KOLLEKTIVT KUNSTVERK: Da blomsterhavet ved Domkirken fortsatt blomstret og minnetoget ble arrangert, var de kollektivt skapte kunstverk. I dag henger visne, gråbrune blomster fortsatt med hodet fra lyktestolper rundt om i Oslo. Foto: Anita Arntzen
KOLLEKTIVT KUNSTVERK: Da blomsterhavet ved Domkirken fortsatt blomstret og minnetoget ble arrangert, var de kollektivt skapte kunstverk. I dag henger visne, gråbrune blomster fortsatt med hodet fra lyktestolper rundt om i Oslo. Foto: Anita ArntzenVis mer

Kunst etter katastrofen

God kunst tar opp i seg samtidens strømninger. 22. juli vil gi avtrykk i kunsten slik 11. september gjorde det - men ikke ennå.

Apati. Om kvelden den 22. juli tråklet jeg meg gjennom sentrum av fødebyen min, så fysisk lamslått av scenarioene som møtte meg at kroppen så vidt fikk manøvrert sykkelen omkring de mange sperringene.

I Brugata plukket jeg opp en stor bit knust glass og puttet den perpleks i lomma. Siden har den ligget på sin faste plass som papirvekt ved siden av tastaturet mitt.

Der lå den - taus, men talende - da jeg nøyaktig en måned etter terrorangrepene skulle tiltre som kunstansvarlig journalist, hvilket først bare gjorde meg matt: hva betyr vel en ny utstilling nå? Hva har det å si om et museum flytter fra en del av byen til en annen? Hva så om Oslo etter siste bystyremøte ser ut til å få en kunstnerisk helt akterutseilt skulpturpark?

Men det er selvsagt ikke så enkelt. Faktisk er det feil. Først ble vi minnet på at kunsten - musikk, tekster, bilder - har en spesiell plass i sorgbearbeidelse. Det flommet av den i formelle minneseremonier så vel som i den folkelige, spontane omfavnelsen og delingen av sanger og symboler. Dernest stoppet slett ikke kulturnæringen opp.

Kanskje søkte vi normalisering, ifølge Aftenposten var i alle fall museer og kinoer i hovedstaden overrasket over at besøkstallene ikke gikk ned i dagene etter terroren.

Mer uttalt kritikk. Etter hendelsene har kommentatorer fra mulige og umulige hold publisert sine refleksjoner.

Fra billedkunstfeltet har det vært relativt stille, og det skyldes nok ikke bare sommerdvalen feltet går inn i hvert år. Et felt som hevder å ha politisk og samfunnsmessig tyngde, bør i større grad være politisk sammen med resten av samfunnet og ikke bare i sine egne menighetshus - bak lukkede dører i frykt for å misforstås eller forurenses av utenforstående ignoranters dumme spørsmål.

Jonas Ekeberg, redaktør for nettidskriftet Kunstkritikk, skriver at selv om høyrepopulisme alltid har vært møtt med kritikk fra kunstfeltet, bør motstanden oftere bli uttalt og sjeldnere bare være underforstått; dette må man våge, og trosse faren for å hisse opp de kreftene på høyresiden som ser etter flere motiver for å kutte i kulturbudsjettene.

Forlagene har sluppet sine minneantologier, samleplatene er på vei; kommer det lignende initiativ fra billedkunstfeltet? Unge Kunstneres Samfund (UKS) opplyser at de sammen med Kunsthall Oslo og Office for Contemporary Art Norway (OCA) planlegger en forelesningsserie som skal belyse nyfascisme.

-Dessuten er programmet vårt på Veneziabiennalen, som fortsatt er i gang, dessverre plutselig blitt mer aktuelt, sier Marthe Tveitan ved OCA. «The State Of Things» dreier seg om blant annet Europa og flyktningpolitikk, mangfold og menneskerettigheter.

Amnesti. Den gode samtidskunsten tar opp i seg de strømningene samtiden er vevd av, uten å bli verken belærende eller illustrerende. Den er heller ikke instrumentell, et redskap; men i en tidlig, akutt sorgperiode er det ikke rom for smaksdommeres protester mot at kunsten får en rolle som «bare» kollektiv terapi og trøst.

