NEI TIL SPESIALKLASSER: Når vi samler ungdom med atferdsproblemer lærer de av hverandre. Problemene øker i omfang og alvorlighet, mener kronikkforfatterne. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
NEI TIL SPESIALKLASSER: Når vi samler ungdom med atferdsproblemer lærer de av hverandre. Problemene øker i omfang og alvorlighet, mener kronikkforfatterne. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Vold i skolen

Kunnskapsløst om vold i skolen

Autoritær ledelse og kontroll fungerer like dårlig overfor elever på skolen som det gjør overfor arbeidstakere på jobben.

Meninger

Nyhetene om vold og trusler i Osloskolen sjokkerer og bekymrer. Politikere kappes om å servere tiltak – dessverre uten kunnskap om hva som fungerer. Eirik Lae Solberg (H) vil ha kameraovervåkning i skolegården. Skolebyråd Tone Tellevik Dahl (Ap) skal suspendere de verste bråkmakerne. Christian Tybring-Gjedde (Frp) vil samle voldsutøvere i egne klasser og kaste dem ut av skolen om det ikke hjelper.

PSYKOLOG: Ingvild Stjernen Tisløv,.
PSYKOLOG: Ingvild Stjernen Tisløv,. Vis mer

Det er nødvendig at Oslo-politikerne tar ansvar for det som er blitt en uholdbar situasjon. Ingen skal behøve å gå til skole eller jobb i frykt for å bli slått ned. Tiltakene som foreslås bygger imidlertid på et feilslått premiss om at vold i skolen skyldes ungdommene alene, og at problemene derfor kan løses med individuelle tiltak som bortvisning og eksklusjon. Ungdommene skal visstnok dannes ved bruk av disiplin og autoritære virkemidler, enkelte har sågar foreslått å innføre spanskrøret igjen. Som fagfolk og psykologer kan vi ikke la slike forslag stå uimotsagt.

PSYKOLOG: Jørgen Flor.
PSYKOLOG: Jørgen Flor. Vis mer

La oss først ta spesialklassene. Når vi samler ungdom med atferdsproblemer lærer de av hverandre. Problemene øker i omfang og alvorlighet. Denne smitteeffekten er så sterk, og identiteten som «verstinger» og «problemelever» så ødeleggende at lærernes positive bidrag mister sin påvirkningskraft. Som skjerming mot andre elever er det heller ikke virkningsfullt. Hvis læreren mot formodning klarer å holde kontroll på elevene i klasserommet, vil problematferden dukke opp igjen straks læreren er borte. For eksempel i friminuttene, i kantina, eller utenfor kameraenes rekkevidde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Autoritær ledelse og kontroll fungerer like dårlig overfor elever på skolen som det gjør overfor arbeidstakere på jobben. Deretter kommer forslaget om å utvise «voldselevene». Fordelen er at elevene forsvinner fra skoleområdet. Ulempen er at de tar med seg problemene sine ut på gata, til sentrene og T-banestasjonene. Volden forflyttes og vi mister sjansen til dialog med både ungdommene og foreldrene deres. I tillegg fjernes ungdommene fra den viktigste beskyttelsesfaktoren mot å havne på skråplanet – nemlig å være lengst mulig i et normalt skoleløp. Så lenge de har en tilknytning til skolen finnes det profesjonelle mennesker rundt om som kan komme i posisjon, bryte voldsspiralen og bidra til en positiv utvikling.

Voksne som tar seg tid til å se ordentlig etter, formidler tydelige forventninger med mye omsorg. Så lenge ungdommene har skoleplass er det fortsatt et håp om at kanskje, kanskje kan det ordne seg og « ... jeg kan bli til noe», som en gutt vi kjenner uttrykte.

«Mie» levde med en far som banket moren hennes jevnlig. Hun er en av nesten 100.000 barn som vokser opp i en fattig familie i rike Norge. Veien fra fattigdom til utenforskap er kort. Som 15- åring ble hun med i en gjeng som overfalt og ranet andre. Hun hadde tiltaksstafett i hjelpeapparatet; hver gang fikk hun høre hvor alvorlig og avvikende det hun gjorde var.

For Mie var høye stemmer, dulting eller fysisk kontakt nok til å utløse et ras av følelser hun ikke hadde kontroll på. Rullegardina gikk ned og hun slo, albuet eller dyttet unna. Da læreren ville hindre henne i å forlate klasserommet stilte han seg i døråpningen. Mie fikk panikk, slo så hardt hun kunne, og løp.

Ingen forsto hva som skjedde i Mie. Ingen hjalp lærerne med å gjenkjenne og håndtere slike triggersituasjoner. Mie ble utvist i tre dager, og avstanden til læreren og medelever økte.

Mange ungdommer reagerer med å bli innadvendte, triste og deprimerte i møte med livskriser og utfordringer. Dette er følelsesuttrykk som i større grad vekker vår hjelpetrang. Når vanskene på innsiden uttrykkes med vold og utagering, som hos Mie, settes vår evne til empati på prøve. Som voksne er utfordringen å se forbi de ytre symptomene, uavhengig om de er harde slag eller stille gråt. Vi må spørre; hva utløser volden? Hva opprettholder den? Vi må lete etter årsaker hos eleven, i familien, i skolen, hos læreren, i undervisningsopplegget, i klasserommet og i nærmiljøet. Svarene vi får gjør oss i stand til å forstå problemet før vi handler.

Mie hadde erfaringer med å bli ekskludert, krenket og misforstått. Hun fant tilhørighet i et miljø der vold var en strategi for å få kontroll og posisjon. Innsikten i dette er kritisk for å kunne lykkes med å bryte den negative utviklingen. Endring må skje på flere arenaer samtidig om vi skal klare å erstatte tilhørighet til et negativt miljø med et positivt miljø der ungdom som Mie kan lære nye strategier.

Å søke å forstå vold er ikke å unnskylde vold. Mie er fremdeles ansvarlig for sine handlinger. Vår oppgave er å gi henne reelle muligheter til å ta andre valg.

Det er alvorlig at framtredende politikere vil løse skolevold ved å fjerne voldsutøverne. Som fagfolk er det vårt ansvar å påpeke at det finnes andre og mer effektive måter å dempe, forebygge og håndtere aggresjon på – metoder som ivaretar både dem som er utsatt for og dem som utøver volden. Vi har praktisk erfaring og forskning som støtter dette. Dessverre er ikke nødvendig ekspertkompetanse likt fordelt i landets kommuner.

Våre politikere har et valg. De kan stenge døra til utdanning og prososiale arenaer for ungdom som allerede er havnet utenfor. Slik ekskludering fratar ungdom på feil spor sjansen til å lære nye strategier. Den frarøver fagfolk muligheten til å forebygge nye voldsepisoder. Slik blir samfunnet sjanseløst mot ytterligere marginalisering, oppbygging av farlige miljøer, kriminelle gjenger, ekstremister eller andre lyssky subkulturer. Det som var et skoleproblem blir et uhåndterlig samfunnsproblem. Vi har kunnskap som kan avverge en slik utvikling. Bruk den.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook