Kunnskapstørst eller oljetørst?

Ap vil ha mer kunnskap før de kan åpne for oljevirksomhet i Lofoten. Hva mer vil de egentlig vite?

MER KUNNSKAP?: Helga Pedersen i Ap klarer ikke å svare på hvilken kunnskap som mangler om Lofoten, som kan gjøre beslutningsgrunnlaget for oljeutvinning godt nok, skriver kronikkforfatteren. Foto: Reuters / NTB Scanpix
MER KUNNSKAP?: Helga Pedersen i Ap klarer ikke å svare på hvilken kunnskap som mangler om Lofoten, som kan gjøre beslutningsgrunnlaget for oljeutvinning godt nok, skriver kronikkforfatteren. Foto: Reuters / NTB ScanpixVis mer

Det er ingen hemmelighet at sterke krefter i Arbeiderpartiet lenge har ivret for å åpne de viktige gyte- og fiskeriområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe) for oljevirksomhet.

Partiet har lenge tatt til orde for at de trenger mer kunnskap før de kan avgjøre om det er forsvarlig å åpne områdene. I 2009 lovet Ap gjennom sitt partiprogram for 2009 til 2013 at de ville «ta stilling til leteboring i disse områdene ved behandling av Forvaltningsplanen i 2010». Kunnskapen fra forvaltningsplanarbeidet skulle da danne grunnlaget for Ap's veivalg i saken. Trodde vi.

Da nevnte forvaltningsplan ble revidert i 2011, ble det vedtatt at man ikke skulle gå videre med en åpningsprosess, herunder konsekvensutredning, for petroleumsvirksomhet utenfor LoVeSe. I perioden fram til Forvaltningsplanen skulle behandles, hadde Ap imidlertid gått helt bort fra sitt opprinnelige standpunkt i partiprogrammet: De begynte nå å argumentere for at leteboring i disse områdene bare kunne tas stilling til gjennom en konsekvensutredning etter petroleumsloven § 3-1. Altså som et ledd i en juridisk åpningsprosess for letevirksomhet i nye havområder.

Kronargumentet var at mer kunnskap, framskaffet gjennom en konsekvensutredning, ville vise om oljeboring utenfor LoVeSe var fiskeri- og miljømessig forsvarlig. Men istedenfor en slik åpningsprosess, ble det i 2011 igangsatt en såkalt Kunnskapsinnhenting (KI) om virkninger av petroleumsvirksomhet i det nordøstlige Norskehavet. Rapportene fra dette arbeidet har uten tvil forsterket kunnskapsbasen ytterligere. Dette utredningsmaterialet var heller ikke godt nok for Ap. I stortingsprogrammet for 2013 til 2017 går Ap nå inn «for at det gjennomføres en konsekvensutredning av petroleumsaktivitet i uåpnede deler av Nordland 6 og i feltene Nordland 7 og Troms 2».

Nestleder i Ap, Helga Pedersen, har fortsatt ikke vært i stand til å svare konkret på spørsmålet om hvilken kunnskap som mangler, som kan gjøre beslutningsgrunnlaget i denne saken godt nok for partiet hennes. Og det framstår som en politisk gåte hvilken informasjon en konsekvensutredning vil gi, som ikke foreligger allerede i dag, og som ikke kan skaffes gjennom andre prosesser, eksempelvis gjennom ytterligere utredninger innenfor rammene av forvaltningsplanregimet.

På den annen side har Pedersen febrilsk prøvd å gjøre et stort poeng av at man i en konsekvensutredning etter § 3-1 veier interesser og hensyn mot hverandre. Implisitt tegner hun et bilde av at denne muligheten bare er til stede i en formell åpningsprosess.

Dette er etter mitt syn intet annet enn misvisende tåkeprat. Hensikten med introduksjonen av forvaltningsplaner for havområdene, var nettopp å etablere et verktøy for bred og grundig interesseavveining knyttet til fiskeri, petroleum og sjøtransport - innefor rammene av en helhetlig og økosystembasert havforvaltning.

Siden 2001 har store mengder kunnskap om havområdene utenfor LoVeSe blitt samlet inn. Det har blitt gjort grundige utredninger og avveininger, der både økologiske og samfunnsmessige hensyn er blitt vektlagt og ivaretatt. Seinest i vinter uttalte statsminister Jens Stoltenberg til ANB at «man kan vanskelig ha mer kunnskap før man bestemmer seg» og pekte på Lofoten-spørsmålet. Likevel sto han fast på at det trengs en konsekvensutredning for å ta en endelig beslutning.

Nok en gang ser vi at Ap forsøker å skjule seg bak retorikk og taktikk. Stoltenberg burde heller vært ærlig og sagt at dersom områdene skal åpnes, så må det gjennomføres en åpningsprosess etter petroleumsloven. Det innebærer at prosedyren i § 3-1 må iverksettes, og at det utarbeides en konsekvensutredning, etterfulgt av en åpningsmelding til Stortinget.

Å argumentere for at en KU etter petroleumsloven vil frambringe ny, essensiell kunnskap, som andre utredningsprosesser ikke har klart å fange opp, er rett og slett absurd. Spørsmålet om hvorvidt områdene skal åpnes, kan politikerne vurdere med utgangspunkt i det enorme kunnskapsgrunnlaget som foreligger i dag. Hvis de mener at beslutningsgrunnlaget ikke er godt nok, kan de be om ytterligere utredninger. Dette kan fint gjøres uten å igangsette en åpningsprosess «med sikte på tildeling av utvinningstillatelser».

Det er verdt å merke seg at petroleumsloven bare slår fast at det «før åpning av nye områder, skal finne sted en avveining av de ulike interessene som gjør seg gjeldende på det aktuelle området». Loven krever på ingen måte at det må utarbeides en KU i henhold til § 3-1 for å kunne vurdere spørsmålet om åpning, avveie interesser og hensyn mot hverandre og få på plass et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag!

Fakta er at man gjennom forvaltningsplanarbeidet og KI-prosessen har dekket absolutt alle vesentlige utredningskrav som lovverket stiller i forbindelse med åpning av nye områder. Den store forskjellen er at dette har skjedd uten at man har igangsatt juridiske åpningsprosesser. Det er en slik prosess Ap nå vil kjøre i gang. Istedenfor å bruke det korrekte begrepet åpningsprosess, fokuserer de utelukkende på en KU - som bare er en del av denne prosedyren. I tillegg forsøker Ap å dekke seg bak et falskt behov for enda mer kunnskap. For hvem kan vel være motstandere av ny kunnskap, eller en «kunnskapsbasert tilnærming» - for å bruke Helga Pedersens egne ord?

Regjeringens mest begavede retoriker, Jonas Gahr Støre, har i sin bok «Å gjøre en forskjell» (2008) skrytt uhemmet av forvaltningsplanarbeidet. Han skriver blant annet: «Vi kan vise at vi mestrer å veie hensyn mot hverandre. Den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten er et mesterverk, den trekker grenser og balanserer hensynene til fiskeri, energiproduksjon, transportruter og vern om sjøfugl og annet liv rundt havet.»

I lys av Ap's nye stortingsprogram, kan det paradoksalt nok se ut som at Støre sine lovord om forvaltningsplanen ikke engang er verdt papiret de ble trykt på. Arbeiderpartiet har utvilsomt påført seg selv et alvorlig troverdighetsproblem gjennom sin ustødige politiske tilnærming til oljespørsmålet i Lofoten.