Kunst, kapital og sensur

SPONSING: Det er sjelden å se nyliberalistisk ideologi anvendt på kunstfeltet så ukritisk som Ann-Britt Gran gjør det (Dagbladet 28.10). Hun velger å se helt bort fra problemer forbundet med storkapitalens kunstsponsing og muligheten for sensur som dette representerer.Storkonsernene - de multinasjonale selskapene - sin intervensjon i kunst og kultur har lite eller ingenting å gjøre med uegennyttige idealisme, men er basert i selskapenes bestrebelser på å oppnå profitt og politisk makt utenfor demokratisk kontroll. Bruken av kunst er bare en av mange PR-teknikker i denne strategien. I følge George Weissmann fra tobakksgiganten Philips Morris, har omtanken for kunsten en helt underordnet rolle. Konsernkunsten forsøker å flotte seg med «kulturell kapital», men fungerer i realiteten som et nytt ideologisk skalkeskjul for storkapitalens akselererende maktkonsentrasjon.I september 1984 mottok Tate Gallery i London og Stedelijk Van Abbemuseum i Eindhoven, Nederland et brev fra Mobil Oil Corporation. Her truet oljeselskapet med injuriesøksmål, hvis ikke kunstmuseene sluttet å selge en katalog om den samfunnskritiske konseptkunstneren Hans Haacke sine arbeider.

PÅ 1990-TALLET ville byrådet i New York innføre røykeforbud. Philips Morris reagerte med å kontakte kunstinstitusjoner i byen og ba om støtte mot røykeloven ved å vise til hvor viktig konsernets hadde vært for det kulturelle livet i New York. Philip Morris truet også med å flytte hovedkvarteret ut av byen.Den største trusselen mot kunstens relative frihet, er den selvpålagte sensuren som sponsorsystemet inviterer til. En av de får kunstaktørene som har våget å snakke om dette - den tidligere direktør for the Metropolitan Museum, Philippe de Montebello, sa at kunstsponsingen innebar en skjult form for sensur: Konsernledelsen behøver ikke å utøve sensuren direkte - mottagerne av sponsormidlene gjør det selv.

ANNE-BRITT GRAN bekrefter ufrivillig muligheten for selvsensur når hun mener at konsernkunsten er kunst som storkapitalen «kan leve med». Etter min mening vil dette akselerere kommersialiseringen og tilpassingen av kunsten i enda sterkere grad enn det som er tilfelle i dag. Slike problemstillinger er totalt fraværende i Anne-Britt Grans eplekjekke oppgjør med teite kunstnere og et utdanningssystem som ikke har lært at idealet for moderniseringen av kunsten ligger 500 år tilbake i tid. Anne-Britt Gran sitt forslag om å reføydalisere kunstfeltet etter mønster fra renessansens klassekunst (for å sikre kunstens frihet) har noe visjonært Monty Pythonsk ved seg. Hans Haacke ville fått seg en god latter.