Med andre ord, kanskje ville mange av musikerne normalt valgt å covre mindre velbrukte poplåter enn dem som sto på programmet under minneseremonien i Oslo Spektrum. På samme måte er oslofasadenes nye street art-motiver, med hjerter og sitater fra «Til Ungdommen», følelsesmessig effektive motiver for oss alle, men forutsigbare som kunst betraktet.

Og rosen! Rosen er så velbrukt at kunsten oftest vegrer seg for å ta i den - overtydelige symboler kan politikken og reklamen få ha i fred. Imidlertid arkiverte vi vegringen sammen med ironien og kynismen som ble flådd av de fleste den fredagen i juli. New York Times' berømte litteraturkritiker Michiko Kakutani skriver om et lignende inntrykk etter 11. september: mye av kunsten som ble til like etter angrepene, føles i dag sentimental og «heavy-handed».

Monumenter. På sikt, når strengere vurderingskriterier er tilbake i sving, hvordan kan og vil terroren behandles i billedkunsten? Under to måneder etter hendelsene er det altfor tidlig å forvente at kunstnere skal ha rukket å bearbeide traumet og gi det en meningsfull form.

Det siste vi trenger er en bølge av overterapeutiske utstillinger med malerier av svømmende silhuetter og en herja Grubbegata-fasade, eller Warhol-inspirerte silketrykk av klokka på Youngstorget, den som (merkelig nok) har fått urskiva blåst vekk akkurat mellom halv fire- og sju-markørene, nettopp tidsrommet da hendelsene utspilte seg.

God kunst har tenkt et steg lengre. Og det tar tid å tenke.

Når samfunnet har fått igjen pusten, får billedkunsten en ny og helt spesifikk aktualitet: Snart begynner diskusjonen å gå om 22. juli-minnesmerkene. Da står den norske fagekspertisen på kunstprosjekter i offentlige rom foran en formidabel utfordring som må løses subtilt, folkelig og med langtidsperspektiv.

Kunstverkene som bestilles, må både være i kunstnerisk toppklasse og fylle funksjonen som uttrykk som alle berørte kan forstå og finne trøst i. Samtidskunst kan oppleves som ekskluderende. Disse verkene bør fungere for alle.

Kunstverket blomsterhavet. Kanskje vil 22. juli-kunsten og diskusjonen omkring den stå for en mer «uttalt kritikk»? Og kanskje vil den i sitt uttrykk spille på noen av de kollektive strategiene vi sammen har tatt i bruk, de som i tekst og bilder i pressen allerede er etablert som et minnesmerke for framtiden? Domkirken, blomsterhavet utenfor og menneskene som stadig legger nye blomster til har blitt ikoniske motiver for all ettertid.

Blomsterhavet ble skapt på en måte som i og med nittitallets relasjonelle vending i kunsten minner om et hyppig brukt kunstnerisk grep: grovt skissert inviterer kunstneren publikum til å møtes og delta i en sosial kontekst sammen. Verket er et møte og en diskusjon om hva som er privat og hva som er offentlig.

Kanskje etterlater deltagerne artefakter og tekst på stedet, og ofte blir resultatet dokumentert og i-verk-satt: det transformeres til noe varig, som ei bok, et bilde, et objekt; i tilfellet blomsterhavet skal alt komposteres og bli til en minnelund, mens brev og gjenstander tas vare på i Riksarkivet.

Trykkleif. En annen kunstliknende, relasjonell strategi i flommen av reaksjoner kunne observeres da en aksjon spredte seg eksplosivt på sosiale medier bare få dager etter udåden.

Tusenvis av mennesker deltok spontant etter at programleder og turboideolog Thomas Seltzer oppfordret til å spre feilstavinger av gjerningsmannens navn, «det verste selvopptatte folk vet». Jeg vedder den nye papirvekten min på at stuntet vil bli husket som vårt første 22. juli-verk.

Publisert på Ideer-sidene i Dagbladets papirutgave 08.09.2011