JUBILEUMSUTSTILLING: Svein Nyhus fylte 50 forrige mandag, og ble blant annet feiret med en egen utstilling i Gyldendalhuset. Her med en gigantutgave av boka «Opp og ut» (2008), som er en del av utstillingen. Foto: JACQUES HVISTENDAHL
JUBILEUMSUTSTILLING: Svein Nyhus fylte 50 forrige mandag, og ble blant annet feiret med en egen utstilling i Gyldendalhuset. Her med en gigantutgave av boka «Opp og ut» (2008), som er en del av utstillingen. Foto: JACQUES HVISTENDAHLVis mer

- Kunst er å ta sjanser

Svein Nyhus' første forlagsoppdrag var å tegne mønster på en badeball. Siden har det blitt mye kluss.

- Noen ganger kaster jeg tegninger fordi de er for fine, sier Svein Nyhus.

Den prisbelønte barnebokforfatteren og illustratøren har nettopp rundet 50 år, og har i den anledning fått sin egen utstilling i Gyldendalhuset.

Her er cowboytegningene han øvde på sammen med tvillingbroren Egil i seksårsalderen, bildebøkene med psykologiske motiver som han har laget sammen med kona Gro Dahle, og illustrasjoner fra de mange filosofiske undringsbøkene han har stått for på egenhånd: «Pappa», «Jeg!», «Sånt som er», «Snill» og «Sinna mann» er noen av titlene han er kjent for. Kritikere har rost bøkene hans for å være både abstrakte og konkrete, enkle og komplekse på en gang.

- Idealet er at bildene skal være rikere enn seg sjøl, og boka mer intelligent enn forfatteren. Noen triks er å legge inn ubestemmeligheter, uklarheter og spor. Litt mer som stimulerer fantasien, forteller han.

Idealet har han fått etter hvert. Han viser fram ei lita bok som nesten er gjemt innerst i et hjørne: «Sesam Stasjon ABC».

- Mitt første forlagsoppdrag var å tegne mønster på en badeball med figurer fra tv-serien «Sesam Stasjon», forteller Nyhus.

Både han og tvillingbroren Egil, som også er illustratør, begynte med Sesam-bøker. Men der Egil fortsatte som Sesam-illustratør nummer én, valgte Svein en annen vei.

- Kunst er å våge, og å ta sjanser. Da jeg slapp kulepennen og de sterke fargene og begynte med blyant, var det veldig forløsende. Det startet med «Den grådige ungen», som jeg laget sammen med Gro. Etter det har jeg begynt å klusse mer. Det umiddelbare uttrykket er faktisk veldig sjarmerende og levende. Jeg vil beholde det, selv om jeg risikerer at det blir veldig stygt, sier han.

- Du ser ut til å være en person som bobler over av ideer. Gjør du det?

- Ja! Så kan man spørre: Er det ADHD? Ja, kanskje, selv om jeg nok mangler litt på å få diagnosen. Iderikdommen er en gave for meg, samtidig som det er en bremsekloss. Jeg har så mange innfall og påfunn at jeg snubler i dem, sier han.

Da den svenske bildebokforskeren Ulla Rhedin holdt foredrag under Gyldendals feiring av Nyhus, trakk hun fram hans og konas bøker som eksempler på hvordan norske barnebøker er langt mer avanserte enn nabolandenes.

- Allerede da Svein og Gro kom med «Den grådige ungen» i 1997, var de norske bøkene mye mer ekspressive, mørkere og mer kraftfulle enn det svenske forfattere noen gang har klart å komme med. Der er tradisjonen ganske snill, sa Rhedin.

Nyhus gir den norske innkjøpsordningen og andre støtteordninger mye av æren for at barnelitteraturen har blomstret her til lands.

- Vi er en rik nasjon, med politisk vilje til å subsidiere norsk kultur. Samtidig har barnebøkene fått høyere status. Det betyr at vi kan ta det seriøst og ha det som levevei. Da får vi en profesjonalisering.

- Mange barnebokforfattere klager over at feltet deres har for lav status og får for lite oppmerksomhet, sammenlignet med annen litteratur. Du er altså ikke blant dem?

