Det å bevege seg fra Oslo S til Universitetet gir en beklemmende uhyggefølelse. De svære betongrørene med noen små beplantninger på toppen leder tankene umiddelbart til terroristenes siste effektive drapsmåte.

Man begynner å se seg rundt for å vurdere hva slags kjøretøy som skal til for å kunne rase igjennom her eller der. Ønsket om å beskytte er forståelig, men er det virkelig dette visuelle inntrykk og en slik tankegang byens myndigheter ønsker å presentere for hovedstadens beboere og besøkende? Kan det være at denne overdrevne sikkerhetstenkningen er basert på gårsdagens ugjerninger og ikke gir trygghet for morgendagen? Skal vi bli som Sør-Afrika, hvor det rapporteres at den største næringa er sikkerhetsområdet?

Redsel for terror og tro på murer og et foreldet sikkerhetsbegrep må ikke lede til så grelle tiltak at vi setter opp kloakkrør i Norges paradegate. Det skal være en flott opplevelse å gå ned Karl Johan. Vi må ikke tillate en utvikling hvor vi ender opp med å vandre gjennom et bybilde som minner om et dysfunksjonelt framtidsmareritt. Ville det ikke være bedre å satse på å skape de gode rom og den gode hverdag i tro på at det ville kunne være en bedre livsforsikring? Dersom politikerne likevel ikke våger å la være å gjøre tradisjonelle sikkerhetstiltak, bør tiltakene ikke være av en slik art at de framstår som irrelevante og framkaller frykt.

Mitt forslag er derfor at betongrørene fjernes så fort som mulig og erstattes av kunst. Inspirasjonen kommer ikke minst fra en fabelaktig skulpturutstilling på Champs-Élysées for noen år tilbake. Norske billedhoggere ville sikkert bli glade for å kunne lease større stein- og metallskulpturer til kommunen for en anstendig kompensasjon for kortere eller lengre tid. Kommunen kunne lage en åpen invitasjon til kunstnerne eller gå gjennom Norsk Billedhoggerforening. Dersom kommune og stat etter hvert kunne samarbeide om dette, kunne skulpturer kjøpes inn. En vinn-vinn-situasjonen for byen, borgerne og billedhoggerne.