat Jon Wessel-Aas. Foto: SCANPIXVis mer

||| LES OGSÅ: Ulv! Ulv! om datalagring

I innlegget «Ulv! Ulv!» i Dagbladet 10. februar, åpenbarer Arbeiderpartiets Helga Pedersen at hun ikke bare mangler forståelse for skillet mellom den private og den offentlige sfære i en liberal rettsstat.

Hun mangler i tillegg elementær kunnskap om de prinsippene som regulerer statlige inngrep i privatsfæren gjennom registrering og lagring av personopplysninger.

Pedersen sammenligner åpen politipatruljering i gatene og fotobokser langs veiene med Datalagringsdirektivet (DLD); statlig pålagt registrering og lagring av hele befolkningens trafikkdata til eventuell fremtidig politibruk, dersom noen av oss begår noe kriminelt.

ALMINNELIG POLITIPATRULJERING i det offentlige rom har selvfølgelig intet med registrering/lagring av personopplysninger å gjøre. Fotobokser langs veiene aktiveres ikke før en passerende bil overskrider synlige og objektive fartsgrenser. Først da, når individuelt lovbrudd er konstatert, registreres et bilde til bruk i etterforskningen.

DLD krever registrering og lagring av opplysninger om bl.a. alle borgernes kommunikasjonsmønstre og -nettverk — uten noen som helst konkret grunn i forhold til den enkelte person.

I samtlige europeiske personopplysnings-konvensjoner og -direktiver (frem til DLD), som regulerer registrering, lagring og bruk av personopplysninger til politiformål, er grunnvilkåret for selve registreringen at den kan begrunnes som strengt nødvendig overfor hver enkelt person, for hver enkelt opplysning.

DETTE FØLGER av Europarådets Persondatakonvensjon (1981), med uttrykkelig presisering i ministerkomiteens anbefaling (1987) når det gjaldt registrering/lagring/bruk til politiformål. Menneskerettsdomstolen (EMD) viser aktivt til dette i sine avgjørelser, hvor prinsippet håndheves konsekvent.

EMD HAR ALDRI akseptert registrering til politiformål av en uskyldig enkeltpersons personopplysninger, uten at registreringen er begrunnet i relevante, individuelle forhold hos denne. Langt mindre slik vilkårlig masseregistrering som DLD forutsetter.

KAN IKKE FORSVARES: Både EU, den norske regjeringen og Helga Pedersen har et betydelig forklaringsproblem dersom Datalagringsdirektivet skal kunne forsvares rettslig, skriver advokat Jon Wessel-Aas (under). Foto: SCANPIX'
KAN IKKE FORSVARES: Både EU, den norske regjeringen og Helga Pedersen har et betydelig forklaringsproblem dersom Datalagringsdirektivet skal kunne forsvares rettslig, skriver advokat Jon Wessel-Aas (under). Foto: SCANPIX' Vis mer

Selv EUs egne direktiver på området, Personopplysningsdirektivet og spesielt Kommunikasjonsdirektivet, bygger på samme prinsipper. DLD ville faktisk ha vært direkte i strid med EUs egne direktiver på området, hvis det ikke var for at EU selv innså dette og samtidig vedtok at Kommunikasjonsdirektivet ikke lenger skulle gjelde for borgerens trafikkdata.

EU innrømmer dermed — om enn implisitt — at man med DLD forkaster de grunnleggende personvern- og rettsstatsprinsippene som har vært gjeldende rett i Europa i mange tiår.

EU kan imidlertid ikke endre menneskerettsreglene som EMD håndhever. Så sent som i 2005 innførte Stortinget og regjeringen — noe upåaktet i offentlig debatt —- et eget «datalagringsdirektiv», i form av straffeprosessloven § 215a.

Denne gir politiet mulighet til å pålegge «frysing» av bl.a. trafikkdata som kan «antas å ha betydning som bevis» så snart formell etterforskning er åpnet, selv det bare foreligger anmeldelse og før det en gang foreligger mistanke om straffbart forhold. Justisdepartementet og Stortinget mente den gang at det var så langt det i forhold til personvern og rettssikkerhet var forsvarlig å gå i å kreve midlertidig registrering av antatt uskyldige borgeres trafikkdata.

DLD INNEBÆRER utvidelse av denne, etterforskningsbaserte, målrettede regelen, til å gjelde løpende registrering og lagring av hele befolkningens trafikkdata — hele tiden og uavhengig av noe etterforskningsformål. Har jussen forandret seg så drastisk siden 2005?

Både EU og den norske regjeringen har et betydelig — og tilsynelatende uoverstigelig — forklaringsproblem, dersom DLD skal kunne forsvares rettslig.

DET HEVDES IKKE
at DLD er rettsstatens nådestøt, men det bryter så grunnleggende med noen av grunnprinsippene at det yter et vesentlig bidrag til demontering av rettsstaten.

Derfor roper noen av oss «Ulv!» Og istedenfor å gjete samfunnet, løper Pedersen foran i ulveflokken, med argumenter som står til stryk.

Kunnskapsløst om datalagring