- Jeg har ikke lov til å irritere meg over det, så mye oppmerksomhet som jeg har fått. Jeg har trukket et vinnerloddd. Men jeg kan ønske meg høyere status på vegne av faget og kolleger, og på vegne av tvillingbroren min, sier han.

Foruten å være avistegner, jobber Egil Nyhus med å skrive og illustrere bøker om Kaptein Sabeltann.

VENDEPUNKT: «Den grådige ungen» var en av de første bøkene Svein Nyhus laget sammen med kona Gro Dahle, og den ble et vendepunkt for ham som illustratør. Vis mer

- Han jobber med underholdningskultur. Populære sjangre har lav status og får veldig ofte ingen medieomtale i det hele tatt. Men det går an å lage både gode og dårlige Sabeltann-bøker også. Det er viktig å stimulere den gode populærkulturen. Hvis vi tør å gi lavstatuskultur mer oppmerksomhet, vil det føre til høyere kvalitet, mener Svein Nyhus.

En av tegningene i utstillingen har signaturen «Egil Nyhus, 6 ½ år». Under har Svein Nyhus skrevet: «Er det rart at Svein følte seg underlegen tvillingbrorens tegnetalent?»

- Svaret er nei, det er ikke noe rart. Han kan tegne hva som helst. Jeg synes det er mye mer krevende å tegne Sesam Stasjon-tegninger, å følge en slik oppskriftsstil, enn det jeg holder på med. Det er lett å tenke at det er masseproduksjon og triviallitteratur - på dansk heter det forresten fascinasjonslitteratur, det synes jeg er så fint, de prøver å heve statusen. Men jeg syntes det var kjempevanskelig å få til ordentlig, sier han.

- Samtidig er det jo underholdningslitteratur, som bare bekrefter virkeligheten og det vi allerede vet og har sett. Jeg prøver å få barn til å tenke på nye måter og gi dem nye impulser, ikke bare å underholde.

Ulla Rhedin nevnte «det konsekvente barneperspektivet» som et karaktertrekk ved mange av Nyhus' bøker. For å forklare, ramset hun opp en rekke egenskaper som er vanlige i mer tradisjonelle barnebøker, men som mange av bøkene hans mangler: De har ingen allvitende forteller, ingen analyse, ingen ironi, ingen stor dramaturgi («Det skjer egentlig ingenting!»), og historiene blir fortalt utfra et barns referanseramme.

- Likevel kaller både du og Gro bøkene deres for allalderbøker. Hvordan er det mulig å skrive bøker for alle aldersgrupper?

- Vi tenker at fortellingene i bøkene inneholder flere betydningsnivåer. Ett konkret, som henvender seg til barna, og et dypere, ofte symbolsk og psykologisk, som henvender seg til de voksne, sier han.

Egentlig er han lite glad i å kategorisere bøker etter alder.

- Å dele kultur inn for barn og for voksne, forutsetter at alle barn og alle voksne er like og har samme smak. Sånn er det ikke. Bøker henvender seg mer til personlighetstyper enn til alder, mener han.

Hans eget prosjekt som forfatter blir stadig tydeligere, mener han.

- Det er en undring over tilværelsen. Jeg er veldig fascinert av barns tilnærmelse til livet. Den umiddelbare intensiteten i livet. Det er et alvor i leken.

- Einar Ibenholt, forlagsdirektør i Gyldendal, sa i sin bursdagstale til deg at det knapt finnes en vanskeligere sjanger enn den du jobber med. På den ene siden har du skolemestrene, og på den andre tåkefyrstene. Hvordan unngår du disse fallgruvene?

- Svaret er lett: Skriv for barn! Da godtar man mer. Selv om det er banalt, er vi med på leken, mener han.

- Men hvis du tenker veldig mye på målgruppa, blir det upersonlig. Ofte er det slik at jo særere og mer personlig man skriver, jo mer allment kan det bli, sier Nyhus.

- Er ikke filosofi et vanskelig tema å ta opp for barn?

- Nei, tvert om. Barn er veldig opptatt av grunnleggende filosofiske spørsmål. De er filosofiske grunnforskere fra dag null. Noen slutter ikke å spørre og lure. Som meg, sier han.

- Det vanskeligste er kanskje å gi gode svar, eller å vite hvorvidt man skal svare i det hele tatt.