Kunnskapsnasjon eller militærstat?

Norge gir inntrykk av å prioritere fredsbevarende arbeid og utviklingshjelp. Samtidig bevilges 28 milliarder til militært forsvar - dobbelt så mye som til forskning på årets statsbudsjett.

FRUSTRERTE FORSKERE ved landets universiteter tittet opp fra laboriebenkene og håpet på bedre tider da neste års statsbudsjett skulle presenteres. Var det varsler om ny vår for kunnskapsnasjonen, som man hadde hørt så mye om? Budsjettforslaget fra Bondevik-regjeringen hadde vært rimelig oppløftende. Forskning ble tilgodesett med 15,4 milliarder kroner, en økning på 1,4 milliarder fra 2005. Med dette budsjettforslaget ville forskningens andel av brutto nasjonalprodukt(BNP)utgjøre snaue 0,89 prosent, en økning fra 0,81 prosent i forhold til 2005. Selv med en slik økning ville Norge fortsatt være på jumboplass i Norden når det gjelder bevilgninger til forskning - fordi myndighetene i en lang periode har nedprioritert forskningen. Dersom Norge skulle nå opp til et OECD-gjennomsnitt, måtte forskning ikke bare være vinneren på statsbudsjettet i 2006, men også i flere år fremover! Dersom Bondevik-regjeringens budsjettforslag hadde blitt vedtatt, etterfulgt av tilsvarende budsjettøkninger de neste årene, kunne myndighetene kanskje nå det som har vært et langsiktig mål: At offentlige bevilgninger til forskning skal utgjøre 1 prosentav BNP. Stoltenberg-regjeringen sendte derfor ut svært uheldige signaler med sine milliardkutt innen forskning. I statsbudsjettet er bevilgningene til fondet for forskning og nyskaping redusert med 25 milliarder kroner, noe som tilsvarer en årlig reduksjon på over 900 millioner kroner til forskning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

LESERNE ER muligens trette av det evinnelige maset om hvor ille det står til med forskningsfinansieringen i Norge. Forhåpentligvis vil mange, på tross av dette, samtykke i at forskning er viktig for samfunnet. Likevel er det kanskje ikke mange som har oppfattet hvor avgjørende naturvitenskapelig forskning er for landets fremtid og enkeltindividers liv og helse? Forskning er fundamentalt for opprettholdelse av kompetanse, og for frembringelse av ny kunnskap. For at du i fremtiden skal føle deg rimelig trygg under behandling på et sykehus i Norge, må din lege støtte seg på nyervervet kunnskap fra medisinsk forskning. Din lege må holde seg oppdatert, og ta i bruk nye tilgjengelige metoder. Dette krever kontakt med et aktivt forskningsmiljø. Hvis så ikke er tilfellet, vil du som pasient ikke få optimal behandling, og i verste fall bli utsatt for feilbehandling. Du kan med andre ord bokstavelig talt risikere å føle myndighetenes nedprioritering av forskning på kroppen! Det finnes fortsatt flere hundre sykdommer som ikke kan kureres, og biomedisinsk forskning vil være avgjørende for å utvikle effektiv behandling av disse. Flere krefttyper har økende hyppighet i befolkningen, og det forskes intenst på raskere og mer pålitelige diagnoser, og mer effektive behandlingsmetoder. Aldersrelaterte sykdommer som Alzheimers og Parkinssons sykdom, og osteoporose, vil dessverre stadig flere av oss bli konfrontert med. De gir atskillig menneskelig lidelse, og koster samfunnet milliarder av kroner i form av økte helseutgifter. Behandlingsmetoder utviklet fra biomedisinsk forskning kan fri oss fra store lidelser, og samtidig spare samfunnet for milliarder av kroner.

EN LANGSIKTIG STRATEGI er nødvendig for å utvikle ny industri og spisskompetanse. Dette er spesielt viktig for å dekke inn statens inntektstap når oljeproduksjonen gradvis fases ut. Forskning og utvikling genererer store inntekter på lang sikt. Norsk Hydro ble grunnlagt på bakgrunn av resultater fra grunnforskning innen fysikk og kjemi ledet av Kristian Birkeland ved Universitetet i Oslo. Andre norske bedrifter som Tomra, Dyno Nobel, Tandberg, og Nycomed ble etablert på bakgrunn av resultater fra naturvitenskapelig forskning i Norge. Det foregår for tiden en spennende utvikling av små biomedisinske firmaer basert på forskning i universitetsmiljøet i Norge. Disse har et stort potensial, og kan i fremtiden frembringe viktige eksportinntekter. Kanskje ligger et nytt Hydro blant disse? Så hvorfor tar ikke Norge spranget, og virkelig satser på forskning?

NORGE ØNSKER å fremstå som en nasjon som prioriterer fredsbevarende arbeid, løsing av internasjonale konflikter og utviklingshjelp. Samtidig bevilger myndighetene 28 milliarder til militært forsvar over årets statsbudsjett. Hvordan rimer dette med den rolle Norge ønsker å ha som en fredsskapende og fattigdomsbekjempende nasjon? Vi skal selvsagt overholde våre forpliktelser overfor NATO, men bør ikke Norge føle like store forpliktelser overfor verdenssamfunnet? Norge ønsker å fremstå som et bistandsland, men er ikke myndighetene klar over at forskning og utvikling kan være en nøkkel for utviklingshjelpen? Det utføres betydelig forskning for å utvikle botemidler mot parasitter som årlig tar livet av millioner av mennesker i den tredje verden. Norge bør vise større ansvar for å intensivere forskningen på aids, malaria, dengue, tuberkulose og andre sykdommer som primært rammer fattige land. Norge er verdensmester i utviklingshjelp, men glemmer at biomedisinsk forskning kan være en effektiv form for utviklingshjelp. Derfor er det grunn til å stille spørsmål om det er rimelig at staten anvender omtrent dobbelt så mye til militært forsvar som til forskning.

INFEKSJONSSYKDOMMER har tatt livet av millioner av mennesker, og vil fortsette å gjøre det i overskuelig fremtid. Hiv er i ferd med å ødelegge en rekke samfunn i den tredje verden. Fugleinfluensaviruset kan i løpet av kort tid ta livet av et skremmende antall mennesker, og kan utgjøre en umiddelbar potent trussel for vår befolkning. En offensiv satsing på biomedisinsk forskning kan resultere i effektiv beskyttelse mot fugleinfluensaviruset, og andre dødbringende virus og bakterier som før eller senere vil ramme oss i form av større epidemier. Infeksjonssykdommer er en allestedsnærværende trussel vi kan beskytte oss mot, men det krever ressurser! Andre trusler mot menneskeheten er miljøforurensninger og global oppvarming, og naturkatastrofer i form av jordskjelv, flom, skred, vulkansk aktivitet, for ikke å glemme kollisjon med et utenomjordisk objekt. Forskning og utvikling innen mange fagområder kan, om ikke hindre, så i hvert fall redusere store tap av menneskeliv! Sett i lys av at dette er reelle farer som kan true landets innbyggere, bør ikke rimeligvis en større del av forsvarsutgiftene gå til forskning og utvikling innen biomedisin og annen naturvitenskap?

FORSKNING ERF er med andre ord en så betydningsfull del av vårt samfunn, at den må bli bedre ivaretatt av myndighetene. En offensiv satsning på forskning innen biomedisin, og andre naturvitenskapelige fagområder, er viktig for å opprettholde våre forpliktelser overfor verdenssamfunnet. I tillegg kan denne type forskning i fremtiden frembringe store eksportinntekter for Norge. Derfor burde landets politikere prioritere forskning og utvikling betydelig mer enn de signaliserer med årets statsbudsjett.